Jeg har store problemer med å interessere meg for filmene til Roland Emmerich. Riktignok elsket jeg Independence Day in en alder av 16, men jeg har eksempelvis fortsatt tilgode å se hans største flopp -- Godzilla. The Day After Tomorrow var en hodepinetablett med motsatt virkning, rent bortsett fra at jeg synes den nesten dokumentariske iscenesettelsen av Los Angeles sin ødeleggelse faktisk var skikkelig bra. Så når tyskeren kommer med ny film, er jeg ikke blant de som gleder meg mest.
Allikevel må jeg si at jeg finner en pervers glede i subsjangeren han opererer i, nemlig katastrofefilmen. Som sjanger er den noe yngre enn selve filmen som medium, men det finnes titler helt tilbake til 20-30-tallet. I starten var den knyttet opp mot historiske begivenheter, med The Last Days of Pompeii fra 1935 og Noah’s Ark fra 7 år tidligere som to foregangsfilmer. Sistnevntes vannkaskader tok sågar livet av flere stabsmedlemmer, og skadet flere av stjernene. I San Francisco fra 1936, tok selveste D. W. Griffith over regispakene når jordskjelvscenene skulle skytes, mens Deluge var en av flere katastrofefilmer produsert under RKO Pictures.
Det er altså en lang tradisjon Emmerich valgte å fortsette, da han trakk oss i horder til kinosalene med Independence Day tilbake i 1996. Trekkplasteret var selvsagt det imponerende nivået på spesialeffektene, og ikke minst den i ettertid så ikoniske sprengningen av Det hvite hus. Filmen kom samtidig med flere andre katastrofelrelaterte produksjoner, og perioden midt på 90-tallet ble en slags renessanse for subsjangeren. I ettertid er filmer som Dante’s Peak, Deep Impact og Volcano forlengst glemt, rent bortsett fra at de til tider dukker opp i de sene nattetimer på TV3. Men den kanskje eneste kritikerroste produksjonen har derimot holdt seg veldig godt. Jeg tenker selvsagt på Jan de Bonts Twister, en film som bedre enn noen av de andre greide å lage karakterdrama ut av det opplagt episke universet. Samtidig som stemning kombinert med et gnistrende lydbilde den dag i dag gjør den mer enn severdig.
Her er et lite flashback:
2012 blir nok ikke like atmosfærisk og spennende som Twister. For selv om plottet henter sin inspirasjon fra Maya-indianerne og andre fascinerende legender om verdens undergang, er det lite igjen av dette i Emmerich & cos manus. Isteden ser filmskaperen igjen ut til å ha erstattet enhver potensiell mystikk og spenning med et klisjéfylt overlevelsesdrama av den hyperaktive sorten. Det er synd, for opphavsmaterialet åpner for en atskillig dypere tolkning. -Selv om det selvsagt ikke akkurat er overraskende at Emmerich neglisjerer dette.
Filmen har norsk kinopremiere 13. november, og markedsapparatet er allerede i full gang med å servere oss postere med diverse berømte bygninger mer eller mindre ødelagt på kreativt vis. Ja, selv Det hvite hus har han funnet en ny måte å ødelegge på -- det knuses av et enormt krigsskip når havet stiger over Washington DC. På en måte bringer det tilbake minner fra tenårenes fascinasjon for katastrofefilmen, da sommerens kinotilbud var overlesset med slike titler. Og hva er vel egentlig bedre til popkorn enn en real disaster flick? Jeg må innrømme det -- jeg gleder meg faktisk litt.
Her er Los Angeles-destruksjonsscenen: