toppbilde cropped

Harald Kolstads kronikk «An-Magritt: En dissens»

Harald Kolstad (1946-2011) må sies å være Norges mest markante filmkritiker gjennom tidene. Undertegnede har denne våren foretatt arkeologiske utgravninger i arkivene for å lete frem Kolstads komplette produksjon, knyttet til arbeidet med en bredt anlagt artikkel om hans virke som filmkritiker. Artikkelen er å finne i tidsskriftet Vagant nr 2/2014, som er like om hjørnet med utgivelsesdato 26. juni. Denne saken i Dagsavisen, der Kolstad skrev nesten all sin filmkritikk, gir et innblikk i dette research-arbeidet.

Her på Montages er også begeistringen stor for Harald Kolstads tekster. Da jeg under arkivjakten kom over en svært velskrevet kronikk Kolstad fikk publisert i Dagbladet i 1969, tok det ikke lang tid å unnfange ideen om å republisere den. Ikke minst siden Kolstads perspektiver i teksten – 45 år senere – stadig er aktuelle. Her dreier det seg om «de evige spørsmål»: det kunstneriske maktforhold mellom regissør og produsent; «den gode historien» kontra en helhetlig filmatisk visjon; fristelsen til å filmatisere den norske litterære arven; norsk films higen etter å gjøre seg gjeldende internasjonalt; norske kritikeres tendens til å se norsk film gjennom ekstra velvillige briller. Føles det familiært?

Denne kronikken republiseres her dog mest av alt fordi Kolstad simpelthen bedriver glitrende filmkritikk. Som et nesten helt ubeskrevet filmblad i 1969, ennå ikke fylt 23 år, sablet han ned den kritikerbejublede publikumssuksessen An-Magritt, med Norges store filmstjerne Liv Ullmann i hovedrollen, og regissert av norsk films ubestridte ener Arne Skouen. Kolstads overskrift er høytidelig: «An-Magritt: En dissens». Artikkelens avslutning skulle bli mer jordnær, og definitivt mindre respektfull. Mellom disse ytterpunktene finner man imidlertid metodisk, glassklar filmkritikk av en grundighet og kvalitet som neppe hadde vært å finne før i en norsk dagsavis. Kronikken ga gjenklang. (Skouen laget ikke flere filmer, men dette kan vel neppe tilskrives Kolstad.) [Oppdatering: Et pikant poeng, som Øystein Tvede i kommentarfeltet minnet oss på, er at Arne Skouen på denne tiden var en hyppig bidragsyter i nettopp Dagbladet.]

Kronikken er på mange måter typisk for Harald Kolstad. Han har et unyansert ry som slakter, noe han delvis selv spilte opp til, men det han skriver her er syrlig, ikke ondskapsfullt, og kjølig argumenterende, ikke rasende. Den viser ham som en uredd opponent mot en nesten samlet filmoffentlighet, med en urokkelig tro på egen kunstnerisk vurderingsevne. Han var også en livslang kritiker av det han mente var en sløv norsk filmkritikk.

Kronikkens presentasjon har nedenfor blitt justert til å passe Montages’ format, florlett editert (alltid markert) – og vips, så gjenoppstår Kolstad anno 1969, i nyoppusset digitalt format. Originalkronikken etterfølges av en kort kommentar om hvordan Kolstads vurdering står seg i dag. Den suppleres også av et knippe frysbilder fra den vakkert restaurerte DVD-utgivelsen av An-Magritt, som nå kun er å få tak i som en del av denne komplette Arne Skouen-boksen.

Biografiske opplysninger om Harald Kolstad finner du på norsk Wikipedia her.

*

Kronikken er gjengitt med tillatelse fra Dagbladet. Takk til Erlend Jonassen ved Norsk filminstitutt for å ha gjort meg oppmerksom på dens eksistens.

Harald Kolstad
Portrett av kritikeren som ung mann i 1972 og i startfasen av sitt virke i Arbeiderbladet i 1988. Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

An-Magritt: En dissens

Dagbladets kronikk 28. mars 1969

Arne Skouens An-Magritt er møtt med stor begeistring av presse og publikum. Harald Kolstad ser seg ikke i stand til noen begeistring over denne filmen, og i denne kronikken begrunner han sitt avvikende syn. Filmen er blottet for personlig stil og holdning, den er en spekulasjon i alibier, hevder han. Kronikkforfatteren som for tida studerer i Oslo, er redaksjonsmedlem av filmtidsskriftet Fant, og har også hatt innlegg i dagspressen om filmspørsmål.

Kritikerne har overdynget Arne Skouens Falkberget-filmatisering med blomster. Publikum har allerede gjort den til en av norsk films største økonomiske suksesser. Hvor mye av publikumstilstrømningen som skyldes den PR-messige saturation bombing filmen har nytt godt av, er av mindre interesse: triumfen er et faktum, og jeg risikerer vel at denne artikkelen vil bli avfeid som et utslag av ren kverulering og motsigelseslyst. Likevel tror jeg det er nødvendig å ta til motmæle når en samlet kritikk hever til skyene en film som, så vidt jeg kan se, ikke bare er en total kunstnerisk fiasko, men som attpåtil står fram som en ren antologi over alt som er mest feilslått og akterutseilt i norsk filmproduksjon.

