Torsdag 14. april inviterte Kringkastingorkesteret til nok en filmmusikk-konsert i Store Studio. Men denne gang en sjeldenhet i norsk sammenheng – en egen spesial dedikert Jerry Goldsmith, en av filmmusikkens store kanoner. En overraskende tight fremføring med tanke på orkesterstørrelse og tidvis kompleks orkestrering.
Endelig! Mens konferansier Håkon Heggstad poengterer at dette er én av forhåpentligvis mange filmmusikk-konserter fremover, slår det meg at vi kanskje ser starten på noe jeg etterlyste med sterkt engasjement i denne artikkelen tidligere i år: Flere komponistspesialer utover John Williams. Flere konserter som kaster seg ut i den dramatiske handlingsmusikken også, ikke bare de store temaene. I det hele tatt flere konserter i Norge viet en av verdens mest undervurderte kunstformer og musikalske uttrykksformer.
Store Studio er fylt med svært variert demografi i det dirigent Ingar Bergby entrer podiet. Uten nærmere introduksjon kastes vi ut i åpningstemaet fra Peter Hyams Capricorn One (1978), konspirasjonsthrilleren om en iscenesatt Mars-landing. Det er et aggressivt og det jeg kaller ”foroverlent” tema med noen rare synkoperinger og uortodokse tiddsignaturer, typisk for Goldsmith. Tempoet er kanskje litt lavt i forhold til originalen, men jeg hører allerede her at KORK har blitt mer samkjørte som filmmusikk-fremførere i løpet av bare det siste året.
Utdraget fra Stephen Sommers herlige B-film The Mummy (1999) er dessverre altfor kort; kun en liten sneis innom hovedtemaet og kjærlighetstemaet. Dette er undertegnedes favoritt-Goldsmith, så det forklarer naturligvis litt av savnet, men jeg skulle gjerne hørt en hel fremføring av showpiece-sporet Night Boarders, for eksempel. På den andre siden er det et svært vanskelig stykke, fremført av et mye større orkester i sin originalinnspilling, så jeg har forståelse for valget.
Jeg har aldri vært noen stor fan av Goldsmiths spenningsmusikk til Tobe Hoopers Poltergeist (1982), men vuggevise-temaet for lille Carol Anne som slukes opp av TV-apparatet er vakkert – og akkurat litt for søtt til å bare være fryd og gammen. Så da er det kanskje greit at det kun er dette temaet som spilles. Nei, da er det mer interessant med utdragene fra Patton (1970), Franklin J. Shaffners krigsfilm om den kjente amerikanske generalen George S. Pattons (George C. Scott) kamp mot både indre og ytre demoner. Kanskje det mest kjente aspektet ved Goldsmiths Oscar-nominerte musikk er echoplex-trompeten i åpningen som konnoterer krigsfanfarer fra en fjern slagmark, og som fungerer som et slags kontrapunkt når musikken etter hvert beveger seg inn i mer typisk militaristisk territorium. Fordøndre meg klarte de ikke å gjenskape denne effekten også! Det skjer ikke altfor ofte, selv ikke i amerikanske nyinnspillinger og fremføringer.
Mer krig blir det i temaet fra 80-tallsklassikeren First Blood (1982). På programmet står det Rambo: First Blood, Part 2 (1985), men det er vitterligen Rambos ledemotiv – også kjent som It’s a Long Road etter sangversjonen på slutten av første film. Dette er kanskje mitt favorittspor av Goldsmith noensinne; kraftfull, emosjonell trompetsolo spiller en melankolsk melodilinje som både understreker John Rambos ensomhet og en nærmest høstlig, regngrå, skogkledd topografi. Kudos til soloist Odd Nilsen for tilnærmet plettfri fremføring her og under hele konserten. Enda litt mer USA-patriotisk er temaet fra Air Force One (1997), Wolfgang Petersens nærmest parodisk overdrevne epos om president Harrison Ford i geriljataktikk mot russiske flykaprere.
Michael Crichton får sin egen lille bolk, først med røverhistorien The Great Train Robbery (1979) som fremviser Goldsmiths friske kombinasjon av onomatopoetisk togrytmikk og en nærmest pastoral engelskhet à la Benjamin Britten. En fin-fin suite som også beveger seg litt utenfor temaenes komfortsone. Dernest vikingdramaet The 13th Warrior (1999), et perkussivt drevet spor med heroiske messingblåsere – typisk Goldsmith igjen. Viking Victory er kanskje ikke det mest spennende sporet de kunne ha valgt fra partituret, men kort, konsist og ikke altfor voldsomt.
