Thomas Robsahm, ved siden av et utsnitt fra plakaten til «Louder Than Bombs».

En samtale med Louder Than Bombs-produsent Thomas Robsahm

Joachim Triers Louder Than Bombs deltok i hovedkonkurransen i Cannes, som det første norske bidraget på 36 år. Innimellom slagene på festivalen i mai, fikk Montages anledning til å slå av en prat med Thomas Robsahm, som er filmens produsent.

Robsahm har tidligere vært spillefilmkonsulent ved Norsk filminstitutt (2009-2013), i tillegg til sitt arbeid som henholdvis produsent, regissør og skuespiller siden begynnelsen av syttitallet. Dette gjør ham til en av de mest erfarne og allsidige i norsk filmbransje.

For mange er Robsahm best kjent for sitt samarbeid med Margreth Olin og Speranza Film (Kroppen min, Engelen); andre forbinder ham med filmene til Wam & Vennerød, der han hadde mange roller, både foran og bak kamera. I dag er han ansatt i produksjonsselskapet Motlys.

Å skyte en norsk film i USA er ikke for pyser; det er mye som skal klaffe før man lykkes med å skape noe genuint innenfor rammene av en slik internasjonal co-produksjon, med mange involverte og ditto meninger. Samtalen som er gjengitt nedenfor fokuserer på hvordan det var å vise Louder Than Bombs i Cannes, og hvilke utfordringer Robsahm støtte på i prosessen med å realisere Joachim Triers første engelskspråklige film.

*

Montages (M): Å delta i hovedkonkurransen i Cannes – det er jo så langt man kan komme innen filmverdenen.

Thomas Robsahm (TR): Det er veldig rart med Cannes. På den ene siden må du dit, med mindre filmen ikke blir ferdig i tide. Samtidig er det den tøffeste arenaen å vise på i hele verden. Med tanke på hvor lav toleranse jeg selv har når jeg ser film, kan jeg bare forestille meg hvordan det er å være kritiker på en slik festival.

M: Det er klart, når man ser fire filmer om dagen, og står i lang kø foran hver visning, i stekende varme, er ikke tålmodigheten den aller største. Det er nok årsaken til at mange filmer får ekstra syrlig mottagelse i Cannes.

TR: Alt dette har vært en lærdom. Un Certain Regard, der Oslo 31. august ble vist, er litt mer beskyttet. For min egen var jeg ikke helt forberedt på at Louder Than Bombs skulle få en såpass delt mottagelse i Cannes; jeg har hatt enormt tro på filmen fra første stund, og sittet med en veldig sterk følelse av at «dette blir tatt imot med åpne armer». Hver negative kritikk kom overraskende på meg. De amerikanske bransjetidsskriftene, som Screen og Variety, var veldig begeistret for filmen, men selv om man får 80% positive kritikker, er det likevel de 20% negative som biter seg fast.

Kritikeren har jo en opplevelse, og den kan man ikke diktere. Selv har jeg aldri satt meg i en kinosal og tenkt «nå skal jeg skrive om filmen med en gang den er ferdig». Jeg aner ikke hvordan noe slikt eventuelt påvirker opplevelsen; det må være anstrengende å tenke på hva man skal skrive når man ser.

Uansett: kritikerne som hadde innvendinger og var mildt skuffet, de ble jo dét, og det kan man ikke klandre dem for. Men jeg lurer på hvordan de ville opplevd filmen hvis de så den en gang til, under litt andre omstendigheter. Kanskje det hadde vært mulig å spørre noen av anmelderne her hjemme om de kunne tenkt seg å skrive om filmen på nytt i forbindelse med kinopremieren. Dette er vanlig praksis i mange land.

M: Noen har anklaget Trier for å gape over for mye denne gangen – en typisk “norsk kritikk”. En del ting er litt vage og uavklarte, men dette understreker bare filmens tematikk, uten at det på noe tidspunkt blir overtydelig.

TR: Det er alltid vanskelig å forholde seg til kritikk når man lager film. Reprise (2006) og Oslo 31. august (2011) har begge fått en status i ettertid som ikke nødvendigvis står i forhold til hvordan de først ble mottatt. Reprise fikk noen firere og mange femmere. Oslo 31. august fikk noen seksere, men var ikke i nærheten av for eksempel Hawaii, Oslo (Erik Poppe, 2004) og DeUsynlige (Erik Poppe, 2008). Som du ser meg (Dag Johan Haugerud, 2012) fikk firere i alle de store avisene, men endte likevel opp med å vinne Filmkritikerprisen.

En periode ble det trillet veldig mange seksere i norsk filmkritikk – nå er det inflasjon i firere: firere til dem som fortjener en klapp på skulderen, men også fire til dem som nesten lykkes til det fulle. Alle samles på midten. En uting, for kommunikasjonen ut mot lesere og publikum blir veldig uklar.

