vlcsnap-2010-05-03-15h04m24s41

Mer bevissthet om filmmusikk i Norge!

Et av tidenes beste norske soundtracks er komponert av en utlending - Patrick Doyles «Håkon Håkonsen» (1990)

I internasjonal sammenheng er Norge som u-land å regne i forhold til bevisstheten omkring filmmusikk – både i produksjonsmiljøet og i offentligheten forøvrig. Bevisstgjøringskampen må dermed kjempes på to fronter for at filmmusikk skal få den posisjonen den fortjener som kunstform her til lands.

For å være litt personlig først: På begynnelsen av 90-tallet trodde jeg at jeg var den eneste i Norge som var pasjonert opptatt av filmmusikk. Det fantes ingen lokale stimuli å hente i vennekrets,kulturjournalistikk eller arrangementer. Selv ikke filmfestivaler. Internettrevolusjonen satte meg heldigvis i kontakt med en håndfull andre nordmenn som delte interessen i samme grad, men det var også først da jeg oppdaget et betydelig høyere engasjement i ulike internasjonale fora. Det var først da jeg oppdaget at det ble arrangert konserter, seminarer og filmmusikk-events rundt omkring i verden. Det var først da jeg oppdaget at det fantes en rekke selskaper som spesialiserte seg i soundtrack-utgivelser, at det fantes egne filmmusikk-studier på skoler i USA og England og at det ble skrevet både bøker og avhandlinger om temaet med relativt høy frekvens.

Jeg sier ikke dette for å fortelle en sørgelig historie om en ensom nerd, men for å sette et slags relieff rundt bevisstheten omkring filmmusikk i Norge. Det er lett å unnskylde seg med vårt begrensede produksjonsmiljø, men det holder overhodet ikke med tanke på hvor kulturbevisste vi påstår å være på så mange andre områder.

Historisk har vi alltid hatt en merkelig tendens til å hente inn komponister og låtskrivere fra pop- og underholdningsbransjen når det skal lages filmmusikk – fra Jolly Kramer Johansen via Egil Monn-Iversen til Lars Lillo-Stenberg, Magne Furuholmen og Kaada. Alternativt innspill fra kunstmusikk som Leif Halvorsen, Arne Nordheim og Gunnar Sønstevold. Det er nødvendigvis ikke slik at disse importmusikerne pr. definisjon er dårligere som filmkomponister. Det er helt avhengig av vedkommendes dramatiske evner og innsikt i filmestetikk. Men det ligger også en slags implisitt fordom knyttet til filmkomponistens rolle her. At man ikke tør satse på de få fulltidsspesialistene vi tross alt har i fare for at det blir for ”filmmusikk-aktig”, men tyr til artister man kjenner godt fra sin egen musikksamling – gjerne en sound man har forelsket seg i.

Egil Monn-Iversen med The Monn Keys - symptomatisk for norsk importtenkning

Problemet har særlig blitt åpenlyst når det en sjelden gang har vært behov for et mer tradisjonelt, symfonisk formspråk, og den nødvendige kompetansen må hentes utenlands – Håkon Håkonsen (Patrick Doyle), Slipp Jimmy Fri (Simon Boswell), Aberdeen (Zbigniew Preisner) eller Misery Harbor (Joachim Holbek), for å nevne noen. Nå skal det sies at vi heldigvis har fått et fint knippe spesialister de siste 20 årene, i kjølvannet av Bøhren & Åserud – Ragnar Bjerkreim, Trond Bjerknes, Magnus Beite, Ginge, Bjørn Morten Christophersen med flere. Mange av disse har tatt filmmusikk-utdanning i utlandet og bragt kompetansen sin tilbake til fedrelandet. Men det er foreløpig altfor tynt i rekkene.

Jeg etterlyser derfor en større grad av filmmusikkprofesjonalisering i Norge. Det er helt greit å importere popartister med jevne mellomrom, men det må – det – også være lov å ønske seg et representativt utvalg av komponister som har studert film, som er fortrolig med film som uttrykksform, som er bevisst på hva som beveger seg på den internasjonale filmmusikkscenen og som bringer med seg ikke bare en særegen sound men også en teknisk kompetanse på tvers av sjangre og spesielle uttrykksformer. Som dyrker allsidighet som en dyd, ikke et nødvendig onde.

Hvordan kan noe slikt realiseres? Det mest åpenbare er selvsagt å etablere egne filmmusikk-programmer (og ikke bare sporadiske kurs) på filmskoler og musikkinstitutter i Norge, gjerne modellert på de praktisk-orienterte, amerikanske programmene ved UCLA eller USC. En annen løsning er å øke den generelle bevisstheten hos filmskapere, komponister og filmvitere gjennom regelmessige arrangementer av typen bransjetreff, seminarer, kurs og egne festivalprogrammer. Norsk Filminstitutt har avholdt et mini-seminar om filmmusikk (og filmlyd) på Frogner Kino i Oslo ved et par tidligere anledninger. Meget bra initiativ som jeg håper forøkes både i antall og omfang.

