Harald Kolstads kronikk «An-Magritt: En dissens»

Harald Kolstad (1946-2011) må sies å være Norges mest markante filmkritiker gjennom tidene. Undertegnede har denne våren foretatt arkeologiske utgravninger i arkivene for å lete frem Kolstads komplette produksjon, knyttet til arbeidet med en bredt anlagt artikkel om hans virke som filmkritiker. Artikkelen er å finne i tidsskriftet Vagant nr 2/2014, som er like om hjørnet med utgivelsesdato 26. juni. Denne saken i Dagsavisen, der Kolstad skrev nesten all sin filmkritikk, gir et innblikk i dette research-arbeidet.

Her på Montages er også begeistringen stor for Harald Kolstads tekster. Da jeg under arkivjakten kom over en svært velskrevet kronikk Kolstad fikk publisert i Dagbladet i 1969, tok det ikke lang tid å unnfange ideen om å republisere den. Ikke minst siden Kolstads perspektiver i teksten – 45 år senere – stadig er aktuelle. Her dreier det seg om «de evige spørsmål»: det kunstneriske maktforhold mellom regissør og produsent; «den gode historien» kontra en helhetlig filmatisk visjon; fristelsen til å filmatisere den norske litterære arven; norsk films higen etter å gjøre seg gjeldende internasjonalt; norske kritikeres tendens til å se norsk film gjennom ekstra velvillige briller. Føles det familiært?

Denne kronikken republiseres her dog mest av alt fordi Kolstad simpelthen bedriver glitrende filmkritikk. Som et nesten helt ubeskrevet filmblad i 1969, ennå ikke fylt 23 år, sablet han ned den kritikerbejublede publikumssuksessen An-Magritt, med Norges store filmstjerne Liv Ullmann i hovedrollen, og regissert av norsk films ubestridte ener Arne Skouen. Kolstads overskrift er høytidelig: «An-Magritt: En dissens». Artikkelens avslutning skulle bli mer jordnær, og definitivt mindre respektfull. Mellom disse ytterpunktene finner man imidlertid metodisk, glassklar filmkritikk av en grundighet og kvalitet som neppe hadde vært å finne før i en norsk dagsavis. Kronikken ga gjenklang. (Skouen laget ikke flere filmer, men dette kan vel neppe tilskrives Kolstad.) [Oppdatering: Et pikant poeng, som Øystein Tvede i kommentarfeltet minnet oss på, er at Arne Skouen på denne tiden var en hyppig bidragsyter i nettopp Dagbladet.]

Kronikken er på mange måter typisk for Harald Kolstad. Han har et unyansert ry som slakter, noe han delvis selv spilte opp til, men det han skriver her er syrlig, ikke ondskapsfullt, og kjølig argumenterende, ikke rasende. Den viser ham som en uredd opponent mot en nesten samlet filmoffentlighet, med en urokkelig tro på egen kunstnerisk vurderingsevne. Han var også en livslang kritiker av det han mente var en sløv norsk filmkritikk.

Kronikkens presentasjon har nedenfor blitt justert til å passe Montages’ format, florlett editert (alltid markert) – og vips, så gjenoppstår Kolstad anno 1969, i nyoppusset digitalt format. Originalkronikken etterfølges av en kort kommentar om hvordan Kolstads vurdering står seg i dag. Den suppleres også av et knippe frysbilder fra den vakkert restaurerte DVD-utgivelsen av An-Magritt, som nå kun er å få tak i som en del av denne komplette Arne Skouen-boksen.

Biografiske opplysninger om Harald Kolstad finner du på norsk Wikipedia her.

*

Kronikken er gjengitt med tillatelse fra Dagbladet. Takk til Erlend Jonassen ved Norsk filminstitutt for å ha gjort meg oppmerksom på dens eksistens.