Spiller man i VM er det tøff motstand. Louder Than Bombs settes i sammenheng med de store internasjonale festivalfilmene, og da må man regne med at kritikerne stiller høye krav. Blir den derimot målt opp mot norske filmer, føles det litt underlig å se en firer på terningen i avisen.

«Oslo 31. august» (2011).

M: Kjente dere på et forventningspress?

TR: Man er sårbar i Cannes, men som sagt er man helt nødt til å være her. Hvis vi ikke hadde kommet oss til hovedkonkurransen med Louder Than Bombs, hadde det blitt ansett som en stor skuffelse. Når vi omsider fikk vite at filmen var akseptert av festivalen, var det ikke bare jubel som kom, men et lettelsens sukk. Uansett hva som måtte skje videre, hadde vi på en måte levert det vi lovte: en norsk film i hovedkonkurransen.

Det er ganske absurd, egentlig: plutselig har man satt seg selv i en posisjon der man være med i hovedkonkurransen for å føle at en har lykkes. Det er på ingen måte en selvfølge å bli valgt ut – selv om man har deltatt tidligere. Thomas Vinterberg kom for eksempel ikke med i år (med Far From the Madding Crowd), selv om han var der med Jakten i 2012.

M: Når fikk dere beskjed om at filmen var med i konkurransen?

TR: Rundt påske. Ettersom det oppstod en del utfordringer i klippen, ventet vi i lengste laget med å sende inn filmen. Likevel var den blant de første som ble plukket ut.

Joachim Trier (Foto: Motlys)

M: Det er åpenbart at dere ikke sendte inn Louder Than Bombs til bunken med “tusenvis av håpefulle”. Hvordan foregår kommunikasjonen med festivalen?

TR: Ettersom Joachims forrige film var i Un Certain Regard, hadde vi et godt utgangspunkt. Hadde ikke filmen blitt plukket ut tidlig, og for eksempel vært aktuell for visning utenfor konkurranse, kunne det vært betydningsfullt at vi hadde en fransk medprodusent og salgsagent i ryggen. Men juryen elsket filmen, så dette var på ingen måte avgjørende. Vi ble imidlertid nødt til å vente på den formelle invitasjonen, og dét føltes litt som å vente på et målfoto etter en perfekt scoring.

M: Du har jo tidligere vært tilsatt som spillefilmkonsulent ved Norsk filminstitutt, og jobbet som regissør, skuespiller og produsent i mange år. På tross av all denne erfaringen, må det vel likevel ha føltes som en stor overgang å produsere en engelskspråklig film?

TR: For å fortsette med fotballmetaforene, føltes det litt som å ha vært solid midtbanespiller i tredjedivisjon over mange sesonger, og plutselig rykke opp i eliteserien. For så å merke at det egentlig ikke er annerledes, når alt kommer til alt: fotball er fotball!

M: Du må vel nesten ha vært litt ute av trening også, for det begynner å bli en del år siden du produserte Engelen

TR: Jeg kjente litt på det, ja, men på et tidspunkt fant jeg og Joachim ut at vi til sammen hadde arbeidet med film i omlag nitti år – og det er jo en et stykke tid! Vi er begge født inn i filmbransjen, og selv om vi ikke hadde jobbet i USA tidligere, opplevde vi dypest sett at vi var langt mer erfarne enn mange av menneskene vi jobbet med der borte. Filmproduksjon er i grunnen veldig likt verden over – det er ikke noen selvfølge at folk er smartere eller tar mer fornuftige valg underveis fordi de kommer fra en mer profilert filmnasjon enn Norge.

Alt ble imidlertid litt forstørret i USA, så jeg har definitivt opplevd min bratteste læringskurve så langt.

M: Hva bestod denne læringskurven av?

TR: Noen ting er jo annerledes i USA. Det er litt flere kontrakter og advokater, litt flere kokker med ulike meninger og unnskyldninger. Jeg er av den oppfatning at produsenten er null uten regissøren. Et manus er også null uten en regissør. Vedkommende er så essensiell for filmskapingen, at hvis han eller hun ikke dyrkes frem – akkurat som regissøren selv dyrker frem en skuespiller – ja, da har man tapt. På samme måte som en regissør ikke kan piske en skuespiller til å levere noe eksepsjonelt, kan heller ikke en produsent stille urimelige krav – slikt blir det ingenting bra av. Man må snarere fungere som en trener, en som motiverer og fokuserer på prosessen, samtidig som en er nødt til å etablere visse rammer og betingelser, slik at ikke alt flyter helt ut.