Vel så viktig som å rotfeste betydningen av filmmusikk internt i bransjen er det å etablere en bevissthet i det offentlige rom – den andre store kamparenaen. Det er et gjensidig påvirkningsforhold her:dersom filmmusikk aksepteres og dyrkes som en autonom kunstform i kulturlivet, vil den også påvirke beslutninger i forhold til komponistvalg og typer partitur. Dette finnes det historisk presedens for i en rekke andre land. Så er spørsmålet – hvordan skal man gjøre filmmusikk mer synlig? Hvordan skal man gjøre den legitim som kunstform, ikke bare håndverk? Hvordan kan man skape fokus på en nisje? Hvordan skal man overbevise folk om at filmmusikk også kan ha et utmerket liv utenfor filmen – at det faktisk dreier seg om et ekte musikalsk uttrykk (ting som tas for gitt i USA og andre steder i Europa)?

Ringenes Herre-konserten i Frognerparken i 2005 er en av få norske filmmusikk-konserter. Her fra Radio City Hall i New York.

Det har riktignok vært et par filmmusikk-konserter de siste årene med både Oslo-filharmonien ogKringkastingsorkesteret, i tillegg til den litt ujevne Ringenes Herre-konserten i Frognerparken i 2005. Disse har absolutt vært velkomne, men pakkes altfor ofte inn i populistiske rammer – det vil si de mest kjente John Williams-temaene krydret med et par velkjente musikal-sanger (for vi kan jo ikke ha en filmmusikk-konsert som bare består av instrumentalmusikk, må vite!). Jeg savner mer seriøse konserter som gjerne tar for seg suiter, ikke-tematiske partier eller spesialiserte komponistprogrammer, og som ikke tyr til de samme gamle kjepphestene Star Wars (1977), Psycho (1960) og Haisommer (1975). Men om det er prisen jeg må betale for en større hyppighet av konserter, så heller det. Det viktigste er å skape bevissthet rundt filmmusikkens egenverdi og kvaliteter – som enhver annen konsertmusikk. Bruk gjerne programmer fra internasjonale konserter som referanse. Og hva med å hente inn komponisten(e) selv som dirigent?

Dernest burde man bruke filmfestivaler og filmklubber som Cinemateket til å fronte egne filmmusikk-programmer – gjerne med konserter og workshops. I den belgiske byen Ghent avholdes hvert år prisutdelinger, konserter og komponistsamtaler som del av den større filmfestivalen. Det samme finner du i USA, England, Spania, Polen og Japan. Ja, til og med Sverige og Danmark. Man trenger ikke gå like ambisiøst til verks med det første, men en liten tilstedeværelse hadde i hvert fall vært et skritt i riktig retning. Jeg tror det ligger mye latent interesse der ute som hadde blomstret så fort tilbudet hadde vært der.

Endelig er det også grobunn for formidling gjennom ulike massemedier – artikler (som denne) i kulturjournalistikken eller spesialprogrammer på tv. Det finnes en rekke engasjerende dokumentarfilmer om filmmusikk som hadde passet fint inn i kulturstripa på NRK, og som definivt ikke er mer esoterisk enn møtet med hår-kunstneren Alice Anderson i Nasjonalgalleriet på NRK. Eller en egen Filmbonanza-spesial om filmmusikk. Om det må gå tirsdag kveld 23.30 på NRK2, er det bedre enn ingenting.

Alt i alt ligger det mye uforløst potensiale her som hadde bidratt til å bevisstgjøre det norske publikummet – og som en forlengelse av det, norske filmskapere. Jeg er så drittlei av å møte på apologetiske og/eller likegyldige holdninger fra den norske kultureliten – ”husk at vi har så lite produksjonsmiljø, så vi må ta til takke med det vi har”, ”jeg synes vi har det greit, jeg”, ”musikken fungerer jo ikke utenfor filmen uansett”, ”det viktigste er at historien er bra”, ”vi er ikke mange nok til å ha en egen filmmusikk-utdanning” og så videre. Dette er en passiv, reaksjonær holdning som ikke ser – eller ikke har interesse av å se – lenger enn de eksisterende rammevilkårene. Det må være lov å tenke offensivt; å tenke større enn seg selv; å innse hvor langt vi henger etter andre vestlige land i forhold til fokus og verdsettelse. Som jeg har prøvd å skissere over, tror jeg mye av dette er fullt gjennomførbart, ikke bare ideologiske luftslott fra en frustrert nisjefan. Det trengs bare et lite røsk i nisselua.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 16 kommentarer

  1. Og det er jo nesten litt flaut at Norges kanskje mest berømte filmmusikktema; musikken fra Flåklypa Grand Prix, også er laget av dansken Bent Fabricius-Bjerre.

