Har Katja Eyde Jacobsen virkelig lest min bok?

Onsdag 22. august ble filmskaper Katja Eyde Jacobsens artikkel ‘Dette skulle egentlig være en anmeldelse av Kjetil Lismoens bok «Blant hodejegere og nazizombier»‘ publisert her på Montages. Nedenfor følger Kjetil Lismoens svar på kritikken fra Katja Eyde Jacobsen.

*

Det kan virke som Katja Eyde Jacobsen har lest en litt annen bok enn den jeg har skrevet, og utelater ironisk nok kvinnenes bidrag. Men den prinsipielle kritikken hennes er viktig.

I en artikkel publisert her på Montages i går retter regissør Katja Eyde Jacobsen kritikk mot det hun oppfatter som utelatelse av sentrale filmkvinner i min bok, Blant hodejegere og nazizombier. Generasjonen som gjenreiste norsk film, som ble utgitt i fjor. Hun er ikke den eneste som har reagert på at jeg har vært svært selektiv. Mange menn har også reagert på at ikke flere av dem er med, og i filmbransjen oppfattes ikke boken som en representativ nok skildring av de årene jeg beskriver – verken av menn eller kvinner.

Men det har aldri vært min intensjon å være noen offisiell historieskriver. Min bok er en svært personlig beretning, og den er derfor naturlig nok høyst subjektiv. Den handler om de årene, fra midten av 1990-tallet, da jeg begynte å interessere meg for fenomenet norsk film og hvordan min oppfattelse av den skulle endre seg.

Beklageligvis oppfatter noen boken som en akademisk oppsummering og et forsøk på en kanonisering av mannlige filmskapere fra de siste 50 årene – i hvert fall får man inntrykk av det gjennom Jacobsens innlegg.

Denne utbredte misforståelsen om at jeg har skrevet et offisielt verk ”på vegne av norsk film”, som er ment å oppsummere norsk filmhistorie i et halvt århundre, har ført til mange underlige reaksjoner. Det er flere som har ment at de har krav på å være med, uten at de en gang har lest boka, og det siste døgnet har det tikket inn noen ganske ubehagelige meldinger. Kanskje skyldes det at jeg er redaktør av bransjebladet Rushprint, og således enn en slags ”offisiell” representant, men denne boken er skrevet på siden av mitt redaktørskap.

Heldigvis ligger Eyde Jacobsen mange hakk over det nivået, og hun skriver engasjerende. Hun spisser og henter ut det som styrker påstandene hennes, og utelater svært mye annet, men det er forsåvidt the name of the game, om man ønsker debatt.

*

Likevel er det noen misforståelser som vedvarer, og som trenger en oppklaring:

Kvinnen er med!
Jeg er forbauset over at Eyde Jacobsen hopper over de viktige bidragene fra kvinnelige filmskapere i boka. Kapittelet om dogmefilmen handler om Mona Hoels Når nettene blir lange; jeg intervjuer Sara Johnsen om utfordringene til den mellomstore kvalitetsfilmen; Ane Dahl Torp varsler her om den kritikken hun kom med under arbeidet med tv-serien Heimebane; Synnøve Hørsdal gir innsyn i samarbeidet med Anne Sewitsky og Mariken Halle gir leserne en rapport fra den alternative filmens frontlinjer. Dessuten er den debatten som Unni Straume i sin tid startet på Den norske filmskolen utdypet og satt i en større sammenheng.

Spillefilm, ikke dokumentarfilm
Boken handler ikke om dokumentarfilm, men en kort periode i spillefilmens historie. Det er noe jeg understreker i forordet og der forklarer jeg også hvorfor. Derfor er ikke Margreth Olin med (dessuten fortjener hun en hel bok alene!).

Boken handler ikke om 70- og 80-tallet
Det ville naturligvis vært på sin plass med en større presentasjon av filmprofiler fra den epoken om jeg skrev om den, men det gjør jeg altså ikke.