Det er grunn til å frykte at An-Magritts store suksess vil bety en ny galgenfrist for de overlevde og skadelige holdningene den representerer. Denne artikkelen er ment som et bidrag til å forhindre at så skjer. Før vi går over til en granskning av Skouens film, bør jeg kanskje gjøre oppmerksom på at jeg ikke har lest én linje av Falkbergets «Nattens brød». Noen vil mene at jeg da ikke er meningsberettiget, selv betrakter jeg snarere dette som en kvalifikasjon.

Jeg leste kritikkene før jeg så filmen. Av grunner som vil gå fram av artikkelen, ventet jeg meg ikke stort av den; likevel var jeg forbløffet etter å ha sett den. Jeg skal ikke la meg friste til å trekke kritikernes oppriktighet i tvil, men hvordan den filmatiske årsaken har kunne få de kritiske virkningene, er meg nesten ubegripelig. La oss begynne med manuskriptet.

*

An-Magritts manus forener en maksimal stoffmengde med en minimal organisering av denne stoffmengden. De enkelte episodene virker hogd ut av det litterære forelegget på et omtrentlig øyemål, uten nevneverdige forsøk på å gi dem sammenheng og rytme innenfor filmens ramme. Filmen virker som den er laget for dem som kjenner boka. Dette gir seg enkelte ganger helt parodiske utslag. Mot slutten av filmen, f.eks., blir konstknekten Johannes tvunget til å reise sin vei etter ordre fra «kammerherren» (en av filmens mange uhåndgripelige størrelser). I den forbindelse sier han i en samtale med en av bipersonene: «De kjenner min skjebne», og mannen gjør tydeligvis det, men tilskueren gjør det ikke.

Filmen virker i det hele tatt som en usammenhengende følge av nødtørftig billedsatte bruddstykker av en roman som har blitt borte underveis; ikke et øyeblikk står den på egne bein som film. Typisk er den rykkvise og abrupte måten episodene følger hverandre på, uten noen som helst organisk oppbygging og sammenføying. Verst er kanskje episoden med malmkjørersken Kristin og barnet, en episode så sterkt dramatisk at det ganske enkelt ikke går an å gjøre som Skouen, nemlig avvikle det hele i løpet av et par-tre minutter, og det uten at vi på forhånd er blitt presentert for Kristin, som så deprimerende tydelig er tatt med utelukkende for å gi An-Magritt anledning til å være edel.

Kristin
An-Magritt i den dramatiske episoden med Kristin.

I det hele tatt: Skouen har gått løs på et bredt episk materiale og stykket det opp i en slik grad at tilskuerens opplevelse av det hele omtrent blir å likne med en ustoppelig serie med psykiske frontalkollisjoner. Bifigurene eksisterer ikke som annet enn staffasje, og den oppmerksomheten manuset viser miljøet er minimal – halve filmen går før vi overhodet får et glimt av arbeidsprosessene, og da avspises vi med noen ultrakonvensjonelle og mer forvirrende enn instruktive bilder av smelteovns-åpninger og flytende metall. Dette siste er ikke trivielt småpirk; det går på filmens grunnlag: vi har fått trommet inn at An-Magritt er en sosial opprører, men hvordan skal det kunne overbevise, når de forholdene hun gjør opprør mot, det miljøet som betinger revolten hennes, aldri blir levende eller en gang kjent for oss? Og når i tillegg det grannet av miljøskildring som fins fortrenges av en kjærlighetshistorie så usigelig flat og så banalt utformet som den mellom An-Magritt og Johannes? For alt dette må naturligvis regissøren Skouen dele ansvaret med manusforfatteren; men alle filmens svakheter ligger allerede i kim i manuskriptet. I hvert fall i så måte er filmen tro mot seg selv.

bifigur montage
Ingen av disse birollefigurene maktet å fascinere Kolstad.

*

Hvordan er det så med det viktigste, nemlig det filmspråket Skouen forteller historien i? Svaret er enkelt: det er ikke der. An-Magritt er ikke bare konvensjonell og helt blottet for personlig stil, den gir også inntrykk av at Skouen ikke behersker den mest elementære filmatiske grammatikken. Jeg har sjelden sett en film som i samme grad som An-Magritt mangler sammenheng mellom situasjonenes dramatiske innhold og måten de er utformet på filmatisk. Stoffet i An-Magritt er ikke hva som helst (og kraften i selve stoffet er ved siden av Liv Ullmann den eneste forklaring jeg kan finne på filmens suksess), men det er filmet på en hvilken som helst måte. Vondt gjøres verre av en klipping som, om den ikke kan beskyldes for å ha en utpreget rytme, til gjengjeld mangler dramatisk logikk. Sekvensene begynner der og slutter der – hvorfor vet bare Skouen. I masse-scenene overgir filmen seg oftest motstandsløst til det rene kaos: kamera nøyer seg med å riste modernistisk rundt en forvirring av armer og bein.

