hva-skjedde-med-giuseppe-tornatore

Hva skjedde med Giuseppe Tornatore?

cinemaparadiso
Fra Cinema Paradiso.

«Er dette verdens herligste film?» spør Aftenposten tilsynelatende retorisk og bekreftende i forbindelse med at den moderne italienske klassikeren på nytt settes opp på kino denne sommeren. Cinema Paradiso (Nuovo cinema Paradiso) har fått en slags guddommelig status fordi den har forent så mange forskjellige mennesker som unisont har lagt sin nostalgiske elsk på «den italienske perlen». Selv kulturminister Trond Giske benytter enhver anledning til å snakke varmt om dette som skal være hans udiskutable favorittfilm. Og fordi filmen er italiensk og eksotisk, føles det helt greit å se forbi dens sukkersøte sentimentalitet og enkle, klisjétunge dramaturgi. Det er jo så vakkert!

Cinema Paradiso er naturligvis billedskjønn og himmelsk stemningsskapende i gjengivelsen av en gammel italiensk landsby, tonesatt av Ennio Morricones praktfulle musikk, og fylt opp med levende ansikter som viderebringer magien gjennom tv-skjermen eller aller helst kinolerretet. Det er massevis av sterke og minneverdige emosjonelle øyeblikk å hente fram fra Cinema Paradiso, og historien om den sjarmerende gutten og den blinde kinomaskinisten er både rørende og fortryllende å drømme seg inn i. Den treffer noen universelle, menneskelige strenger i oss alle. På en annen side har jeg aldri klart å lukke øynene for filmens tydelige feilskjær – det jeg opplever som en plagsomt haltende og intetsigende annen akt, og som gjør at jeg aldri helt har klart å trykke helheten av Cinema Paradiso til mitt bryst. Selv om den første timen, og noen minutter mot slutten, er absolutt gåsehudfremkallende. Og en film som hyller kinoen og filmen som Cinema Paradiso gjør, kan jo aldri slå feil.

Da jeg leste at Cinema Paradiso igjen bringes frem i lyset, ville jeg heller skrive en tekst om skaperen av filmen, Giuseppe Tornatore, som opplever å få forbausende lite oppmerksomhet for annet enn filmen han lanserte i 1988. Nå har jeg allerede skrevet mye pent om Cinema Paradiso, men filmen var aldri et utpreget auteurverk, og kanskje nettopp derfor har det vært mindre snakk om Cinema Paradiso som en «Giuseppe Tornatore-film». Men for en film som så til de grader har sneket seg inn i den kollektive filmbevisstheten vår, som den italienske filmen alle har sett, er det likevel noe underlig at filmens regissør sjeldent blir nevnt. Det er ikke ofte jeg har lest eller hørt frasen: «Den nye filmen til Giuseppe Tornatore!». Kanskje fordi hans publikum aldri har vært spesielt bevisst på skaperen bak filmen? Eller kanskje fordi han aldri har laget noe annet verdt å snakke om?

il-camorrista
Fra Il camorrista

Den siste antakelsen er så feil som den kan bli. For Giuseppe Tornatores absolutt mest interessante og spennende film, og i mine øyne farlig nær et mesterverk, er det grovt oversette mafiaeposet Il camorrista (oversatt til The Professor på engelsk) som utkom to år før Cinema Paradiso – som Tornatores regidebut. Etter at Tornatore i lys av Cinema Paradiso og senere filmer smidd etter samme lest er blitt uløselig knyttet til idylliske stemningsbilder og romantiserende nostalgi, er det også interessant å se hvordan uttrykket i Il camorrista byr på noe helt annet. Her er filmspråket gjennomført skittent, aggressivt og kantete. Tittelen henspeiler naturligvis på den napolitanske mafiaen, Camorra, og filmens hovedkarakter er tydelig basert på livet til den karismatiske mafiabossen Raffele Cutolo som revitaliserte Camorra-bevegelsen utover 1970- og 1980-årene, og førte den organiserte kriminaliteten i landet inn i et brutalt blodbad, mens båndene til de politiske makthaverne kommer for dagen. Dette er for øvrig tematikk som nå igjen er aktualisert gjennom de ferske italienske filmene Gomorra og Il Divo. Sjekk de ut.