Harald Kolstad
Portrett av kritikeren som ung mann i 1972 og i startfasen av sitt virke i Arbeiderbladet i 1988. Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

An-Magritt: En dissens

Dagbladets kronikk 28. mars 1969

Arne Skouens An-Magritt er møtt med stor begeistring av presse og publikum. Harald Kolstad ser seg ikke i stand til noen begeistring over denne filmen, og i denne kronikken begrunner han sitt avvikende syn. Filmen er blottet for personlig stil og holdning, den er en spekulasjon i alibier, hevder han. Kronikkforfatteren som for tida studerer i Oslo, er redaksjonsmedlem av filmtidsskriftet Fant, og har også hatt innlegg i dagspressen om filmspørsmål.

Kritikerne har overdynget Arne Skouens Falkberget-filmatisering med blomster. Publikum har allerede gjort den til en av norsk films største økonomiske suksesser. Hvor mye av publikumstilstrømningen som skyldes den PR-messige saturation bombing filmen har nytt godt av, er av mindre interesse: triumfen er et faktum, og jeg risikerer vel at denne artikkelen vil bli avfeid som et utslag av ren kverulering og motsigelseslyst. Likevel tror jeg det er nødvendig å ta til motmæle når en samlet kritikk hever til skyene en film som, så vidt jeg kan se, ikke bare er en total kunstnerisk fiasko, men som attpåtil står fram som en ren antologi over alt som er mest feilslått og akterutseilt i norsk filmproduksjon.

Det er grunn til å frykte at An-Magritts store suksess vil bety en ny galgenfrist for de overlevde og skadelige holdningene den representerer. Denne artikkelen er ment som et bidrag til å forhindre at så skjer. Før vi går over til en granskning av Skouens film, bør jeg kanskje gjøre oppmerksom på at jeg ikke har lest én linje av Falkbergets «Nattens brød». Noen vil mene at jeg da ikke er meningsberettiget, selv betrakter jeg snarere dette som en kvalifikasjon.

Jeg leste kritikkene før jeg så filmen. Av grunner som vil gå fram av artikkelen, ventet jeg meg ikke stort av den; likevel var jeg forbløffet etter å ha sett den. Jeg skal ikke la meg friste til å trekke kritikernes oppriktighet i tvil, men hvordan den filmatiske årsaken har kunne få de kritiske virkningene, er meg nesten ubegripelig. La oss begynne med manuskriptet.

*

An-Magritts manus forener en maksimal stoffmengde med en minimal organisering av denne stoffmengden. De enkelte episodene virker hogd ut av det litterære forelegget på et omtrentlig øyemål, uten nevneverdige forsøk på å gi dem sammenheng og rytme innenfor filmens ramme. Filmen virker som den er laget for dem som kjenner boka. Dette gir seg enkelte ganger helt parodiske utslag. Mot slutten av filmen, f.eks., blir konstknekten Johannes tvunget til å reise sin vei etter ordre fra «kammerherren» (en av filmens mange uhåndgripelige størrelser). I den forbindelse sier han i en samtale med en av bipersonene: «De kjenner min skjebne», og mannen gjør tydeligvis det, men tilskueren gjør det ikke.

Filmen virker i det hele tatt som en usammenhengende følge av nødtørftig billedsatte bruddstykker av en roman som har blitt borte underveis; ikke et øyeblikk står den på egne bein som film. Typisk er den rykkvise og abrupte måten episodene følger hverandre på, uten noen som helst organisk oppbygging og sammenføying. Verst er kanskje episoden med malmkjørersken Kristin og barnet, en episode så sterkt dramatisk at det ganske enkelt ikke går an å gjøre som Skouen, nemlig avvikle det hele i løpet av et par-tre minutter, og det uten at vi på forhånd er blitt presentert for Kristin, som så deprimerende tydelig er tatt med utelukkende for å gi An-Magritt anledning til å være edel.

Kristin
An-Magritt i den dramatiske episoden med Kristin.