Miljøskildringen i An-Magritt er som sagt, allerede på manuskript-planet lite overbevisende. Jeg tror imidlertid hovedårsaken ligger på det filmatiske planet og er følgende tilsynelatende simplistiske: Skouen viser oss aldri dette Røros fra 1600-tallet i sin helhet i ett bilde. Det var kanskje ikke mulig. Men filmen viser oss ikke engang så mye av bergstaden på en gang at det er mulig å tro på det vi ser som et samfunn overhodet. Filmens Røros er isteden blitt en konturløs og retningsløs stokking av hushjørner og gårdsplasser og folkemuseumsinteriører. For å ta en sammenlikning: Tancred Ibsens Fant, som vi nylig hadde gjensyn med i Oslo, åpner med en lang, rolig panorering over et lite sørlandssted. På slutten av denne bevegelsen svinger kamera ut mot sjøen, og fantebåtene glir inn i synsfeltet. Med slike enkle, funksjonelle midler etableres en realistisk overbevisningskraft som berger filmen over de teatralske innslagene i spillet. Hvordan åpner så Skouen An-Magritt, en film hvor miljøet ikke bare er en ramme, men grunnleggende for historiens dramatisk prinsipp? Jo, med An-Magritt som står ute på vidda og haler i en sta trekkokse! Personen vokser ikke naturlig ut av det miljøet som jo nettopp er hennes skjebne; isteden presenteres hun for oss helt isolert, og kommer hele filmen igjennom aldri inn i noen virkelig tilfredsstillende miljøsammenheng. Når vi ser det omtalte bildet tenker vi ikke: der har vi den sosiale opprører fra 1600-tallets Røros, vi tenker: der står Liv Ullmann i snøføyka og drar i en okse!

hushjørner
Selv ikke den mest iherdige stokking av slike hushjørner kunne gi Kolstad noen autentisk opplevelse av 1600-tallets Røros.

*

Dermed kommer vi til aktørene i filmen. Liv Ullmann er en fin skuespillerinne, og hun er «god» i An-Magritt. Per Oscarsson er en fin skuespiller, og han er også «god». Men det hjelper ikke, fordi deres respektable rolletolkninger står så helt alene, uten en virkelighet eller en stilistisk helhet å fungere i. Skouen greier ikke å hindre dem i å skille seg hederlig fra sine oppgaver, men filmen gir inntrykk av at han heller ikke har hjulpet dem med det. Det virker som om regissøren har stått på sidelinja og toet sine hender: greier de den, så greier de den… Og de greier det meste: men hva betyr det når de beveger seg i et kunstnerisk vakuum? Det går ikke å bedømme skuespillerprestasjonene i en film atskilt fra filmens helhet. Det siste årets beste og mest miskjente norske film, Rolf ClemensSmuglere, gir et godt sammenlikningsgrunnlag. Spørsmålet er ikke først og fremst om de medvirkende spiller «godt», men om spillet deres er integrert i en stilistisk sammenheng, formet av en kunstnerisk helhetsvilje. Dét er Baard Owes spill i Smuglere. An-Magritt derimot gjør seg ikke et øyeblikk fortjent til Liv Ullmann.

Ullmann

Hittil har jeg behandlet An-Magritt i og for seg. Men i vår filmsituasjon må enhver film også ses som en ytring, en filmpolitisk handling. Sett i dette perspektivet er An-Magritt skadelig og reaksjonær. Akkurat som Arnljot Bergs Hennes meget kongelige høyhet forsøkes den hausset opp gjennom at man plasserer stjerner i hovedrollene – Ullmann og Oscarsson for Skouen, [Toralv] Maurstad og [Christina] Schollin hos Berg. Det viktigste her er ikke at begge filmene er meget dårlige. Det er de. Hovedsaken er at Skouen og Berg ved å akseptere at skuespillerne og manuskriptet gjøres til det viktigste ved filmene deres, understøtter de mest utviklingshemmende holdningene innenfor norsk film og filmkritikk. Dermed forhaler de den erkjennelsen som må slå igjennom før norsk film kan komme videre: at regissøren betyr alt i filmkunsten. Det er mulig dette er en sannhet med modifikasjoner, men i norsk filmsituasjon burde den være absolutt, en retningslinje for handling både på produksjonssida og for kritikerne. For meg står An-Magritt  og Hennes meget kongelige høyhet som de beste bevisene på at den veien Skouen og Berg her har valgt er en blindgate, og minst av alle egnet til å føre norsk film opp på dette diffuse «internasjonale nivå» som alle snakker om (skøytelandskamp-mentaliteten).

*

Men An-Magritt nøyer seg ikke bare med å nøre opp under norsk films og norsk filmkritikks skuespillerfiksering. Med denne filmen går Skouen også god for de gravalvorlige departementale funderingene over alt det gode filmstoffet i litteraturen vår. Men norsk film trenger ikke PR-menn for norsk litteratur, og andre skreddere. Den trenger derimot cinéaster som står i et direkte forhold til et stoff, en virkelighet, uten å gardere seg bak litterære mellommenn og husguder (Før frostnettene, An-Magritt) eller bak Problemer med stor p (Afrikaneren, Vaktpostene, Broder Gabrielsen, Hennes meget kongelige høyhet).