Suiten fra TV-serien Masada (1981) er for meg det eneste ukjente innslaget på kveldens program. Et sandalepos med hyperorkestrert klezmer-musikk; absolutt interessant. Mer kjent er det sleskete hovedtemaet fra Paul Verhoevens klassiker Basic Instinct (1992), hvis musikk ble en av de mest innflytelsesrike på 90-tallet, særlig i forhold til den erotiske thrilleren. I originalen veksles det mellom sax, synth og iskalde strykere. Hvis jeg savner noe her, må det være at det ikke er sleskete nok. De spiller notene, men ikke helt med den dynamikken i crescendo og descrescendo som stykket krever. Temaet fra den moderne film noir-tolkningen L.A. Confidential (1997) har på sin side litt for kraftige perkusjonssoloer satt opp mot resten av orkesteret, men det er ganske typisk for slike Leonard Bernstein-inspirerte partiturer, og har også litt med konsertlokalets fysiske vilkår å gjøre.
Endelig er det duket for science fiction-delen, som har kapret så mange Goldsmith-fans gjennom årene. Hovedtemaet fra Total Recall (1990) har alltid minnet mye om Basil Poledouris’ Conan the Barbarian (1982), kanskje ikke så rart med Arnie-forbindelsen. Men det er et smart låtvalg, da mye av actionmusikken for øvrig er svært komplisert. Planet of the Apes (1968) regnes for å være kanskje Goldsmiths beste partitur, en avantgarde reise inn i eksotiske instrumenteringer og modernistiske teknikker. Kunne KORK virkelig gjenskape lyden av bukkehorn, rustfrie stålboller og brasiliansk cuica? Kanskje ikke, men jeg er svært imponert over de alternative perkusjonsinstrumentene de hadde gravd frem. Alien (1979) er også et av tidenes beste science fiction-soundtracks, selv om Ridley Scott gikk inn og forandret mye på Goldsmiths musikk i etterkant. KORK fremfører den ubrukte End Titles her, en slags mørk romanse som står litt i kontrast med de brutale musikalske angrepene vi har vært utsatt for tidligere.
Konserten avsluttes med to spor fra Star Trek: The Motion Picture (1979), The Klingon Battle og hovedtemaet – begge toneangivende for den påfølgende franchisen. Førstnevnte er egentlig kun et krigsrop på messingblåser med diverse rare instrumenter spedd inn, deriblant den såkalte Blaster Beam, en stålplate med elektronisk tilkobling som gir en helt unik, spacey lyd. Dette har selvfølgelig ikke KORK tilgang på, men finner et slags synth-substitutt som fungerer helt greit. Hovedtemaet blir – i motsetning til Capricorn One – fremført litt for fort, men er en verdig, fanfarisk avslutning på kvelden.
Det er et massivt program KORK har satt sammen for anledningen; og absolutt et representativt utvalg av Goldsmiths filmografi, selv om det alltid vil være sountracks man savner. De fortjener all mulig heder og ære for valget av titler og at de i det hele tatt ville ta for seg noen andre enn John Williams. Fremføringen var tight og fin, kanskje med unntak av messingblåserne som slet litt i visse tutti-partier. Jeg tenkte ikke ofte på at orkesteret er en del mindre enn dem Goldsmith selv brukte i sin tid, heller ikke at KORK ikke hadde tilgang på alle de eksotiske instrumentene komponistlegenden benyttet seg av. Håkon Heggstad fra NRK snek inn små introduksjoner, gjerne med et småironisk tilsnitt, som tilførte god stemning, men jeg kunne vært foruten de små filmlydklippene mellom musikkpartiene. I likhet med hangen til å vise scener fra filmen på et lerrett bak orkesteret, ser jeg det som en svært overflødig måte å assosiere musikken til sitt opphav. Det er ikke derfor jeg sitter i en konsertsal. Men jeg må vel bare akseptere at det konstrueres crossover-appell for publikummere som ikke er fullt så hardbarket soundtrack-fan som meg selv.
Uansett, vi er inne på noe her. Mer av dette, KORK! Det fryder mitt filmmusikk-misjonærhjerte.