hustruer11

Coup de Coeur

Hustruer-trilogien (1975, 1985, 1996)

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel relatert til ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Hustruer vises torsdag 8. mars kl. 18.00 (på alle cinematekene unntatt Bergen, som viser den kl. 19.00).

*

Mie: Før så han meg i hvert fall når jeg kom hjem, men nå er det akkurat som jeg går i ett med tapeten

Kaja: Åssen tapet har du a?

Mie: Blomstrete

Anja Breiens Hustruer-filmer er også et ”blomstrete” innslag i både den norske filmkulturen og i en feministisk kjønnsrolledebatt som ellers var preget av sinne og alvor. Og selv om den første filmen fra 1975 er den klart beste og mest egenartede, er trilogien som helhet svært interessant, og er unik fordi den utspiller seg over tjue år, med filmer fra henholdsvis midten av 70-, 80- og 90-tallet og en skildring av tre venninner som 30-, 40- og 50-åringer. Hustruer-filmene viser tre ulike tidsbilder av det norske samfunnet og av norsk film, og ikke minst er det spennende å følge utviklingen til disse tre hustruene – ikke minst i lys av tidsbildene og kvinnenes posisjon i samfunnet i tiden filmene ble spilt inn.

Anja Breien var den første norske kvinne som ble utdannet på en filmskole. I 1964 gikk hun ut av IDHEC i Paris, sammen med blant andre nylig avdøde Theo Angelopoulos. Ti år senere tok hun Norge med storm da Hustruer hadde sin premiere. Breien så ikke på seg selv som feminist, men filmen hennes har blitt stående som en vesentlig kommentar til kjønnsrolledebatten og som et svært treffende angrep på det mannsdominerte samfunnet. Feminismen var i full fremmarsj på denne tiden, men Hustruer er ikke laget i typisk feministisk ånd. Den er leken og forfriskende, og fokuserer på de kvinnelige rollefigurene fremfor å eksplisitt “angripe” mannen. Filmen – og filmens rollefigurer – diskuterer hva som skjer om man beveger seg bort fra samfunnets rettesnor og forventninger, og er sterkt inspirert av John CassavetesHusbands (1970) der tre fedre drar på flere dagers spontan rangling. Breien spør seg hvilke konsekvenser det får om kvinner og mødre gjør det samme.

Foto: Nils Amund Raknerud.

Hustruer var filmen som virkelig gjorde meg interessert i norsk filmhistorie. Som ung filmstudent hadde jeg ikke sett så mange norske filmer fra før 1990, og da jeg lånte Hustruer på VHS av skolebiblioteket ble jeg rett og slett forbauset over hvor bra den var. Når jeg senere begynte å se alt jeg kunne finne av gamle norske filmer, ble jeg stadig forbauset over hvor neglisjert og oversett den norske filmhistorien er – blant mye gråstein finnes det skinnende gull som må frem i lyset. Det som gjør Hustruer så interessant, er filmens i norsk sammenheng grensesprengende form, som både er spennende som stiløvelse, men også perfekt til å formidle filmens innhold og budskap. Filmen har en sosialrealistisk stil, med distansert, upolert foto og få klipp, og minner i grunnen også om franske nybølgefilmer med sine levende gatebilder og fravær av klassisk plotstruktur.

Filmen åpner med at vi ser et gammelt klassebilde, før vi blir introdusert for de tre hovedkarakterene på en fest: Mie (Anne Marie Ottersen), Heidrun (Frøydis Armand) og Kaja (Katja Medbøe). Her fokuserer Breien like mye på de andre deltagerne på festen, og klipper mellom forskjellige samtaler. Åpningssekvensen er en lavmælt og realistisk skildring av en gjenforeningsfest som bærer preg av forsiktighet mellom kvinner som en gang var venninner, men som nå har blitt hustruer og mødre – hvor mannens arbeidssituasjon og antall barn definerer livet deres. Med et slikt distansert anslag forteller Breien oss at denne filmen handler om alle kvinner, og at Mie, Kaja og Heidrun er et tilfeldig utvalg som speiler hustruer i Norge anno 1975.

Foto: Nils Amund Raknerud.

Mie, Heidrun og Kaja var bestevenninner på skolen, men har ikke sett hverandre på over ti år. På gjenforeningsfesten finner det gamle trekløveret tonen og drar på et flere dagers nachspiel i lattermild, men lett antennelig bakrus. Her følger vi de tre kvinnene på rangel, ofte med kameraet bak skuldrene. De sitter på kafeer, drar i badstue, gjør diverse sprell og ender på danskebåten tre dager senere. Uten noen synlig retning følger vi bare disse tre jentene, som med sitt naturlige samspill engasjerer og interesserer oss. Hustruer hadde et originalmanus på magre 15 sider, og store deler av dialogen er utviklet sammen med skuespillerne og bærer preg av improvisasjon – som nok er en viktig årsak til den troverdige kjemien mellom skuespillerne.