kontinuitet 5

For meg er An-Magritt en spekulasjon. Her i landet har begrepet «spekulasjon» når det gjelder film fått et meget begrenset og heilnorsk moralistisk innhold: spekulasjon er sånt som fæle utenlandske filmfolk driver med i sex og vold. Men spekulasjon er ikke noe som er knyttet til mer eller mindre tabu-belagte emner, spekulasjon er en holdning fra filmmannens side til sin film og sitt publikum. An-Magritt er en spekulasjon fordi den i stedet for å ta egne kunstneriske risker, finne egne løsninger, spekulerer i alibier: i Liv Ullmanns og Per Oscarssons prestisje som skuespillere, i Falkbergets litterære prestisje. Men verst blir det når Skouen og Norsk Film A/S, i et forsøk på å innkassere på det revolusjonære oppsvinget blant ungdommen, framstiller An-Magritt som en revolusjonær heltinne, en slags La Pasionaria fra firehundreårignatten. Hva gjør An-Magritt? Jo, hun drar til Trondheim og overtaler øvrigheten til ikke å la Røros-befolkningen sulte i hjel. Se det var en revolusjon som skal få det til å søkke i borgerskapet! Misforstå meg ikke: jeg motsier ikke noen kunstners rett til å skildre en figur som An-Magritt og å idealisere henne så mye han har lyst. Men da går det ikke i PR-hensikt å tillegge figuren egenskaper den så åpenbart ikke har.

For å sammenfatte det jeg mener var nødvendig å få sagt om denne norske filmfallitten, vil jeg benytte en grei og direkte formulering som Dagbladets egen T.E. for en stund siden brukte om en helt annen film: An-Magritt er en drittfilm.

Faksimile kronikk
Faksimile av Kolstads kronikk i Dagbladet 28. mars 1969. side 1.
Faksimile kronikk side 2
Side 2.

*

Dette var altså Harald Kolstad i 1969. For å ta det siste først: Signaturen T.E. i Dagbladet, som han refererer til i siste avsnitt, er etter all sannsynlighet Thor Ellingsen, en sentral filmanmelder i avisen til langt ut på 1990-tallet. Kolstads harde betegnelse «drittfilm», som bidro til å gjøre denne kronikken beryktet, hadde således en forhistorie. Dessverre vet jeg ikke hvilken film som opprinnelig var stridens eple, men man kan trygt gå ut fra at det var en som Kolstad hadde likt.

Eksistensen av denne kronikken gjorde meg nysgjerrig på å se An-Magritt for å verifisere om det virkelig kan stå så dårlig til som den godeste Kolstad hevder. Jeg gjorde det før jeg leste kronikken for å være minst mulig påvirket, men det var overhodet ikke noe problem å si seg enig i nesten alt han skriver. Filmen er fullstendig rørete fortalt, og siden heller ikke jeg hadde lest boka, var det meste fryktelig svevende: personene og deres forhold til hverandre, hva som egentlig sto på spill og den eksakte naturen til arbeidet fattigfolkene utfører og de sosiale forholdene. Filmen forsøker å gi en «backstory» gjennom en klønete fortellerstemme i en påklistret prolog uten at jeg egentlig ble særlig klokere. Kolstad gir et slags godkjentstempel til Liv Ullmann i hovedrollen, men i mine øyne framstår hennes prestasjon som ganske ujevn – det er spesielt episodene hvor hun skal opptre naivt opprørsk og sjarmerende livsbejaende som føles ganske krampaktige og innsmigrende. Betydelige deler av rollebesetningen blir for øvrig på jevnlig basis utkommandert til temmelig plump «comic relief».

Under arkivarbeidet kom jeg tilfeldigvis over en kinospalte fra 1969 der det framgikk at VG hadde gitt An-Magritt terningkast 6. Samtidig hadde Stanley Kubricks 2001: en romodyssé fått terningkast 4! Det svimler litt for en, iallfall med hensyn til det avsindige misforholdet i bedømmelsen hva det fortellende filmhåndverket angår. Og sjelden har en sett en mer eklatant demonstrasjon på gapet mellom premiereårets øyeblikksbestemte vurderinger og grundige overveielser i et perspektiv over flere tiår.

Man kan bare spekulere i hva som har skjedd med An-Magritt. Jeg har sett en rekke av Arne Skouens tidligere arbeider, med Ni Liv (1957) og Kalde Spor (1962) i spissen, der han aldri har hatt problemer med historiefortellingen. Men her, for å bruke Kolstads ord, «behersker [han ikke] den mest elementære filmatiske grammatikken». Ble han overveldet av å spille inn en «storfilm», eller av vanskelige innspillingsforhold? Overtok hans berømte fotograf Sven Nykvist føringen, slik at man konsentrerte seg om artistiske enkeltbilder på bekostning av deres innbyrdes flyt?