I det hele tatt: Skouen har gått løs på et bredt episk materiale og stykket det opp i en slik grad at tilskuerens opplevelse av det hele omtrent blir å likne med en ustoppelig serie med psykiske frontalkollisjoner. Bifigurene eksisterer ikke som annet enn staffasje, og den oppmerksomheten manuset viser miljøet er minimal – halve filmen går før vi overhodet får et glimt av arbeidsprosessene, og da avspises vi med noen ultrakonvensjonelle og mer forvirrende enn instruktive bilder av smelteovns-åpninger og flytende metall. Dette siste er ikke trivielt småpirk; det går på filmens grunnlag: vi har fått trommet inn at An-Magritt er en sosial opprører, men hvordan skal det kunne overbevise, når de forholdene hun gjør opprør mot, det miljøet som betinger revolten hennes, aldri blir levende eller en gang kjent for oss? Og når i tillegg det grannet av miljøskildring som fins fortrenges av en kjærlighetshistorie så usigelig flat og så banalt utformet som den mellom An-Magritt og Johannes? For alt dette må naturligvis regissøren Skouen dele ansvaret med manusforfatteren; men alle filmens svakheter ligger allerede i kim i manuskriptet. I hvert fall i så måte er filmen tro mot seg selv.

bifigur montage
Ingen av disse birollefigurene maktet å fascinere Kolstad.

*

Hvordan er det så med det viktigste, nemlig det filmspråket Skouen forteller historien i? Svaret er enkelt: det er ikke der. An-Magritt er ikke bare konvensjonell og helt blottet for personlig stil, den gir også inntrykk av at Skouen ikke behersker den mest elementære filmatiske grammatikken. Jeg har sjelden sett en film som i samme grad som An-Magritt mangler sammenheng mellom situasjonenes dramatiske innhold og måten de er utformet på filmatisk. Stoffet i An-Magritt er ikke hva som helst (og kraften i selve stoffet er ved siden av Liv Ullmann den eneste forklaring jeg kan finne på filmens suksess), men det er filmet på en hvilken som helst måte. Vondt gjøres verre av en klipping som, om den ikke kan beskyldes for å ha en utpreget rytme, til gjengjeld mangler dramatisk logikk. Sekvensene begynner der og slutter der – hvorfor vet bare Skouen. I masse-scenene overgir filmen seg oftest motstandsløst til det rene kaos: kamera nøyer seg med å riste modernistisk rundt en forvirring av armer og bein.

Miljøskildringen i An-Magritt er som sagt, allerede på manuskript-planet lite overbevisende. Jeg tror imidlertid hovedårsaken ligger på det filmatiske planet og er følgende tilsynelatende simplistiske: Skouen viser oss aldri dette Røros fra 1600-tallet i sin helhet i ett bilde. Det var kanskje ikke mulig. Men filmen viser oss ikke engang så mye av bergstaden på en gang at det er mulig å tro på det vi ser som et samfunn overhodet. Filmens Røros er isteden blitt en konturløs og retningsløs stokking av hushjørner og gårdsplasser og folkemuseumsinteriører. For å ta en sammenlikning: Tancred Ibsens Fant, som vi nylig hadde gjensyn med i Oslo, åpner med en lang, rolig panorering over et lite sørlandssted. På slutten av denne bevegelsen svinger kamera ut mot sjøen, og fantebåtene glir inn i synsfeltet. Med slike enkle, funksjonelle midler etableres en realistisk overbevisningskraft som berger filmen over de teatralske innslagene i spillet. Hvordan åpner så Skouen An-Magritt, en film hvor miljøet ikke bare er en ramme, men grunnleggende for historiens dramatisk prinsipp? Jo, med An-Magritt som står ute på vidda og haler i en sta trekkokse! Personen vokser ikke naturlig ut av det miljøet som jo nettopp er hennes skjebne; isteden presenteres hun for oss helt isolert, og kommer hele filmen igjennom aldri inn i noen virkelig tilfredsstillende miljøsammenheng. Når vi ser det omtalte bildet tenker vi ikke: der har vi den sosiale opprører fra 1600-tallets Røros, vi tenker: der står Liv Ullmann i snøføyka og drar i en okse!

hushjørner
Selv ikke den mest iherdige stokking av slike hushjørner kunne gi Kolstad noen autentisk opplevelse av 1600-tallets Røros.

