musikalsk-thriller-eleganse-i-source-code

Musikalsk thriller-eleganse i Source Code

Duncan JonesMoon var en av undertegnedes høydepunkter i 2009, inklusive Clint Mansells ambient-partitur. Nykommer Chris Bacon følger opp i Jones’ Source Code med et soundtrack som går en helt annen vei, men som ikke er desto mindre fascinerende.

Inntil for et år siden var Bacon et totalt uskrevet blad for meg. Mest oppsikt vakte navnet hans, Chris P. Bacon, som virket som et konstruert artistnavn (crispy bacon, geddit?). Han har siden fjernet P-en. Kanskje for å virke mer seriøs og ikke havne blant hippe rap-artister og DJ’s, hva vet jeg. Det er visstnok det ordentlige navnet hans. Men før han fikk sin første store Hollywood-produksjon med Gnomeo and Juliet (2011), jobbet han som sammensyer og orkestrator på andre komponisters filmer, særlig for James Newton Howard (som på mange måter er hans mentor). Så helt fersk i gamet er han ikke.

Men Source Code er definitivt det store gjennombruddet, -- en original thriller om soldaten Colter (Jake Gyllenhaal) som reiser tilbake i tid via en annen manns siste minner for å forhindre en terroraksjon. Flere soundtrack-fans har hevdet at musikken bærer sterkt preg av Howards innflytelse, men det er etter min mening en sannhet med modifikasjoner. Jeg vil heller argumentere for at den opererer med tre ganske distinkte uttrykksformer som alle har andre inspirasjonskilder.

Chris Bacon

Den første varianten kommer til uttrykk allerede over tittelsekvensen. I all hovedsak er det en serie helikopterkjøringer som etablerer det kriserammede toget som det sentrale handlingselementet. Et markant strykerostinat speiler togets mekanikk og fremdrift, mens noen skarpe messingblåser-utbrudd – nesten med jazzpreg – legges til ovenpå. På et vis kan jeg se parallellen til Howard-verk som Signs (2002) og The Fugitive (1993), men vel så mye går assosiasjonene til klassiske urban- og paranoiathrillere fra 70-tallet, som for eksempel David Shires 12-tone-jazz for The Taking of Pelham 1-2-3 (1974) eller Lalo Schifrins Dirty Harry-filmer. Det er herlig retro, og sjelden vare i en thrillersjanger som har blitt mer og mer orientert mot intetsigende droner. Her er trompeter med sordin, aggressiv perkusjon, dystre pianoklanger og frenetiske stryker-riff i skjønn forening. Det fleste scenene med actionpreg tonesettes av dette lydbildet.

Andre del opererer i landskapet som Jerry Goldsmith etablerte på 90-tallet, særlig med erotiske thrillere som Basic Instinct (1992). Sleskete, iskalde, langsomme strykerharmonier med små fløytemotiver som koloritt. To-tonersmotivet for tverrfløyte, for eksempel, minner mye om åpningsteamet fra Goldsmiths Alien (1979). Dette er kanskje noe mer typisk for sjangeren og ikke det aller mest spennende som egenmusikk, men er særdeles effektivt i scenene som involverer følelsen av paranoia og overhengende fare. Det er klamt og tett, men samtidig sørgmodig og fatalistisk. Bacon henter inspirasjon fra den gamle mesteren og gjør den betydelig mer kontemporær ved hjelp av ulike former for synthprogrammering og en liten dært samplet perkusjon.

Tredje del er mer romantisk i natur, og dukker hovedsakelig opp i de mellommenneskelige relasjonene, det vil si forholdet mellom Colter og den kvinnelige togpassasjeren Christina (Michelle Monaghan). Man blir nesten tatt på senga når det plutselig svulmes opp til uforskammet konsonans; et nydelig, bittersøtt kjærlighetstema som sender tankene til James Horner på sitt beste. Mye av effekten må nok allikevel tilskrives det tydelige taktskiftet i musikken mer enn komposisjonen selv, som om Jones og Bacon har gjort et nummer ut av å markere akter og temposkifter på et nesten selvbevisst plan.

Nå er ikke alt like interessant gjennom hele filmen, men det er imponerende å bivåne hvor enkelt 34 år gamle Bacon veksler på disse inspirasjonskildene, hvor vågal han er i stilvalg og hvor modent komposisjonsnivået er. Men mest av alt er det deilig å høre et thriller-soundtrack som tør å slå deg litt i trynet, rent musikalsk. Og som bidrar til å gjøre filmfortellingen tett, kompakt og intens. Uavhengig av hvor stor innflytelse James Newton Howard har hatt, er det ganske tydelig at vi har å gjøre med en ny, original filmmusikk-stemme som har full kontroll på det tradisjonelle orkesteruttrykket, men som samtidig har øynene vendt mot samtidige strømninger. Det skjer ikke hver dag i filmmusikk-land. Og i hvert fall ikke i thrillere.

Sjekk ut åpningssporet her:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>