Nykvists foto er iallfall en av filmens få kvaliteter – det er nesten rart Kolstad ikke nevner det – og det er enkeltbilder her som besitter en vidunderlig stemning og tekstur, for eksempel denne artikkelens toppbilde. Vi skal derfor runde av med noen få frysbilder hvor filmens foto står i sentrum.

visuell 1
Nydelig tekstur i dette nesten abstrakte bildet, som også får fram vinterkulden på ekspressivt vis.
visuell 3
Ikke sjelden skytes scener innenfra bygninger med en forgrunn som estetisk pirrende silhuetter.
visuell 4
Fortsettelsen på scenen, der vi ser at også gråtoner kan utnyttes i estetisk øyemed.
visuell 2
Visuelt slående og tematisk ekspressivt bilde fra prologen, der An-Magritts mor stilles i gapestokken fordi hun er gravid uten å være gift. Presten i bakgrunnen.
visuell 4b
Men dette går mer under Kolstads kategori av “folkemuseumsinteriør”. Situasjonen blir ikke mer ledig av Georg Løkkebergs usedvanlig stive spill som presten. Det hjelper heller ikke at hans dialog filmen igjennom synes å være dubbet, med en helt annen akustikk enn de andre rollefigurene, noe som får ham til å høres ut som et vesen fra en annen dimensjon.
visuell 5
En av de mest fengslende visuelle ideene kommer under fortekst-sekvensen, der en karavane passerer langsomt i bakgrunnen mens tekstene porsjoneres ut. (Frysbildet er knipset i en liten tekstpause.)

Likevel må man som så mange ganger i An-Magritt ha lest boka for å få fullt utbytte av scenen, for det er vanskelig ut fra sammenhengen så langt å forstå at de kjører malm. Men stemningen er trolsk og ganske særegen på grunn av den karakteristisk skrikende syngingen til malmkjørerne og det blålige tussmørket. Like fullt er scenen betegnende for hvordan den fortellermessige sammenhengen stadig blir nødlidende i filmen. Helt mot slutten av fortekstsekvensen begynner nemlig det hittil statiske kameraet å panorere – effekten av at tilskueren dermed plutselig mister «fotfestet» er både foruroligende og smått berusende – inntil vi ser at den bakerste ekvipasjen har sakket akterut og blir etterlatt av de andre. Så klippes det til dette bildet:

ullmann 2

Her oppdager vi at det er An-Magritt som har blitt etterlatt. Problemet er bare at dette bildet er i fullt daglys, og for unngå at narrativet bryter helt sammen må vi da plutselig foreta en mental saltomortale og anta at det blålige halvmørket like før var en slags visuell metafor. Det er det naturligvis ikke – det hele er kun slendrian og konsekvensen av at noen hadde forelsket seg slik i den elegante kamerabevegelsen i det blålige bildet at den skulle utføres uansett den betydelige skurringen i kontinuitet.

Det hele er symptomatisk for An-Magritt, men her var det iallfall en god hensikt i form av en visuelt betagende idé. Det kan man ikke si om en god del av den fortellermessige forvirringen som råder i Arne Skouens siste spillefilm. Så Harald Kolstads kronikk står stødig også 45 år senere, og bar bud om ankomsten av norsk filmkritikks mest markante stemme.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 29 kommentarer

  1. Øystein Tvede sier:

    Takk for denne uventede gaven!

    • Hyggelig å høre at du satte pris på at vi hentet Kolstad frem fra arkivet. (Mer i anmarsj.) Vi anbefaler deg også varmt å plukke opp Vagant-nummeret med Sødtholts bredt anlagte artikkel om Kolstad.

  2. Erik Neset sier:

    Kolstad har skrevet noen gode kritikker fra tid til annen. Problemet er bare at han har skrevet så mye tull at det er vanskelig og egentlig ta han på alvor. På et tidspunkt virket det mer som har ble opptatt av å være hoffnarr fremfor å dyrke en genuin interesse for film, men for all del fint å minnes…

  3. Dag Sødtholt sier:

    Har du noe konkret eksempel på tull fra hans side?

  4. Magnus Høiby-Nikolaisen sier:

    Veldig fin artikkel, og morsomt å lese unge Kolstads velartikulerte kritikk. Jeg er enig med han at filmen er svært rotete fortalt, men jeg satte pris på An-Magritt som film, mye grunnet det visuelle og Nykvists foto, men også Liv Ullmanns intense og spesielle skuespill (kan meget godt skjønne at det kan bikke over i det parodiske for noen).

    Uansett veldig interessant å lese om hvordan filmen ble mottatt i sin samtid og jeg får jo en forståelse av at Kolstad var et unikum i norsk presse når det kom til å bedømme filmatiske kvaliteter. Da jeg så An-Magritt som ung filmvitenskapsstudent var det jo med et helt annet blikk og en helt annen kontekst, men Kolstad bedømmelse av filmen virker jo relativt tidløs, noe som viser at han har teft og artikulasjon.

    Jeg får assosiasjoner til artikkelen ‘Upperdogs problem’ publisert her på Montages av Lars Ole Kristiansen (http://montages.no/2009/08/upperdogs-problem/)

  5. Øystein Tvede sier:

    Da jeg var fersk sivilarbeider hos Arthaus som 18-19-åring fikk jeg en telefon fra Kolstad som trengte noe billedmateriale. Palookaville tror jeg muligens at det var til. Jeg stotret og stammet noe voldsomt.
    Cirka 10 år senere så jeg ham for siste gang, på kaféen på HF. Da satt han og tyvlyttet intenst til en samtale jeg hadde med veileder noen måneder før jeg skulle begynne på doktorgraden i fransk litteratur. Et fint øyeblikk, for jeg følte at jeg trolig ikke ville endt opp med akkurat dét om jeg ikke hadde lest alt han hadde skrevet siden jeg begynte å lese aviser.