*

Dermed kommer vi til aktørene i filmen. Liv Ullmann er en fin skuespillerinne, og hun er «god» i An-Magritt. Per Oscarsson er en fin skuespiller, og han er også «god». Men det hjelper ikke, fordi deres respektable rolletolkninger står så helt alene, uten en virkelighet eller en stilistisk helhet å fungere i. Skouen greier ikke å hindre dem i å skille seg hederlig fra sine oppgaver, men filmen gir inntrykk av at han heller ikke har hjulpet dem med det. Det virker som om regissøren har stått på sidelinja og toet sine hender: greier de den, så greier de den… Og de greier det meste: men hva betyr det når de beveger seg i et kunstnerisk vakuum? Det går ikke å bedømme skuespillerprestasjonene i en film atskilt fra filmens helhet. Det siste årets beste og mest miskjente norske film, Rolf ClemensSmuglere, gir et godt sammenlikningsgrunnlag. Spørsmålet er ikke først og fremst om de medvirkende spiller «godt», men om spillet deres er integrert i en stilistisk sammenheng, formet av en kunstnerisk helhetsvilje. Dét er Baard Owes spill i Smuglere. An-Magritt derimot gjør seg ikke et øyeblikk fortjent til Liv Ullmann.

Ullmann

Hittil har jeg behandlet An-Magritt i og for seg. Men i vår filmsituasjon må enhver film også ses som en ytring, en filmpolitisk handling. Sett i dette perspektivet er An-Magritt skadelig og reaksjonær. Akkurat som Arnljot Bergs Hennes meget kongelige høyhet forsøkes den hausset opp gjennom at man plasserer stjerner i hovedrollene – Ullmann og Oscarsson for Skouen, [Toralv] Maurstad og [Christina] Schollin hos Berg. Det viktigste her er ikke at begge filmene er meget dårlige. Det er de. Hovedsaken er at Skouen og Berg ved å akseptere at skuespillerne og manuskriptet gjøres til det viktigste ved filmene deres, understøtter de mest utviklingshemmende holdningene innenfor norsk film og filmkritikk. Dermed forhaler de den erkjennelsen som må slå igjennom før norsk film kan komme videre: at regissøren betyr alt i filmkunsten. Det er mulig dette er en sannhet med modifikasjoner, men i norsk filmsituasjon burde den være absolutt, en retningslinje for handling både på produksjonssida og for kritikerne. For meg står An-Magritt  og Hennes meget kongelige høyhet som de beste bevisene på at den veien Skouen og Berg her har valgt er en blindgate, og minst av alle egnet til å føre norsk film opp på dette diffuse «internasjonale nivå» som alle snakker om (skøytelandskamp-mentaliteten).

*

Men An-Magritt nøyer seg ikke bare med å nøre opp under norsk films og norsk filmkritikks skuespillerfiksering. Med denne filmen går Skouen også god for de gravalvorlige departementale funderingene over alt det gode filmstoffet i litteraturen vår. Men norsk film trenger ikke PR-menn for norsk litteratur, og andre skreddere. Den trenger derimot cinéaster som står i et direkte forhold til et stoff, en virkelighet, uten å gardere seg bak litterære mellommenn og husguder (Før frostnettene, An-Magritt) eller bak Problemer med stor p (Afrikaneren, Vaktpostene, Broder Gabrielsen, Hennes meget kongelige høyhet).

