er-vi-i-soundtrackets-gullalder

Er vi i soundtrackets gullalder?

Har det noensinne vært mer tilfredsstillende å være fan av filmsoundtracks enn det er nå? Dette tiåret har representert en eksplosiv utvikling i markedet; aldri før har nisjegruppen soundtrack-fans vært så overveldet av nyutgivelser, gjenutgivelser, spesialutgivelser, bokser og limited editions av filmmusikk. Den kommersielle synergi-effekten er likevel ikke et nytt fenomen, for allerede i filmens barndom, lenge før fonogrammet ble oppfunnet, solgte man notehefter til almuen med filmenes mest kjente tema. Men det var naturlig nok først med LP’en og senere CD’en at musikken fant sin plass i vanlige folks platehyller. Til gjengjeld var det, med noen få unntak, soundtracks med populærmusikk (heretter kalt songtracks) som solgte best. Fans av den mer marginale instrumentalmusikken (heretter kalt scores) måtte finne seg i at deres musikk forble uutgitt og nedprioritert.

I løpet av de siste 20 årene, og i dette tiåret spesielt, har derimot denne gruppen fått overkompensert sitt behov og enda litt til. En armada av nye nisjeselskaper og distribusjonsplattformer har ført til en tilgjengelighet, et utvalg og en intern konkurranse som etterhvert har munnet ut i et luksusproblem for det begrensede markedet. Nesten alle nye storfilmer i dag vil akkompagneres av en soundtrack-utgivelse i en eller annen form, ofte både en kommersielt orientert songtrack med mer eller mindre forbindelse til filmens faktiske musikk (”music from and inspired by…”) og en smalere, ”score only”-utgivelse med kun den originalskrevne instrumentalmusikken. Et velkjent eksempel fra 1989 er Tim Burtons Batman – her er henholdsvis Danny Elfmans score og Princes songtrack:

batmanmerge

Dersom det foreligger to slike album, er det vanlig å gi ut songtracket først og score-albumet siden, avhengig av hvor godt songtracket selger. Elliot Goldenthals Batman & Robin er eksempel på et score-album som ble stoppet i siste øyeblikk fordi songtrack-salget skuffet. Det er imidlertid ikke alle som følger trenden. Disney er, typisk nok, en av de få storkanonene som i disse dager smalner inn tilgjengeligheten noe ved å gi ut album utelukkende som nedlastning. Dette kan selvsagt også sees på som strategi og posisjonering mot et fremtidig marked uten CD’er overhodet.

Allikevel er det først og fremst blant nisjeselskapene at gullalderen skinner skarpest. På begynnelsen av 2000-tallet dukket det opp en rekke mindre aktører i bransjen, i tillegg til de mer etablerte filmmusikk-spesialistene. Der hvor kommersielle albumutgivelser tidligere hadde vært altfor dyre for idealistiske entreprenører, inngikk man nå avtaler med filmstudioene hvor løsningen lå i limited editions (oftest mellom 1000-3000) til en fast pris (vanligvis $20) eller utgivelser utelukkende som nedlasting uten fysiske produksjonskostnader. La oss se litt på et utvalg av disse aktørene.

Film Score Monthly har siden oppstarten i 1990 vokst til å bli verdens største filmmusikk-magasin, selv om de siden 2005 har eksistert kun som nett-utgivelse. I 1996 utvidet de også sin virksomhet til CD-produksjon og i dag gir de ut i gjennomsnitt 2 CD’er hver eneste måned. Profilen er hovedsaklig restaureringer og utgivelser av klassiske soundtracks, enten fra Hollywood-filmens gullalder (30-50-tallet) eller såkalte ”sølvalder” (60-70-tallet). Et av de mest omtalte høydepunktene er Superman-boksen fra 2008 som omfattet musikken til alle fire filmene samt tegnefilm-serien fra 80-tallet:

Superman-TheMusic-01

Selskapet Varese Sarabande er en av sluggerne i bransjen og har gitt ut soundtracks regelmessig siden slutten av 70-tallet. I 1989 lanserte de sin Varese Sarabande CD Club med håndnummererte limited editions, hovedsaklig hentet fra MCAs arkiver. Den eksklusive klubben ble lagt på is i 1992, men dukket opp igjen 10 år senere i kjølvannet av nisjeselskapenes renessanse. Deres profil spenner egentlig over hele spekteret av amerikansk film – fra klassisk gullaldermusikk til progressiv 60-tallsmodernisme til nyere sjangerfavoritter som Alan Silvestris Predator eller Bill Contis Karate Kid.