    Det er klart at Norge trenger et større fokus på filmmusikken. Hvis musikken er god nok, kan den fungere som enda en markedsføring av filmen, noe som vil være til bransjens gode. Musikken i Star Wars er jo et fenomen i seg selv, og bygger bare enda mer opp filmen som produkt. Det skal nok mye til å toppe John Williams, men hvor mange norske filmer kan man egentlig si at man husker filmmusikken til (foruten om Flåklypa, da)? Og da tenker jeg ikke på en popsang som gjøres kjent sammen med filmen, men temaene som brukes i selve filmen.

  2. Thor Joachim Haga sier:

    Ja, Bjerre gjorde jo Olsenbanden også (men den var jo dansk i utgangspunktet, så den får vel gå).

    Ellers har du helt rett i at det ikke er allverdens kjente norske filmmusikk-temaer skrevet av nordmenn som ikke er sanger. Bøhren og Åseruds “Svalbard-tema” fra Orions Belte, kanskje. Men det er også en utfordring – profilere norsk filmmusikk gjennom soundtrack-utgivelser. Dette skjer altfor, altfor sjeldent.

  3. Husker jeg syntes tema-musikken til Lasse & Geir var gromt. Men aner ikke hvem som lagde det, eller hvordan (om mulig) det er å få tak i. Du vet kanskje, TJ?

    Av norske komponister er det vel bare Raymond Enoksen som jeg kan komme på å ha et forhold til. Han lagde den fantastiske musikken til Lars Monsens villmarksserier, rart at ikke fler utnytter kvalitetene hans.

    Ellers syns jeg Ulvers soundtrack til Svidd Neger er fabelaktig, men de er vel heller ikke spesialister på film-musikk, selv om de har uttalt at det er det de vil satse på.

  4. Thor Joachim Haga sier:

    Ang. Lasse & Geir:

    Svein Gundersen var Wam og Vennerøds faste komponist gjennom 11 av filmene deres, og han var nok en av disse “importartistene” fra popbransjen (produsent, låtskriver m.m.). Jeg vet at noen av disse soundtrackene ble gitt ut på LP i sin tid, men tror de er vanskelig å finne på CD. Vet dessverre heller ikke om Lasse & Geir var blant dem.

    Temaet fra Adjø, Solidaritet finnes imidlertid på samlealbumet Laterna Magica, som ble gitt ut på Arcade(?) for rundt 10 år siden. Nydelig melankolsk, kanskje ikke så rart fra mannen som skrev “Har en drøm” og “Ei hand å holde i”.

  5. Jeg synes det er kjempeflott at du rekker fokus mot dette, Thor Joachim. Helt enig i at det er lov å tenke offensivt – det mangler jo ikke på talenter. Men som du sier skal det nok til et fagtilbud innen filmmusikk for at folk skal kunne lære håndverket.

    Husker opplevelsen av Trond Bjerknes’ musikk til Max Manus som veldig flott. Kanskje første gang jeg har sett en norsk film hvor jeg har fått frysninger fordi nivået lå så høyt. Håper dette er en indikasjon på hvordan det vil fortsette framover.

  6. Ole Torstein Hovig sier:

    Hva med bruk av folk som har gått på NMH sin komponistlinje? Der finner man vel magne velegnede?

  7. Jon Aanensen sier:

    Vi diskuterte dette for noen år siden også, på rushprint.no

    http://www.rushprint.no/search?q=jon+aanensen

    • Thor Joachim Haga sier:

      Det stemmer det, Jon. Kjørte en del av de samme poengene da. Men en debatt om dette temaet kan ikke tas for ofte!

  8. Flott at du setter fokus på dette.
    Med tanke på hvor mye stor og flott filmmusikk som er komponert i verden (mine personlige favoritter er John Coriglianos musikk til Francois Girards The Red Violin og Patrick Doyles musikk til Mike Newells Into the West), er det sørgelig lite som har gjort noe særlig inntrykk på meg av norsk filmmusikk. Håper dette kan endres i framtiden.

  9. Tommy Alexander Blindheim Slettevoll sier:

    Kjekt å se at Ragnar Bjerkreim blir nevnt! For oss som har hang til filmmusikk som er basert på ledetemaer er han den største i Norge. Hans første film “Kamilla og Tyven” står igjen som hans mest markante verk, men vi må ikke glemme “Jakten på Nyresteinen” eller temaet til dokumentaren “Kon-Tiki” (sist hørt i vignetten til “Berserk til Valhall”). Synd at han bare blir brukt i TV og en barnefilm hvert tiår.

