Historien om hvordan den norske seilskuten Christian Radich ble den narrative gallionsfiguren i det filmatiske widescreen-eksperimentet Windjammer – Christian Radich (1958), er en fortelling om filmtekniske nyvinninger, norsk sjøfartshistorie og den usedvanlige kombinasjonen av disse.

Men inntil i år hadde ikke jeg hørt historien om dette filmprosjektet tidligere – og jeg antar at ikke så mange av våre lesere heller kjenner til Windjammer, som ble produsert av amerikaneren Louis de Rochemont, regissert av hans sønn Louis De Rochemont III (med Bill Colleran som co-regi) og hadde sin verdenspremiere på Grauman’s Chinese Theatre i Hollywood 8. april 1958.

Så sprang da heller ikke ideen ut fra en filmskapers kunstneriske fortellertrang: produksjonen av Windjammer ble igangsatt for å ta i bruk og promotere det tekniske produktet Cinemiracle, et film- og fremvisningsformat som ved hjelp av tre kameraer og tre projektorer ville kunne skyte og vise film i større og bredere bilder enn før. Riktignok lignet dette mistenkelig på Cinerama, et annet patentert format med samme formål, som var introdusert tidligere på 50-tallet. Windjammer skulle da også vise seg å bli den eneste langfilmen skutt og fremvist i Cinemiracle – formatet var tungvint og ble ingen stor suksess, og teknologien ble senere tatt over og inkludert i Cinerama. Det skulle dessuten vise seg at kun CinemaScope– og 70mm-formatet fra denne perioden ble levedyktige nok til å overleve kommersielt – begge ble, akkurat som Cinemiracle og Cinerama, introdusert for at kinoene skulle ha noe eget å stille opp med i konkurransen mot nyvinningen TV.

Uansett – produsent Louis de Rochemont fikk altså oppgaven med å produsere en film skutt med Cinemiracle, og valgte seg å lage en reisedokumentarfilm på havet. Et eventyr, i klassisk forstand. Og Rochemont var ingen smågutt, han omtales flere steder som «doku-dramaets far», og produserte to Oscar-vinnende filmer tidlig i sin karriere. Valget av attraksjon til Cinemiracle-filmen falt på seilskiptypen windjammer, og for å finne en båt som kunne passe som filmens sentrale objekt så de til Norge. Skoleskipet Christian Radich, som ble bygget i 1937 ved Framnæs Mekaniske Verksted i Sandefjord, passet perfekt – og i etterkrigstidens ånd ga et samarbeid med den USA-allierte sjøfartsnasjonen Norge en fin merverdi for produsenten. Windjammer er fremdeles mest kjent for å være filmet i Cinemiracle, men med norske øyne fremstår filmen også som et usedvanlig og sjeldent portrett av et særnorsk ikon. Og den dokumentariske fortellingen i filmen er et eventyr…

Norske matroser fascineres av New York – fra flere vinkler.

Dette skjer: Christian Radich seiler fra Oslo til USA. Skipet reiser via nyttårsfeiring på Madeira over Atlanterhavet, gjennom til De karibiske øyer og opp til New York, før båten vender nesen mot øst og seiler hjem til Norge igjen. Filmen portretterer hele denne reisen, fra hverdagen på skipet blant mannskapet, til håndtering av uvær og finvær, og besøk på land i forskjellige kulturer. Med Cinemiracle-formatet kunne filmskaperne fange inn hele bredden av omfanget som skipets omgivelser til havs bragte med seg, og sånn sett var Louis de Rochemont kløktig i sitt valg av fortelling til formatets første (og eneste) filmproduksjon.

Norge anno 2012 er riktignok en oljenasjon mer enn noe annet, men i 1958 var Norge faktisk fremdeles en stor sjøfartsnasjon. Christian Radich var (og er) en mytisk størrelse i den kulturelle arven fra denne perioden i norsk historie, og skipet er som kjent ennå aktivt. I Windjammer deltok dessuten en rekke unge norske aktører, bl.a. Lasse Kolstad og Harald Tusberg, som senere også skulle bli betydningsfulle kulturpersonligheter, samt at Erik Bye (som ble ansatt i NRK samme år) var skipets «forfatter», og hadde den engelske fortellerstemmen i Windjammer.

Alt i alt ble filmen en triumf også for norske interesser, og da Windjammer hadde sin norske premiere på Colosseum kino i Oslo, fredag 25. april 1958, var det en begivenhet av de sjeldne. Først måtte alt det tekniske projeksjonsutstyret fraktes til landet, installeres og testes, før visningen stod for tur. Og da den røde løperen ble rullet ut var filmens produsenter og de norske aktørene på plass, samt gjester fra hele kongefamilien og andre viktige politiske figurer.

Kongefamilien på plass i Colosseum. (Faksmile fra Morgenposten, 26.04.2012)

Men spoler man frem til nyere tid, så har historien om Windjammer gjennom årene blitt et glemt klenodium, og det var først i 2008 – 50 år senere – at rettighetshaverne innså at filmens originalnegativer var i dårlig stand. Heldigvis ble det oppdaget en god 35mm-kopi av filmen i Stockholm, og tidligere i år var den digitale restaureringen av Windjammer ferdigstilt: «Kopien har gjennomgått omfattende digitalt etterarbeid for å restaurere tapte farger, og den er også digitalt tilrettelagt for å skape et bilde av den opprinnelige Cinemiracle-effekten,» skriver NFI.

Rent filmhistorisk er det betryggende at et besynderlig prosjekt som dette nå er ivaretatt i digitale formater for nye generasjoner (Windjammer er også sluppet på Blu-ray), men samtidig kjenner i alle fall jeg på nostalgien i at en fremvisning i Cinemiracle – med all sin praktisk-mekaniske projeksjonskunst – hører fortiden til. Filmhistorien er ikke så lang, sett i kunsthistorisk perspektiv, og det er på flere måte tankevekkende at filmer og formater som tross alt ligger oss så nært, allerede er forsvunnet eller på vei til å forsvinne.

Historien om Windjammer og filmen i seg selv er i så måte en slags kulturell kuriositet, men heldigvis også et fargerikt og levende dokument som både knytter oss litt nærmere vår egen sjøfartshistorie og en av filmhistoriens nå forsvinnende tekniske oppfinnelser.

*

Hovedtemaet fra filmens musikk, komponert av Morton Gould:

Filmens trailer:

Og til slutt: For flere detaljer om de mange aspektene av Windjammer-produksjonen – sjekk denne ypperlige informasjonssiden, laget av Wilfried Wittkowsky.