Das weiße Band – Hanekes uhyggelige mesterstykke

dwb14

Michael Haneke vant Gullpalmen for Das weiße Band under årets Cannes-festival, som her i Karlovy Vary vises i festivalens sideprogram Open Eyes.

KVIFF’09: Hvit er uskyldens farge, men Michael Hanekes nye Gullpalme-vinnende film Das weiße Band representerer alt annet enn uskyld – snarere artikulerer den fremveksten til de største tragediene i det forrige århundre. På samme måte som hans forrige mesterverk Caché handler Das weiße Band om paranoia og søken etter et fiendebilde. Der førstnevnte var satt til vår egen samtid post 9/11 og portretterte irrasjonell frykt hos den øvre middelklassen i Frankrike, foregår Das weiße Band i et nordtysk føydalsamfunn under opptakten til første verdenskrig. Barna i landsbyen, som i stor grad står i sentrum av filmen, er generasjonen som ender med å bygge opp nazismen, og Haneke forsøker å si noe om hvordan samfunnsstrukturene allerede lå til rette for oppblomstringen av en slik ideologi.

Dette premisset presenteres allerede i filmens anslag, via en fortellerstemme, og Das weiße Band er dermed overraskende ærlig rundt sin egen skyhøye ambisjon. Dette grepet er helt avgjørende for lesningen, og heldigvis – som man kunne forventet hos den østerrikske mesteren – fungerer det fantastisk bra, ettersom filmen ytterst subtilt skisserer bilder som er tilknyttet en slik problemstilling, uten at de noen gang beveger seg inn i overtydelighetens storkiosk.

dwb-1

Das weiße Band er Hanekes mest destillerte, iskalde og uhyggelig perfekte film; den er en serie tablåer som er fanget i usedvanlig stemningsmettede bilder – skutt på ekspresjonistisk sorthvitt av Hanekes faste fotograf Christian Berger. Filmens mise-en-scene er i seg selv så vakker at det enkelt kunne ha tippet over i forskjønnelse og dermed ha distrahert oss fra filmens bekmørke budskap, men effekten er snarere helt motsatt. Det maleriske uttrykket bidrar til å skape en vedvarende og klam uhygge i alle filmens 144 minutter.

Både tematisk og visuelt påminner Das weiße Band om Carl Th. Dreyer og især Ingmar Bergman; bildespråket er like sobert som i Ordet og dialogen har den samme poetiske kvaliteten som i Fanny och Alexander – inkludert den ofte ufyselige måten karakterene nedverdiger hverandre på. Landsbyprestens dialoger om syndens fristelser drypper av samme sadistiske ondskap som hos Bergmans legendariske biskop. Selve religionstematikken er den mest innlysende parallellen, og Haneke våger å trekke et uhyggelig likhetstegn mellom den pietistiske kristendommens stringente rammevilkår og nazismen, og trekker man det langt kan man faktisk snakke om en slags skyldfordeling. En gutt med Downs syndrom representerer det avvikende i Das weiße Band, og da han mishandles og blir blind, pakkes øynene inn i bandasje; hans vrangblikk på verden har blitt sublimert – den aparte er bortsortert fra fruktkurven. Dette er særdeles skremmende tankerekker, og Haneke sprøyter dem inn i tilskueren på en måte som gjør vondt uten å være provoserende eller grotesk; her finnes volden bak lukkede dører og i selve luften karakterene ånder inn. Den er et spøkelse, en demon, en smilende Satan.

dwb12

Med Das weiße Band leverer Haneke en grusom, men også merkelig vakker film, der stemningen ligger som en kvelende hånd rundt halsens pulsårer; man fornemmer at noe fryktelig skal skje, men får aldri en forløsning. Hvem som står bak de grusomme gjerningene og som setter kjepper i hjulene for det som visstnok skal ha vært en idyll, får vi aldri helt klarhet i; man kan mistenke opptil flere karakterer, men essensen er jo nettopp at ondskapen ikke har noen personifisering. På tross av ønsket om et fiendebilde, får vi det aldri, ettersom Haneke selv aldri flørter med å benytte retorikker fra ideologiene han problematiserer; her kan ikke ett menneske få skylden, ettersom samfunnet rundt er så fordervet og farlig. Sammen skaper disse menneskene grunnlaget for historiens mest forkastelige og farlige tanker, og slik jeg ser det ønsker Haneke rett og slett at vi skal leve oss inn i deres forvirring og behov for en fiende. Mot slutten av filmen er vi selv like ødelagt som byens innbyggere; vi forventer et svar og vi ønsker en person å henge korset på – en som kan bære vårt sinne.

Das weiße Band er uten tvil en av de beste filmene jeg noensinne har sett og kanskje noen gang kommer til å se; det er filmer av dette helt urimelige kaliberet som gjør at vår nye generasjon med filmskapere får noe å strekke seg etter. Å kalle Michael Hanekes mesterstykke for årets beste film er å undervurdere den. Et sublimt og dypt forstyrrende kunstverk.

dwb13