  6. Dag Sødtholt sier:

    Det gikk ikke opp for meg for alvor før jeg skrev Vagant-artikkelen hvor mye Kolstad hadde betydd for meg, og sikkert for mange andre (som deg), som inspirator – ikke minst i det at han insisterte på at film var kunst, noe som var deilig i et land hvor film hadde så lav status. Ikke minst var det deilig siden han også hadde så bred kjennskap til andre, mer etablerte kunstformer. Så fikk man heller leve med at noen av hans vurderinger av enkeltfilmer var ganske merkverdige.

    • Øystein Tvede sier:

      Vi to har truffet hverandre én gang – i en svært Kolstadsk setting: Vi satt ved siden av hverandre under en lite film av Jean Epstein – L’Affiche – på cinemateket i Paris for cirka 5 år siden!

    • Dag Sødtholt sier:

      Så artig! Så det var deg det. 10. desember 2008. En film av Epstein i Epstein-salen. Jeg er redd jeg syntes filmen bare var sånn passe. Men jeg hadde sett Zardoz samme dagen, så kanskje var jeg stadig ør i hodet.

  7. Michael Wynn sier:

    Jeg syntes det er morsomt når noen mener noe sterkt, slik som Kolstad gjør i kronikken. Men jeg vet ikke helt om jeg skjønner kritikken hans. Jeg likte An-Magritt. Hvilken annen regissør fra den tiden kunne laget en episk film som An-Magritt? Jeg lurer på om dette er et angrep på Skouen, simpelthen fordi han var så sentral, dvs et angrep på en autoritet fordi han er en autoritet, ikke fordi filmen er sjokkerende dårlig.

    • Dag Sødtholt sier:

      En grei måte å finne ut om det er et korstog er vel å se på argumentene hans punkt for punkt for å se om de kan ha noe for seg? Jeg har ihvertfall ikke noe problem med å se poengene hans, etter å ha lest kronikken etter å ha sett filmen. Det blir litt rart å tillegge ham onde hensikter, siden kritikken er så saklig og konkret.

    • Øystein Tvede sier:

      Jeg tror fortsatt ingen har nevnt at Arne Skouen hadde vært husvarm i Dagbladet siden midten av 30-tallet og var aktiv som skribent der på denne tiden (kunnskapene mine begrenser seg her til Wikipedia/SNL), så om anmeldelsen var et personlig rettet angrep var det i hvert fall ikke av det feige slaget.
      Uten å ha sett mer enn et par av filmene hans har jeg hatt et positivt bilde av ham etter at jeg hørte at DBs planlagte omlegging av layout (eller format?) ble avblåst da gamle Skouen hadde kommentert: “Nå sminker de opp den gamle hora!”
      Husker også fra siviltjenestetiden at Skouen stilte opp et par ganger på Cinemateket for å snakke om sitt regiforbilde Marcel Carné. Kanskje stagnasjonen i karrieren var en skjult hommage til mesteren? Carnés siste film La Merveilleuse Visite er jo en slags dement versjon av Pasolinis Teorema.

    • Dag Sødtholt sier:

      Det med Skouen og Dagbladet hadde jeg jo helt glemt. Har oppdatert saken med dette pikante poenget – takk skal du ha! Skouen og Cinemateket ja – jeg tror han hadde en innledning mens det var nede på Grev Wedels Plass om Carnés Dagen gryr. Han fortalte at hans filmskole var at mens han oppholdt seg i New York en periode var det en kino som viste filmen, dermed så han den nesten hver dag etter at han var ferdig på jobben. Noe sånt.
      Vet ikke helt hva som skjedde med An-Magritt, men han hadde jo ingen erfaringer verken med slike storproduksjoner, litterære adapsjoner eller arbeid med store stjerner som Ullmann og Nykvist. Det hele minner litt om mottagelsen av Ullmanns egen Kristin Lavransdatter, også den en adapsjon av en ærverdig litterær klassiker, som ble bejublet av kritikerne, men som i dag knapt har særlig status.

  8. Michael Wynn sier:

    Jeg likte An-Magritt, men ikke Kristin Lavransdatter. Da jeg leste Undseth fikk jeg inntrykk av en flott bok med action og drama. Da jeg så filmen til Liv Ullmann satt karakterene nitrist og stirret i kamera. Boken var fullstendig ødelagt, action var erstattet teatralsk melodrama. Til sammenligning har An-magritt lite overspill, den har flott filming og levende kulisser. Carne, som blir nevnt, lagde dårlige filmer mot slutten. Men jeg syntes faktisk Skouen holder ganske jevn standard i DVD boksen. Grunnen til at jeg mistenker Kolstad for å ville angripe autoriteter er at dette var typisk for tiden han skrev i. Skouen var Norges “cinema de papa” (selv om han ofte var auteur), vår eneste egentlige filmautoritet. Jeg mener selvsagt ikke at Kolstad hadde “onde hensikter”, men at han kanskje var litt preget av tiden. Men det er selvsagt helt greit å mislike An-Magritt, smaken er som baken etc:) Men du må huske at flertallet i samtiden likte An-Magritt. Kolstad var nesten alene om sin dissens.