Den naturalistiske formen gjør at filmen aldri blir formanende i sitt budskap; vi blir kjent med kvinner i forskjellige livssituasjoner og kommer bakenfor fasaden deres på en “hverdagslig” måte. I de naturlige og åpne samtalene er det innbakt kommentarer til samfunnsspørsmål og kjønnsroller, men fremstillingen er diskuterende, ikke moraliserende. Det er her filmens genialitet blir synlig; for første gang i en norsk film får vi se hvordan kvinner er for seg selv, uten mannens tilstedeværelse. Scenen der vi ser kvinnene nakne i badstuen er i så måte sentral. Venninnene setter seg i badstuen sammen med flere andre kvinner i alle aldre og fasonger; kameraet er statisk og observerer nøytralt våre tre heltinner som slapper av, og andre kvinner går ut og inn – alle helt nakne. Dette lille minuttet er med på å ufarliggjøre kvinnelig nakenhet, og kvinnekroppen skildres uten at den blir seksualisert eller objektivisert, hvilket er svært uvanlig i filmkulturen. Det forsterkes i den påfølgende scenen hvor hustruene diskuterer kroppene sine i garderoben. De snakker om pupper og former på en helt naturlig måte og denne sekvensen er et tydelig eksempel på hvordan Breien ønsker å opponere mot objektiviseringen av kvinner.

Foto: Stein C Thue.

Hustruer er også et unikt tidsbilde av syttitallets Oslo; vi får innblikk i gatebildet, med biler, moter og folkeliv. Filmen tar også pulsen på denne tidens kontrastfylte samfunn, med den tradisjonelle familieidyllen på den ene siden og den fremvoksende og mer frigjorte populærkulturen på den andre. En kultur våre tre hustruer får et ublidt møte med da de støter på to “hippe” menn på bar (den ene av dem spilt av Helge Jordal) og blir med dem hjem på nachspiel i en leilighet med et fotostudio tatt rett ut av Antonionis Blowup (1966). Kulturkolliasjonen blir for stor da Kaja finner en oppblåsbar sexdukke, og i denne scenen viser virkelig Breien sin sans for filmatisk poesi, tydelig påvirket av sin franske filmutdanning. Med funky musikk, spennende scenografi og uttrykksfulle bilder oppnår hun et genuint unorsk filmøyeblikk.

Det er som tidsbilder at de to oppfølgerfilmene blir mest interessante. I 1985 har kvinnene fått en sterkere posisjon, som har resultert i en skilsmisse-boom. Som en konsekvens av at kvinnene har blitt eldre og samfunnet mer åpent, utviser de også en mye større bevissthet og åpenhet rundt sin seksualitet og sine kvinnelige behov. Vi ser hvordan kvinnene tar mer styring over sitt eget liv og utfordrer mennene rundt dem. Samtidig er Hustruer – ti år etter mye mindre særpreget enn den første filmen, og mangler brodd. Dette skyldes nok hovedsakelig at den ble produsert innenfor mer tradisjonelle rammer, og fordi kvinnetematikken ikke lenger var brennende aktuell.

Dette er enda mer synlig i Hustruer III, som i grunnen fremstår som en ren komedie, ispedd mimring fra “gamledager”. Her har kvinnene større kontroll og har nådd sine livsmål: Mie har blitt rektor, Kaja har skilt seg og Heidrun lever sammen med to menn – et endelig tegn på kvinnenes sterke posisjon på 90-tallet. Filmen i seg selv er ikke spesielt god, men som en avslutning på Hustruer-trilogien har den sin funksjon. Som en helhet er Breiens trilogi en reise i kjønnsrollenes utvikling og kvinnenes vei mot frihet og selvstendighet. I slutten av Hustruer III svever hustruene i en luftballong over Oslo – et tydelig symbol på kvinner som endelig har kommet opp og frem, med verden for sine føtter!

Hustruer hadde premiere i det internasjonale kvinneåret 1975, så hva er vel mer naturlig enn at filmen ankommer cinematekene på selveste Kvinnedagen?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Hei! Jeg var fotografen bak bildene i badstuen(Torgata Bad) både mht film og foto og taok stillsfotoet ved bareen, altså de 2 øverste både mht film og foto. Du bør oppgi navnet mitt med “Foto: Nils Amund Raknerud” (Stein C Thue tok bildet av Katja Medbøe med uppbåsbara Barbara)
    Vennlig hilsen
    NA

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>