  10. Jon Aanensen sier:

    Angående Bjerkreim: Hvordan var musikken hans til Yohan?
    Jeg likte alltid hans Musikk Til En Klode som NRK sender hver FN-dag.

    Noen som har sett Nokas og kan kommentere Biosphere’s musikk? Er soundtrack gitt ut?

  11. Eric Vogel sier:

    Bra du setter fokus på den norske filmmusikken, Thor Joachim.

    Vi HAR dyktige komponister her til lands.

    Men (de evinnelige) rammene de har å jobbe innenfor på norske produksjoner er ofte svært trange, og da blir milepælene i verdenssammenheng nødvendigvis få.

    Og med trange rammer mener jeg ikke bare økonomisk og tidsmessig, men tenker også på kompetansen og interessen for filmmusikk hos regissører og produsenter. Den er svært varierende.

    Et lite sidemoment, hvis jeg skal snakke ut fra et produsentståsted: Jeg er svært lite opptatt av hvor en komponist kommer fra rent faglig, dvs. hvorvidt han eller hun har diplom fra utlandet. Dette momentet synes jeg er pussig i artikkelen øverst her. Kompetanse er uavhengig av utdanning i mange tilfeller.

    Når det gjelder hvordan øke statusen til norske filmkomponister både overfor publikum og bransje – dette håper jeg inderlig komponistene selv kan ta tak i. De er ikke veldig synlige i debattene som går, og hvor er “voksenopplæringa” de kan gi oss som skal hyre dem? Dette burde komme i form av initiativer fra f.eks. NOPA (hvori opptatt Filmkomponistforeningen).

    Ellers vil jeg nevne Kaada som et forbilde for andre norske komponister når det gjelder å sørge for utgivelse og promotering av filmmusikken han lager, der hvor filmprodusentene som har bestilt den ikke ser verdien av det. Og la meg understreke – det er en grunn til at ikke flere norske scores får profilerte utgivelser her til lands. Det er svært lite, eller ingenting, å hente på det økonomisk i vårt lille marked.

    Når det er sagt – med de lave kostnadene som digitale utgivelser nå krever er det vel liten grunn til å holde igjen? La det stå som en oppfordring både til komponister og produsenter.

    Apropos: jeg følger ikke så nøye med selv, men kan noen fortelle hvor mange norske filmmusikk-utgivelser det kommer i året nå for tida?

    Til sist:

    Med inhabilitet å melde må jeg, siden det trekkes fram bra folk, slå et slag for Gaute Tønder og hans arbeid på “Kommandør Treholt & Ninjatroppen”:

    http://open.spotify.com/album/4FpivbqstO5zehdH51mV8x

    (Albumet kan også kjøpes i iTunes og mange andre nettbutikker. Utgitt av Grappa Musikkforlag.)

  12. Thor Joachim Haga sier:

    Noen meget gode tilleggspoenger, Eric!

    Som jeg også sa i artikkelen, er jeg enig i at en komponists/artists bakgrunn egentlig er irrelevant i forhold til hvor bra musikken funker i filmen. Poenget mitt er at vi trenger et profesjonalisert filmkomponist-utvalg i tillegg. Det er etter mitt syn den eneste måten man kan heven kompetansen og ikke minst bevisstheten rundt filmmusikk som spesialisert kunstform. Jeg ser ikke noen grunn til at ikke filmkomponistene skulle nyte samme profesjonsspesialisering som de andre leddene i en filmproduksjon (regi, klipp, produksjon, foto, you name it), og at det ikke det skulle legges til rette for nettopp det her til lands.

    Jeg tror heller ikke distribusjon og marked er noen hindring for norske soundtrack-utgivelser. Den svenske filmmusikk-journalisten og soundtrack-produsenten Mikael Carlsson driver selskapet Moviescore Media, som nettopp spesialiserer seg i digitale utgivelser av mer smale filmer og soundtracks – med minimale distribusjonskostnader, men med øye for det nisjepregede markedet (limited editions og så videre). Det var dette selskapet som for eksempel ga ut Trond Bjerknes’ Max Manus i fjor. Mye å hente her. Alt trenger ikke være tilgjengelig på CD i Platekompaniet.

    Jeg tror du kan telle antall norske soundtrack-utgivelser i 2010 på én hånd. Magnus Beites Jul i Blåfjell(?) var en av de få som kom ut på CD, men denne har jo også mye crossover-appell.

  13. Jon Aanensen sier:

    Moviescore Media gir vel ut CDer også, gjør de ikke?

  14. Thor Joachim Haga sier:

    Jo, nå og da, men det er først og fremst en nedlastingsside. CD’ene har vært gitt ut med billigst mulig materiale.

  15. Michael W sier:

    Helt klart et forsømt område i norsk film. Men nå har jo musikerne den fordelen at de kan jobbe på tvers av landegrensene og språkbarrierene.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>