Hvis det er én TV-serie jeg har store forventinger til i år, så må det være Game of Thrones, HBOs nye storsatsning med Sean Bean i en sentral rolle. Og det er ikke bare fordi jeg liker eventyr og synes det er lenge å vente på Hobbiten. Dette er forøvrig definitivt ikke eventyr for de minste.
Serien baserer seg på George R.R. Martins bokserie A Song of Ice and Fire, som ved første øyekast kan se ut som nok en billig samling pocket-fantasy hvor lavpannede knekter svinger sverd og fremfører pompøs dialog. Forsåvidt er flere av karakteristikkene helt riktige, men med et positivt fortegn. Bøkene tilhører fantasy-sjangeren, de kommer i rimelig pocketutgave, det svinges sverd og det er ikke fritt for store ord. Men dette er langt fra lavpannet kiosklektyre. Dette er fantasy med en politisk brodd, infløkte intriger, intenst maktspill og mangefasetterte karakterer.
Når HBO så kaster seg over materialet, blir det usedvanlig spennende å se hva som kommer ut av det. Muligens vil dette bli fantasy med samme samfunnsrelevans og politiske kompleksitet som science fiction-serien Battlestar Galactica (som forøvrig ikke er fra HBO). Maktkampen i serien bærer den politiske hovedtyngden, men andre, mer nedtonede aspekter har også kommet frem i lyset. Blant annet er noen av karakterene åpent homofile, noe som kanskje ikke er det første man forbinder med riddere. Du vet, skjønne jomfuer og alt det der … Pikehjerter brister idet The Knight of Flowers (stilig navn) viser seg å være kjæreste med kongens yngste bror, noe det slett ikke legges skjul på. Også andre karakterer er bi- eller homofile, uten at George R. R. Martin har gjort noe gigantisk poeng ut av det. Visstnok kommer forholdene tydeligere frem i TV-serien enn i bøkene, men ikke fordi forfatteren ønsket at det skulle ligge noe hemmelighold til grunn:
I like to handle things subtly. I couldn’t ever actually say, ‘such-and-such is gay,’ because, as I’m sure you know, the word wasn’t invented until the 60s. And I’m talking medieval times… But I thought it was pretty clear in context.
I HBO er svært få områder tabubelagte, sammenlignet med andre amerikanske TV-serier. Man kan endog si at det innimellom dukker opp nakenhet som er der nettopp fordi HBO kan vise det, ikke nødvendigvis fordi det tilfører historien noe spesielt (har f.eks. sett samme innklippsbilde av en stripper i Sopranos i forskjellige episoder). Dette er nesten en forutsetning for å kunne gi bøkene den behandlingen de fortjener. Bokserien mangler ikke akkurat sex i utgangspunktet, noe som ligger til grunn for noen av de mest intense intrigene. Og selv om det altså kan se ut til at TV-serien viser det som kun antydes i bøkene, kan det virke som om HBO i all hovedsak gjør dette for å skape et nyansert og spennende karakterdrama. Manusforfatter og produsent D.B. Weiss sier at HBO har den enestående rollen å kunne vise flere sider av en karakter, også de seksuelle. Han har nok materiale å ta av, det er i alle fall sikkert.
Nå i disse papirløse tider, er det også verdt å få med seg at norsk-nepalesiske Amrita Acharia har en rolle i serien. Hun har bodd i Tromsø siden hun var 13 år, men etter å ha studert skuespill ved The Academy of Live and Recorded Arts i London gikk UDI tilbake på lovnad om statsborgerskap. Hun spiller tenestejenta Irri i serien. Det er en mindre rolle, men hun er gjennomgående tilstede gjennom hele første sesong. Og dessuten har visstok Irri en hang til å si “It is known”. Så vet vi det.
Game of Thrones har premiere i USA 17 april, og forventes å komme på TV i Norge i løpet av året.