En femmer på terningen må være en fin dom å få for en spillefilmdebutant. Maria Sødahl er nok derfor fornøyd med mottakelsen hennes spillefilmdebut Limbo fikk etter premieren i Haugesund. Riktignok får hun også en del firere, men i det store og hele får hun mye ros fra anmelderkorpset. VG koster på seg en femmer: «Spillefilmdebutant Sødahl lager film i trykkoker. Familiehyggen er hele veien sløret av et sylskarpt lag thriller-stemning som tidvis bobler opp og slår sprekker. (…) Sødahls film oppleves som en reise i stemninger og menneskeskjebner, men med en klar historie å fortelle. Den er en visuell nytelse som kjennes på kroppen. Limbo sniker seg under huden din, og blir der – sakte dirrende.»
Filmpolitiets Birger Vestmo satt derimot ikke igjen med hverken nerver eller spesielt mye annet; han oppsummerer rett og slett filmen som litt kjedelig og triller en tilsvarende firer: «Samtidig som figurene i filmen befinner seg i limbo, føler jeg nok av og til at også jeg gjør det. Det kan være vanskelig å skjønne hvorfor Sonia reagerer som hun gjør, og hvorfor hun tilsynelatende er ute av stand til å ta affære. Jeg hadde også litt problemer med å knytte sterke bånd til figurene, selv om både Line Verndal og Henrik Rafaelsen spiller godt. Limbo forårsaket kanskje ikke den helt store entusiasmen hos meg, men det er likevel en interessant spillefilmdebut fra Sødahl.»
Per Haddal på sin side bruker sterke ord om filmen, og ruller også en femmer: «Du milde Maria for en langfilmdebut! Maria Sødahl sørger med regi og manus for at Haugesundsfestivalen og filmhøsten åpnes med et verk som oser av kvaliteter. Sødahls opus er modent, intelligent samt estetisk avansert og viser en vei for hjemlig film ut av Limbo, ut av den norske navle, ut av den tilstand hvor man ikke riktig vet hvorfor man lager film».
Og akkurat dette siste er kanskje noe av det jeg selv forventer fra Limbo. Traileren ga meg følelsen av et nytt spor i norsk film – dels flyttes handlingen endelig ut av Oslo, dels rendyrkes filmen som periodedrama med realisme som målsetning, dels sentreres endelig en handling i en norsk film rundt to kvinner. Dette sistnevnte skjer også uten at hverken regissøren eller skuespillerne har følt behovet for å gjøre dette til et innlegg i den stadige debatten om kvinneandel i norsk film. Isteden ser det ut til at filmen får være kommentar nok i seg selv. Jeg gleder meg fortsatt veldig, og forventer egentlig attpå til at filmen er enda bedre enn anmeldelsene over skulle tilsi.