Intrada er en annen erfaren aktør som har vært i gamet siden tidlig 80-tall, drevet frem av filmmusikk-misjonæren Douglas Fake. Selskapet har i likhet med Varese et bredt repertoir og opererer med flere undersjangre (’Special Collection’, ’Signature Edition’) i tillegg til en egen serie (’Excalibur Collection’) med nyinnspillinger av klassiske – og i noen tilfeller tapte – partiturer som Miklos Rozsas Ivanhoe og Julius Caesar.

Noen av nisjeselskapene spesialiserer seg ytterligere. LaLaLand Records, etablert i 2002, fant fort sin profil i 80- og 90-tallsfavoritter som kanskje aldri tidligere hadde sett en ordentlig CD-utgivelse; ting som Mark Ishams Point Break, Mark Mancinas Bad Boys, Harold Faltermeyers Tango & Cash eller David Arnolds Godzilla. Den svenske filmmusikk-journalisten Mikael Carlsson tok initiativ til sitt eget plateselskap i 2005, Moviescore Media, og rettet oppmerksomheten mot fremadstormende komponister og ulike independent-filmer med begrensede utgivelsesmuligheter. Moviescore Media er for eksempel det eneste stedet du kan kjøpe Trond Bjerknes’ musikk til Max Manus, riktignok kun som digital nedlastning.

Dette skraper naturligvis bare i overflaten av nisjeselskapene, og ennå har jeg ikke snakket om trenden rundt nyinnspillinger, der orkestre av ulikt renommé spiller inn klassiske partiturer på nytt; partiturer som enten er tapt eller kjenner sin alder gjennom originallyden. Her er for eksempel et klipp fra Tribute Film Classics nyinnspilling av Bernard Herrmanns Mysterious Island; William Stromberg dirigerer Moskva Symfoniorkester:

Så må man spørre seg – hva er konsekvensene av denne utgivelseshyppigheten?

Vel, de er ikke utelukkende positive. De fleste nisjeselskapene insisterer på å presentere musikken komplett og i filmkronologisk rekkefølge, som igjen resulterer i album som ikke alltid er like lyttevennlige. De fungerer med andre ord mer som film-souvenirer eller filmhistoriske dokumenter enn som gode lytteopplevelser slik mer vanlige, arrangerte soundtrack-album ofte kan være. Et annet problem er det overmettede og lille markedet. På utgivernes side fører det til knivskarp konkurranse om lanseringsstrategier, alt fra å legge ut hint flere uker i forveien til å gi ut album tidligere enn annonsert, i frykt for å marginaliseres bort av en annen stor utgivelse på samme tid. På konsumentens side fører det ofte til en nærmest bortskjemt holdning, hvor det klages over den minste detalj eller ropes ut ”Hva er det neste? Hva er det neste?” i stedet for å sette seg rolig ned og nyte det fantastiske mangfoldet som faktisk eksisterer.

Og det er nettopp der, i mangfoldet, at man burde være i stand til å ta to skritt tilbake, se hva som foregår og prise seg overlykkelig. Aldri har vi sett en slik tilstedeværelse av kommersielle utgivelser, gjenutgivelser av gamle plater, soundtracks til independent-filmer, nyinnspillinger, samlealbum og bokser. Aldri før har vi sett at det finnes så mye å velge i for tilhengeren av italiensk ’spaghetti western’-musikk eller samleren av cheesy 80-tallsaction. Problemet er bare nok penger. Og hylleplass. Og kanskje en solidarisk samboer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. En svært så betimelig artikkel på en dag som starta med gladnyheten om at Intrada gir ut en 2CD av Alan Silvestris etterlengtede musikk til “Back to the Future”! http://store.intrada.com/s.nl/it.A/id.6315/.f

  2. André sier:

    Tenkte akkurat det samme :) Har bestilt min kopi allerede.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>