Målet med Louder Than Bombs var aldri noe annet enn at den måtte bli god nok for hovedkonkurransen i Cannes – ikke å lage en film i all hast. Vi støtte på en del situasjoner som innebar å enten skaffe mer penger eller stryke innspillingsdager. Hvordan løser jeg dette på en bra måte for alle involverte? Må jeg be Joachim kappe i filmen av økonomiske hensyn?

Det er jo ikke slik at noen får Oscar for beste budsjett. Det er ingen som kommer og sier «fy flate så imponerende at filmen holdt seg innenfor budsjettet». Den ferdige filmen er alltid det eneste som står igjen. Et par ganger underveis tenkte jeg som følger: hvis jeg handler fornuftig og ansvarlig nå, blir jeg stående igjen som en profesjonell produsent som ikke fikk laget en film; men hvis jeg gjør motsatt, og satser alt, kan det hende resultatet blir slik vi alle ønsker. Heldigvis endte det godt.

Egentlig er jeg en veldig “uproff” produsent – folk skulle bare visst hvilke ting jeg har satt i bevegelse! Men ettersom alt gikk bra til slutt, vil jeg aldri bli anklaget for å være uprofesjonell – nå er det bare filmen som står igjen, takket være at vi alle risikerte noe. En må bare kaste seg ut i det, for hva er vel en produsent uten en film?

M: På et tidspunkt, det var vel høsten 2013, ble produksjonen satt på pause, og mange av oss fryktet at skuespillerne kom til å falle fra.

TR: Det var ingen selvfølge at alle ble med videre. Isabelle Huppert skulle gjøre Valley of Love (Guillaume Nicloux, 2015) midt under vår innspilling, og Jesse Eisenberg var plutselig Lex Luthor i Batman vs Superman, men vi fant en løsning. Filmens fragmentariske struktur var til en viss hjelp; det er få scener der mange av skuespillerne oppholder seg i samme rom.

M: Hadde filmen blitt den samme hvis produksjonen ikke var blitt satt på vent? Har utsettelsen medført større endringer og eventuelle fordeler?

TR: Vi hadde mye mer penger i andre omgang, og selv da var budsjettet veldig stramt i forhold til ambisjonene, så her og nå er det vanskelig å forstille seg at vi hadde fått til de samme tingene med utgangspunktet vi hadde i 2013. Samtidig er det utrolig hvordan man finner løsninger underveis, så aldri si aldri, men det hadde definitivt vært tøffere uten det økonomiske løftet utsettelsen førte med seg.

M: Du står oppført som filmens hovedprodusent, men det er mange involverte på produsentsiden…

TR: Louder Than Bombs er en norsk film, og dermed er det jeg som er hovedprodusent. Joshua Astrachan fra Animal Kingdom har gjort en omfattende jobb med alt som har med USA å gjøre. Etter kollapsen i 2013 ble det viktig å sørge for at den amerikanske delen av filmen lot seg gjennomføre, og det var helt umulig for meg og Sigve Endresen fra Motlys å ha fullstendig kontroll og oversikt over alt som skjedde i den forbindelse. Josh hadde hovedansvaret for selve innspillingen og alt forarbeidet som konkret var tilknyttet denne. Jeg var også til stede hele veien, men det var han som ledet an. Idet filmen “flyttet seg” til Norge og Danmark, var det jeg som tok over stafettpinnen.

En av mine viktigste oppgaver i forkant, var å sørge for at vi fikk den samme finansieringen. Heldigvis fikk vi mer fra de aller fleste, som f.eks. Eurimages og Dansk filminstitutt.

Joachim Trier på sett. (Foto: Nicolle Riverlli, Motlys AS)

M: Mange involverte er vel ensbetydende med ulike oppfatninger om hvordan ting skal være. Kjente dere noen gang på et press om at filmen skulle bevege seg vekk fra Joachims opprinnelige visjon?

TR: Joachim hadde final cut, og dette har vært klart fra dag én. Alle involverte har vært svært begeistret for manuset, og selv om den ferdige filmen – naturlig nok – avviker fra forelegget enkelte steder, er det lite som har “gått tapt” på grunn av kompromisser. Den ikke-lineære strukturen, med drømmer og tilbakeblikk, er bevart.

Å lese manus og se på rushes under innspillingen er én ting. Man kan få en viss følelse av filmen, men det er det faktiske materialet, som stiger frem den første dagen i klippen, som er sannhetens øyeblikk. Det var ulike reaksjoner innad på den aller første versjonen, men jeg var blant dem som var mest begeistret allerede da.

Selv om Joachim har en veldig klar visjon, og er tydelig på hva han vil, er han også en usedvanlig åpen person, som gjerne tar imot innspill, og aldri har problemer med å lytte til folks reaksjoner på det han har laget. Merkelig nok er det regissørene med tydeligst stemme og mest integritet som har enklest for å invitere andre til å komme med tilbakemeldinger; de som har en mer utydelig fremtoning, en vagere stemme, er ofte redde for slikt.