  9. Dag Sødtholt sier:

    Det spiller egentlig liten rolle hva flertallet mener, men kvaliteten, dybden og grundigheten i argumenteringen. Flertallet slaktet Peeping Tom og Heaven’s Gate, var likegyldige til Vertigo og Barry Lyndon etc etc. I dag har man et annet syn på tingene. Ofte er de datidige meningene basert på aviskritikker etter bare et påsyn, med begrenset spalteplass til rådighet. Kolstad har brukt en hel kronikk og synes å ha gått mye mer i dybden. Jeg holder en knapp på ham, jeg, iallfall når det gjelder denne filmen. (Skouen har mange fine ting tidligere i filmografien dog.)

  10. Øystein Tvede sier:

    Det flere av oss lurer på nå er jo om Skouen kom med et motsvar. Skulle ønske at Dagbladet digitaliserte arkivet sitt slik VG og Aftenposten har gjort (Dag har visst egenhendig skannet kvistessensen av Arbeiderbladets kulturstoff).
    Det var forresten like etter Ann-Magritt og enden av regikarrieren av Skouen kom tilbake til avisen for fullt. I 1969 bidro han nok heller med en kronikk her og der.

  11. Geir J. Olsen sier:

    Når det nevnes i kommentarfeltet at “flertallet likte An-Magritt” så har vi vel ingen bevis for at dette inkluderte vanlige publikummere. Besøkstallet er ikke mye bevis for nordmenn, et på den tiden (og langt inn på 90-tallet) folk sulteforet på underholdende NORSK film. De strømmet til pga vår første internasjonale filmstjerne, anmeldelsene og ordene “storfilm” i håp om at de endelig skulle oppleve en norsk film med internasjonale baller.

    Jeg gjetter på at flertallet av norske publikummere rundt samme tid koste seg mye mer med en annen film, som kritikerne dog slaktet: “Olsenbanden”.

    Sistnevnte har forøvrig både en sammenhengende historie, ryddig klipping og perfekt casting!

    Takk til Dag og Montages for det beste jeg har lest på nettet så langt i sommer :)

  12. Olav Hellevik sier:

    Artikkelen i Vagant var veldig fin, og jeg leste den med stor interesse. For fullstendighetens skyld burde den også ha nevnt at Kolstad leverte noen filmanmeldelser til det kortlivede magasinet Memo i 2006. Jeg mener å huske at han ga rosende omtale til “Skjult” av Michael Haneke(sic). Han redegjorde grundig for sine antipatier mot regissørens tidligere “forelesninger”, men fant likevel at den filmen hadde noe. Et godt eksempel på at han tross robuste fordommer var i stand til å se en ny film med forholdsvis åpent sinn.

  13. Dag Sødtholt sier:

    Memo og Kolstad var ukjent for meg! Ja, som med Angeloupoulos’ Evigheten og en dag, og også Wong Kar-wai, så klarte han å overvinne antipatier (selv om de i disse tilfellene ikke var særlig sterke). Clint Eastwood også. Skulle tro at 2000-tallets mindre åpenlyst provoserende Haneke var lettere for ham å svelge.

  14. Geir J. Olsen sier:

    Mener å huske Kolstad som en stooor Clintern-fan, derfor “sjokkerende” å høre at så kanskje ikke alltid var tilfellet? :)

  15. Dag Sødtholt sier:

    Uten å ha sjekket det nøye, mener jeg at han, som mange andre, fikk stor respekt for ham etter Nådeløse Menn og Broene i Madison County, men at han ikke var begeistret for ham som generell thriller- og actionhelt. Tror nok han mente at Dirty Harry var dypt reaksjonær.

  16. Geir J. Olsen sier:

    Ok. En eldre kamerat av meg som har gitt meg et bilde av Kolstad som ekstrem Clintern-fan. Mener også selv å ha lest at Kolstad storkoste seg t.o.m. med Clinterns lettere sidespor, som f.eks Space Cowboys.

    Hvis han ikke så Clinterns kvaliteter som filmskaper allerede med perler som Play Misty for Me, Outlaw Josey Wales og Pale Rider kjenner jeg at Haralds stjerne begynner å falme litt :P

    • Dag Sødtholt sier:

      I anmeldelsen av Nådeløse menn – som han ga terningkast 6 – står det ihvertfall: “Ikke at Clint har blitt “snill” på sine eldre dager (en sen omvendelse til myk menneskelighet ville da også ha virket som utålelig hykleri fra mannen som for nesten en hel generasjon inkarnerte selvtektsprofeten framfor noen, “Dirty Harry” Callahan”).

      Ser ut som han fulgte samme løpebane som de fleste, de som avviste ham på politisk og moralsk grunnlag, men som fikk øynene opp for Clint etter at han faktisk ble ganske snill på 1990-tallet. Space Cowboys anmeldte han ikke, det tror jeg må ha vært Osman Kibar.

    • Dag Sødtholt sier:

      Alle de tidlige filmene du nevner er jo ultrasolide, men de druknet kanskje litt i de andre, mer sjangerorienterte filmene. Jeg mener også å huske at hans Leone-pastisj High Plains Drifter var en meget lovende film. En annen tidlig amerikansk Clint-film, som han ikke regisserte, som jeg har stor sans for er Don Siegels The Beguiled.