kontinuitet 5

For meg er An-Magritt en spekulasjon. Her i landet har begrepet «spekulasjon» når det gjelder film fått et meget begrenset og heilnorsk moralistisk innhold: spekulasjon er sånt som fæle utenlandske filmfolk driver med i sex og vold. Men spekulasjon er ikke noe som er knyttet til mer eller mindre tabu-belagte emner, spekulasjon er en holdning fra filmmannens side til sin film og sitt publikum. An-Magritt er en spekulasjon fordi den i stedet for å ta egne kunstneriske risker, finne egne løsninger, spekulerer i alibier: i Liv Ullmanns og Per Oscarssons prestisje som skuespillere, i Falkbergets litterære prestisje. Men verst blir det når Skouen og Norsk Film A/S, i et forsøk på å innkassere på det revolusjonære oppsvinget blant ungdommen, framstiller An-Magritt som en revolusjonær heltinne, en slags La Pasionaria fra firehundreårignatten. Hva gjør An-Magritt? Jo, hun drar til Trondheim og overtaler øvrigheten til ikke å la Røros-befolkningen sulte i hjel. Se det var en revolusjon som skal få det til å søkke i borgerskapet! Misforstå meg ikke: jeg motsier ikke noen kunstners rett til å skildre en figur som An-Magritt og å idealisere henne så mye han har lyst. Men da går det ikke i PR-hensikt å tillegge figuren egenskaper den så åpenbart ikke har.

For å sammenfatte det jeg mener var nødvendig å få sagt om denne norske filmfallitten, vil jeg benytte en grei og direkte formulering som Dagbladets egen T.E. for en stund siden brukte om en helt annen film: An-Magritt er en drittfilm.

Faksimile kronikk
Faksimile av Kolstads kronikk i Dagbladet 28. mars 1969. side 1.
Faksimile kronikk side 2
Side 2.

*

Dette var altså Harald Kolstad i 1969. For å ta det siste først: Signaturen T.E. i Dagbladet, som han refererer til i siste avsnitt, er etter all sannsynlighet Thor Ellingsen, en sentral filmanmelder i avisen til langt ut på 1990-tallet. Kolstads harde betegnelse «drittfilm», som bidro til å gjøre denne kronikken beryktet, hadde således en forhistorie. Dessverre vet jeg ikke hvilken film som opprinnelig var stridens eple, men man kan trygt gå ut fra at det var en som Kolstad hadde likt.

Eksistensen av denne kronikken gjorde meg nysgjerrig på å se An-Magritt for å verifisere om det virkelig kan stå så dårlig til som den godeste Kolstad hevder. Jeg gjorde det før jeg leste kronikken for å være minst mulig påvirket, men det var overhodet ikke noe problem å si seg enig i nesten alt han skriver. Filmen er fullstendig rørete fortalt, og siden heller ikke jeg hadde lest boka, var det meste fryktelig svevende: personene og deres forhold til hverandre, hva som egentlig sto på spill og den eksakte naturen til arbeidet fattigfolkene utfører og de sosiale forholdene. Filmen forsøker å gi en «backstory» gjennom en klønete fortellerstemme i en påklistret prolog uten at jeg egentlig ble særlig klokere. Kolstad gir et slags godkjentstempel til Liv Ullmann i hovedrollen, men i mine øyne framstår hennes prestasjon som ganske ujevn – det er spesielt episodene hvor hun skal opptre naivt opprørsk og sjarmerende livsbejaende som føles ganske krampaktige og innsmigrende. Betydelige deler av rollebesetningen blir for øvrig på jevnlig basis utkommandert til temmelig plump «comic relief».

Under arkivarbeidet kom jeg tilfeldigvis over en kinospalte fra 1969 der det framgikk at VG hadde gitt An-Magritt terningkast 6. Samtidig hadde Stanley Kubricks 2001: en romodyssé fått terningkast 4! Det svimler litt for en, iallfall med hensyn til det avsindige misforholdet i bedømmelsen hva det fortellende filmhåndverket angår. Og sjelden har en sett en mer eklatant demonstrasjon på gapet mellom premiereårets øyeblikksbestemte vurderinger og grundige overveielser i et perspektiv over flere tiår.

