På tross av dette fascinerende rammeverket – parallellen til Idol kan ikke unngås – klarer ikke Brameshuber å anvende sitt ypperlige utgangspunkt til å gjøre Muezzin til den dypdykkende, utforskende dokumentaren den kunne ha vært. For det er det man forventer av en film som dette, der en ung vest-europeisk filmskaper reiser til Istanbul for å fortelle en historie som ikke er hans egen (og filmens målgruppe virker heller ikke å være muezzinene selv – da må vi regne med at den er ment for ‘oss’). Så det er fryktelig synd at karakterene aldri stilles et kritisk spørsmål, og at regissøren forblir en blek bakgrunnsperson som lar karakterenes selvskryt vinne over forståelsen og innsikten vi som publikum higer etter. I tillegg mangler Muezzin filmatisk, visuell gjennomslagskraft nok til å trekke oss inn i hovedpersonenes virkelighet.

Etter filmen var det dermed ikke overraskende at de fleste spørsmål til regissøren fra salen handlet om ting som filmen selv burde ha besvart. Man sitter igjen med et mer reflektert inntrykk av hvem som står bak de mystiske, og ofte svært vakre, bønneropene man hører i islamske land, men det er også dessverre det eneste jeg kan si pent om Muezzin. La oss håpe at det i fremtiden vil dukke opp en annen film som klarer å hente mer ut av de samme interessante problemstillingene.