  17. Geir J. Olsen sier:

    Får ikke inntrykk av noe anti-Clint i utdraget fra Nådeløse Menn. 70-tallet var jo et ekstremt kynisk tiår for desillusjonerte amerikanere, og Dirty Harry har jo for lengst blitt stående som en av de perfekte antiheltene for den tiden. :)

    Kunne sverge på at jeg hadde lest hans ytringer om S.Cowboys men mulig jeg blander sammen med at han var på pr.visning på Filmens Hus og virket fornøyd der han tuslet ut etterpå (mener likevel jeg hadde lest et eller annet i ettertid).

  18. Oddbjørn Mantor sier:

    Meget interessant artikkel og en ultraskarp kritikk fra Kolstad. Han er uhyre presis og konkret i sin kritikk som er svært moden for en mann på 23 år!

    Det henvises til Clint Eastwood og bl.a. “High Plains Drifter” (på norsk “Fremmed Uten Navn”) fra 1973. Det er en glimrende film, men er nesten et rent plagiat av filmen “Django il Bastardo” (aka “The Stranger’s Gundown”) fra 1967 regiisert av Sergio Garonne (aka Willy S. Regan). Jeg skal ikke dra dette videre da ble blir for mye off-topic.

  19. Johanne Kielland Servoll sier:

    Det er veldig moro at en filmkritikk fra 1969 kan være opphav til så mange interessante og gode kommentarer! Takk Montages og Dag Sødtholt! Her kommer et lite bidrag fra en filmhistoriker:
    Med denne kritikken skrev Kolstad seg i en tradisjon vi forbinder med den franske nye bølgene “manifest”, Une certain tendence dans le cinema francaise, som fortsatt fascinerer nye generasjoner. På samme måte som den 22 år gamle (!) Francois Truffaut i 1954 gikk inn for å endre hva man forsto med kvalitet, ga Kolstad i 1969 begrepet filmkunst en ny relasjon til et annet viktig begrep i norsk filmkultur på 1960-tallet – spekulasjon. Slik bidro Kolstad til å sette begrep på erfaringer som var sentrale i det en ny generasjons filmskapere ønsket å gjøre opprør mot, og skapte det som har blitt betegnet som en liten “bølge” i norsk film ved inngangen til 1970-tallet. Mens Truffaut langet ut mot mektige manuskriptforfattere og “kvalitetstradisjonen” var det, foruten sensuren, det offentlige filmproduksjonsselskapet Norsk Film AS unge norske filmkritikere og filmskapere gjorde opprør mot. Det som skulle være filmskapernes eget selskap etter det kjente opprøret i 1964 ble anklaget av de unge filmskaperne for å svikte den nye og unge kunstneriske og eksperimentelle filmen ved kun å satse på “kvalitet” og gjenoppretting av tilliten til det norske filmpublikum. Skouens film var nettopp en slik prestisjefilm som slukte penger og gjorde at f.eks. novellefilmene til Anja Breien, Egil Kolstø og Espen Thorstenson, påbegynt i 1966, først ble kinoklare i 1970. Det er derfor vel så mye Norsk Film AS og kunstnerisk leder Erik Borge som slaktes av Kolstad, som Arne Skouen.
    Et eksempel på hvordan dette raseriet kom til uttrykk finner man hos en ung Per Blom som skrev følgende i Fant i 1968:

    “I 1964 hadde vi vår revolusjon. Norsk Film AS ble produktet. Fyttefaen for dritt. Hvem kan med hånden på hjertet si at Norsk Film AS fungerer for dem – i dag, tre år etter? … Norsk Film AS fungerer knapt nok for filmfolk. Departementet fungerer for Norsk Film AS, hvis Norsk Film AS følger den linje som er skissert ovenfor, en anerkjent kulturkommersiell linje. …” Etc.

    Det som gjør at Kolstads artikkel fremstår som mye mer interessant for filminteresserte (cinephile?) i dag enn Bloms, er at Kolstad går til angrep på norsk “kvalitets”film og på kritikerne med estetisk skyts, og ikke som så mange andre retter kritikken mot norske filminstitusjoner og støtteordninger.

    Når Kolstads artikkel, eller andre av lignende format, ikke har fått samme status i norsk filmhistorie som Truffauts, må flere faktorer regnes inn. Den norske bølgen har et annet renommé enn den Truffauts artikkel i ettertid har fått æren for å ha utløst, og den norske filmkulturen manglet samhold, og kritisk og teoretisk skolering som kunne gi grunnlag for “skoledannelse” a la auteurismen.

    Men det var virkelig livlige år i norsk film der man for en gangs skyld ikke ble sablet ned for å stikke hodet frem. Jeg kan anbefale nesten alle Sylvi Kalmars ledere i Fant som lesning til fornøyelse og ettertanke.

  20. Dag Sødtholt sier:

    Her er enda en tekst fra den gamle ørn Harald Kolstad. http://znett.com/2014/12/exit-et-skjellsettende-verk-i-norsk-filmhistorie/

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>