The Adjustment Bureau er på sitt mest interessante når den sjonglerer filmatiske referanser, men vakler litt i forhold til de metafysiske betraktningene. Kanskje kan man beskrive den som en slags stilforvirret neo noir?
Paranoia-thrilleren var en slagkraftig sjanger i USA på 70-tallet, og i kjølvannet av Watergate og Vietnam-krigens ideologiske desillusjon fikk vi filmer som Klute (1971), The Parallax View (1974), All the President’s Men (1976) og The Three Days of Condor (1975). I science fiction-litteraturen hadde Philip K. Dick lenge skrevet om autoritære regimer og orwellianske overvåkningssystemer, deriblant novellen Adjustment Team (1954) som denne filmen løselig henter sin handling fra. Matt Damon spiller den svært unge kongressmannen David Norris som forelsker seg i Elise (Emily Blunt) etter et romantisk møte på toalettet under valginnspurten. Det virker som forutbestemt kjærlighet med harper og trompeter. Men paranormale krefter i form av hatt- og trenchcoat-kledde justeringsagenter fra det hinsidige, ønsker det annerledes. De opererer ut i fra en overmenneskelig Plan som omfatter adskilte og viktige livsløp for dem begge, og gjør alt de kan for å stoppe lidenskapens oppblomstring.
Hvor nær eller fjern fortellingen er fra Dicks novelle skal jeg ikke spekulere i her. Mer interessant er det hvordan handlingen er satt inn i overnevnte paranoia-sjanger, men samtidig med tydelige forgreninger ut i andre stilarter. Noe av det første som slo meg var de hattekledde, blodseriøse mennene med full oversikt over menneskenes skjebner og med evnen til å lese sinn. Minnet ikke disse mistenkelig om de såkalte ”observatørene” fra TV-serien Fringe i både evner og utseende? Kan det være de begge er inspirert av samme kildemateriale? Dernest lyser tysk ekspresjonisme både gjennom kostymer, John Tolls fotoarbeide, kostymer og produksjonsdesign. Justeringsagentenes hovedkvarter for eksempel, fremstår som en hybrid av Fritz Langs Metropolis (1927) og M (1931), krysset med Terry Gilliams Brazil (1985). Til og med filmens plakat illustrerer denne inspirasjonen (se nederst i artikkelen). Når man så krydrer det hele med Thomas Newmans musikk, som særlig refererer sine egne verker American Beauty (1999) og Frihetens Regn (1994), ja da har du en potpurri av et fiksjonsunivers som på en eller annen måte har en merkverdig tiltrekningskraft.
Filmen er på sitt mest underholdende når Damon løper målbevisst gjennom dette universet, ofte bokstavelig talt mens dører brukes som teleportaler i New York City, og i spenningsnerven knyttet til kjærlighetens forhåpentlige seier. Han puster, peser, roper, mumler og veksler mellom total forvirring og den innbitte minen vi kjenner så godt fra Jason Bourne-filmene. Det er godt castet.
Det som ikke fungerer så godt, er den noe banale behandlingen av den metafysiske rammehistorien. Mange har tolket byråets agenter som engler og den ukjente formannen som Gud, men det synes jeg er i drøyeste laget. Tvert i mot kan man påstå at den har et nesten antikristent budskap, i den forstand at byrået sekulariserer både verdenshistorien og menneskets forhold til den frie vilje. I alle tilfeller presenterer den problemstillingen, – som i seg selv er interessant nok, på en altfor eksplisitt måte. Ofte med overbærende monologer og sokratisk pedagogikk. Og hva skal man si om det moralske hovedbudskapet? ’Kjærligheten er det største på jord’? Den overvinner alt? Eller er det rett og slett en hyllest til den amerikanske self-made man som skal skape sin egen lykke basert på egne valg, uavhengig av autoritære styringsorganer? Tolk det som du vil. Her savnes uansett den subtiliteten og problematiseringen som ville løftet filmen til noe mer enn bare en artig sjangerøvelse.
Regissør George Nolfi skal ha kudos for å blande sammen stilarter og inspirasjoner til en underholdende paranoia-thriller. Men i serien Philip K. Dick-adaptasjoner, særlig sett opp mot Blade Runner (1982), Minority Report (2002) og A Scanner Darkly (2006), kommer den dessverre ut blant de mer overfladiske.