Hvis man har kalkulert filmen på en måte som ikke står i samsvar med manus, og innlemmet ting som rett og slett ikke lar seg gjøre, er dette først og fremst produsentens ansvar. Altfor ofte er det slik at produsenter går til regissøren med en gang det oppstår vanskeligheter, og krever at ting skal kuttes eller modereres. Det er ikke forenelig med hva jeg tenker om produsentrollen.

M: Du skal fortsette å jobbe med Joachim Trier på hans neste film, som er norskspråklig.

TR: Det er noe jeg ser veldig frem til, for da kan jeg være produsent fra scratch. I tilfellet med Louder Than Bombs, overtok jeg rollen, og var nødt til å løse problemer som hang igjen fra tidligere av. Jeg er ikke tilhenger av dårlig planlegging og påfølgende unnskyldninger – som vi opplevde litt av på Louder Than Bombs – så det føles veldig bra å skulle styre alt fra begynnelsen av.

M: Nå kan du jo også ta med deg alle erfaringene fra prosessen med Louder Than Bombs.

TR: Ja, og de er ikke få. Vi fikk jobbe med fantastiske skuespillere, og ble kjent med mange fagfolk vi ønsker å ta med oss hjem til Norge.

Budsjettet til Louder Than Bombs var det man omtaler som “nivå 2”. Hadde vi husket oss opp en divisjon, ville filmen ha blitt mye, mye dyrere. Omkostningene ved et slikt budsjettnivå, er at man får en stab som befinner seg i “annendivisjon”, men mange er virkelig gode i denne klassen – ja, faktisk bedre enn de som befinner seg nederst i første. Men, det er klart, et knippe mindre kompetente folk blir også med på lasset. Vi hadde mange nye folk på sett hver eneste dag; plutselig var produksjonsassistentene eller lysfolkene byttet ut, uten at man helt forstod hvordan denne sirkulasjonen fungerte. De viktigste folkene var imidlertid med hele veien, og holdt roret stødig.

«Opera» av Dario Argento.

M: Som i Joachim Triers tidligere filmer, inneholder Louder Than Bombs en rekke popkulturelle referanser. Hvordan sikret dere rettighetene til låter, klipp fra andre filmer osv.?

TR: Det var ingen enkel oppgave. Ta for eksempel klippet fra Opera (1987) av Dario Argento, som flettes inn i en montasjesekvens. Joachim ønsket seg et klipp fra en skrekkfilm; tanken var at dette ville stemme overens med den ene karakterens “nerdete” preferanser (Conrad, spilt av Devin Druid). I utgangspunktet hadde vi sett for oss å bruke noe fra Night of the Living Dead (1968), men klippet lot seg ikke klarere.

Ettersom Joachim alltid har vært svak for Argento, ble Opera raskt et alternativ. Jeg tok umiddelbart kontakt med mine italienske søsken, og spurte om de kunne sette oss i kontakt med Argento. Omsider fikk jeg sendt en tekstmelding, hvorpå han  ringte meg opp på mobilen.

Argento var verdens hyggeligste fyr, og syntes bare det var morsomt at vi ønsket å bruke klippet. Selv om han insisterte på at vi kunne ha det med i filmen – og at han i hvert fall ikke ville lage noe bryderi i etterkant – var det en uaktuell løsning for de amerikanske advokatene, som er konstant paranoide for potensielle søksmål. Det viste seg at to selskaper – det ene eid av Berlusconi! – eide hver sin prosentandel av filmen, men til slutt fikk vi altså sikret oss rettighetene.

M: Louder Than Bombs er allerede solgt til mange land. Hvor involvert har du vært i denne prosessen?

TR: Memento har vært førende her. Selskapet forhandler med kontakter de har hatt i årevis, og vi vet at de velger fornuftig. Akkurat USA er litt spesielt, for der må man være særlig påpasselig med å ikke komme i en situasjon der filmen ikke blir satset på. Det skal ikke mye til før dette skjer med de største selskapene, så det er lurt å vurdere hver enkelt distributør nøye, og velge den aktøren man stoler mest på, fremfor den som kommer med det høyeste budet.

Det er fort gjort å kun diskutere besøkstall, og samtidig glemme at det ikke bare er billettinntektene i Norge som teller. Med tanke på hvor mange land som skal vise Louder Than Bombs, vil filmen være like økonomisk lønnsom som en hvilken som helst lokal knallsuksess. Man snakker hele tiden om at norske filmer av høy kvalitet sliter med å finne sitt publikum, men lykkes man med å selge filmen til utlandet, kan man kompensere for dette – med renter.

*

Louder Than Bombs får premiere på norske kinoer i oktober. I mellomtiden kan du lytte til vår podkast om filmen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>