Man kan bare spekulere i hva som har skjedd med An-Magritt. Jeg har sett en rekke av Arne Skouens tidligere arbeider, med Ni Liv (1957) og Kalde Spor (1962) i spissen, der han aldri har hatt problemer med historiefortellingen. Men her, for å bruke Kolstads ord, «behersker [han ikke] den mest elementære filmatiske grammatikken». Ble han overveldet av å spille inn en «storfilm», eller av vanskelige innspillingsforhold? Overtok hans berømte fotograf Sven Nykvist føringen, slik at man konsentrerte seg om artistiske enkeltbilder på bekostning av deres innbyrdes flyt?

Nykvists foto er iallfall en av filmens få kvaliteter – det er nesten rart Kolstad ikke nevner det – og det er enkeltbilder her som besitter en vidunderlig stemning og tekstur, for eksempel denne artikkelens toppbilde. Vi skal derfor runde av med noen få frysbilder hvor filmens foto står i sentrum.

visuell 1
Nydelig tekstur i dette nesten abstrakte bildet, som også får fram vinterkulden på ekspressivt vis.
visuell 3
Ikke sjelden skytes scener innenfra bygninger med en forgrunn som estetisk pirrende silhuetter.
visuell 4
Fortsettelsen på scenen, der vi ser at også gråtoner kan utnyttes i estetisk øyemed.
visuell 2
Visuelt slående og tematisk ekspressivt bilde fra prologen, der An-Magritts mor stilles i gapestokken fordi hun er gravid uten å være gift. Presten i bakgrunnen.
visuell 4b
Men dette går mer under Kolstads kategori av «folkemuseumsinteriør». Situasjonen blir ikke mer ledig av Georg Løkkebergs usedvanlig stive spill som presten. Det hjelper heller ikke at hans dialog filmen igjennom synes å være dubbet, med en helt annen akustikk enn de andre rollefigurene, noe som får ham til å høres ut som et vesen fra en annen dimensjon.
visuell 5
En av de mest fengslende visuelle ideene kommer under fortekst-sekvensen, der en karavane passerer langsomt i bakgrunnen mens tekstene porsjoneres ut. (Frysbildet er knipset i en liten tekstpause.)

Likevel må man som så mange ganger i An-Magritt ha lest boka for å få fullt utbytte av scenen, for det er vanskelig ut fra sammenhengen så langt å forstå at de kjører malm. Men stemningen er trolsk og ganske særegen på grunn av den karakteristisk skrikende syngingen til malmkjørerne og det blålige tussmørket. Like fullt er scenen betegnende for hvordan den fortellermessige sammenhengen stadig blir nødlidende i filmen. Helt mot slutten av fortekstsekvensen begynner nemlig det hittil statiske kameraet å panorere – effekten av at tilskueren dermed plutselig mister «fotfestet» er både foruroligende og smått berusende – inntil vi ser at den bakerste ekvipasjen har sakket akterut og blir etterlatt av de andre. Så klippes det til dette bildet:

ullmann 2

Her oppdager vi at det er An-Magritt som har blitt etterlatt. Problemet er bare at dette bildet er i fullt daglys, og for unngå at narrativet bryter helt sammen må vi da plutselig foreta en mental saltomortale og anta at det blålige halvmørket like før var en slags visuell metafor. Det er det naturligvis ikke – det hele er kun slendrian og konsekvensen av at noen hadde forelsket seg slik i den elegante kamerabevegelsen i det blålige bildet at den skulle utføres uansett den betydelige skurringen i kontinuitet.

Det hele er symptomatisk for An-Magritt, men her var det iallfall en god hensikt i form av en visuelt betagende idé. Det kan man ikke si om en god del av den fortellermessige forvirringen som råder i Arne Skouens siste spillefilm. Så Harald Kolstads kronikk står stødig også 45 år senere, og bar bud om ankomsten av norsk filmkritikks mest markante stemme.