Jeg kunne fortsatt å ramse opp alle de problemstillingene Katja Eyde Jacobsen ikke bryr seg om å nevne, fra barnefilmens utakknemlige rolle som melkeku til det problematiske ved at alle unge norske filmskapere formes av den samme talentordningen, Nye Veier, med garanti fra Staten.

Men jeg vil oppfordre deg til å lese boka selv. Jeg opplever det som fruktløst å engasjere meg i en debatt med de som ikke har lest boka, og som går av skaftet på Facebook basert på noen andres overfladiske lesning av den.

Jeg synes det er interessant at de kampene jeg tegner opp som viktige i boka, blant annet gjennom Mariken Halles eksempel, er de samme kampsakene som Eyde Jacobsen lenge har vært opptatt av, og som berører strukturell makt. Jeg hadde trodd det skulle interessere henne.

*

Man kan naturligvis ikke bestille den debatten man ønsker seg, den kommer når den kommer, og så får man manøvrere seg gjennom den. Men jeg skulle ønske at Eyde Jacobsen var like god til å lese som hun er til å telle.

Likevel er innlegget hennes viktig. Muligens langer hun ut etter langvarig frustrasjon, men hun treffer med noen av poengene. Når man skriver om en epoke i norsk film der et klart flertall av hovedpersonene er menn (for det var de jo), legger man seg laglig til for hogg. Jeg fikk min norske filmvekkelse gjennom filmene til nittitallsgenerasjonen (Holst, Skjoldbjærg, Sletaune, Moland og Hamer) og vier Joachim Trier et eget kapittel fordi han betyr mye både for meg og norsk film.

Det er bokas styrke og svakhet. En styrke fordi det er personlig for meg, og da skriver jeg best. Svakheten er selvsagt at det blir en snever presentasjon. Og selv om jeg tviholder på min rett til å være subjektiv, til å skrive om det som betyr mest for meg og ikke være noen ”offisiell” kronikør av norsk film, er jeg ikke så naiv at jeg ikke kan se at jeg med dette inngår i en tradisjon som bidrar til å utelate kvinnene fra historieskrivingen. Og det er ingen erkjennelse jeg tar lett på. Jeg hadde satt av plass til et kapittel med Anne Sewitsky, men hun svarte aldri på henvendelsen, og jeg angrer i dag på at jeg ikke var mer pågående for å få henne med. Men boken ble som den ble, og jeg går god for den.

Som så mange andre som skriver om film, har jeg i kjølvannet av #Metoo og #Stilleforopptak gått både meg selv og bransjen i sømmene, og har gjort det til et sentralt prinsipp som redaktør av Rushprint å prioritere den redaksjonelle dekningen av kvinnenes posisjon. Mange som leser Rushprint har fått med seg det.

Derfor bidrar Eyde Jacobsens kritikk til å holde meg på tå hev, til å skjerpe meg, og det hilser jeg velkommen. Men det er også blitt tydelig for meg at filmformidlingsrommet er blitt for trangt og stusselig.

Det lages 20 norske spillefilmer i året, og snart like mange tv-serier, men det skrives kanskje én bok om norsk film og tv hvert femte år. Slik det er rom for at noen filmer kan ha ujevn kjønnsbalanse, når summen av alle filmene gjør den noenlunde jevn, burde det også være rom for det blant bøkene som skrives. Det er det tydeligvis ikke, selv for en liten bok som min som er klart avgrenset i tidsrom og omfang.

Men dette er noe vi kan gjøre noe med. Vi har noen dyktige filmhistorikere og skribenter, det er støtte å få fra Fritt Ord og andre til å skrive nye kapitler i den norske filmens historie. Nettstedet nordicwomeninfilm.com har vist vei, og burde etterfølges av flere bøker om kvinnene enn Vigdis Lians Ta det som en mann, frue (2017).

Det er ingen grunn til å vente for den som føler seg kallet.

*

Kjetil Lismoen er forfatter av boken «Blant hodejegere og nazizombier. Generasjonen som gjenreiste norsk film».

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>