I filmen er Raffele Cutolo anonymisert som «Professoren» og spilles stødig av karakterskuespilleransiktet til Ben Gazzara. På begynnelsen av 1960-tallet havner den temperamentsfulle italieneren, som vi i et flashback har sett få mafiavirkeligheten inn med morsmelka, i fengsel etter at han i affekt angriper og dreper en mann som er i ferd med å trakassere søsteren Rosaria. Det skal vise seg å bli starten på «det nye Camorra» som «Professoren» gradvis organiserer fra sin posisjon innenfor fengselsmurene. Han er kynisk og intelligent kalkulerende, allierer seg med de rette menneskene og lar etter hvert søsteren få en avgjørende rolle som en forlenget arm utenfor fengsel. Når han senere klarer å rømme fra mentalinstitusjonen han blir overført til, trappes mafiakrigen opp – med «Professoren» som den karismatiske lederen for en storvokst organisasjon som nå er klar til å overta tronen fra de gamle mafiastrukturene i Napoli, og nå avdekkes for alvor også det korrumperte Italia langt inn i politikkens og rettsvesenets innerste vegger.

vlcsnap-742456
Ben Gazzara i Il camorrista

Dessverre virker det umulig å oppdrive filmen på DVD annet enn i engelskdubbet versjon, med en trist bildekvalitet i 4:3 som ikke tar seg veldig bra ut på dagens storskjermer. Filmen er også klippet ned fra 164 minutter i den italienske til 144 minutter i den engelskspråklige versjonen. Den italienske DVD-utgivelsen med originalspråk og 20 minutter lenger spilletid, finnes ikke med engelsk undertekst. Hvis vi ser bort i fra disse irriterende «detaljene», er Il camorrista i sin lettere amputerte presentasjon fremdeles et forfriskende alternativ til de virkelig store og kjente mafiafilmmesterverkene. Portrettet av en maktsyk person som begynner med to tomme hender og bygger opp et imperium innen organisert kriminalitet, gir tydelige assosiasjoner til «the rise and fall of Tony Montana» i klassikeren Scarface. Men der vi heier på Tony Montana i Scarface eller Michael Corleone i Gudfaren-filmene, er «Professoren» en usympatisk og ufyselig antihelt det er mer vrient å bli på lag med. Kanskje fordi han inspireres av en virkelig person, og Tornatore ikke har til hensikt å glorifisere noe som helst. I sitt filmatiske uttrykk påminner også dette mer om en uferdig Martin Scorsese i sine skitne 70-tallsfilmer. Miljøet er mørkt iscenesatt med en upolert røffhet i bildene. Tornatore sparer heller ikke på vold og brutalitet – det er der som en naturlig del av historien. Kontrasten til Cinema Paradiso kan knapt bli større, til tross for samme regissør, manusforfatter, fotograf og klipper. Det lyriske filmspråket som fra Cinema Paradiso og senere er blitt en del av Tornatores identitet som filmskaper, finnes ikke i Il camorrista. På en positiv måte skinner det gjennom at dette er et debutverk i all sin forfriskende råskap. Samtidig kan jeg ikke unngå å tenke på hvordan materialet kunne vært forvaltet videre i hendene på en klipper som for eksempel Thelma Schoonmaker, som kunne tilført filmen en energisk rytme i klippingen som dessverre savnes litt. Eller hvordan noen ekstra italienske lire i budsjettet kunne løftet produksjonen, som utvilsomt er noe tv-film-aktig, til et fullendt mesterverk. For historien, skildringene, visjonen og innholdet er jo der.

unknown-woman
Fra Det ukjente (La sconosciuta)

Fra den gjennomført «gritty» virkelighetsbeskrivelsen i Il camorrista, tok altså Tornatore det lange spranget til siciliansk barndomsnostalgi i Cinema Paradiso. Senere har han ofte blitt beskyldt for å kopiere sin store suksess, med L’umo delle stelle (Starmaker), og den usedvanlig vakre Malèna om gutten som oppdager kjærligheten idet han ser Monica Belluccis nakne former. På samme tid har Tornatore også vunnet kritikernes gunst med filmer som Stanno tutti bene (Everybody’s Fine), Una pura formalità (A Pure Formality) med Gérard Depardieu og Roman Polanski, og ikke minst La leggenda del pianista sull’oceano (The Legend of 1900) med Tim Roth. Og i 2006 gjorde Tornatore et interessant comeback med Det ukjente (La sconosciuta) som tok mange kritikere på senga; filmen er mørk og usentimental med en østeuropeisk prostituert kvinne som hovedkarakter, i et intrikat plott med referanser til Alfred Hitchcock, estetisk innpakket og med strålende musikk av verdens beste komponisert, og Giuseppe Tornatores faste følgesvenn: Ennio Morricone (Il camorrista er eneste av hans spillefilmer som har annen komponist enn Morricone).

Om to måneder er det duket for italiensk kinopremiere på Giuseppe Tornatores nye film, Baarìa – La porta del vento, som igjen tar oss med tilbake i tid til en siciliansk landsby, med Monica Bellucci i en større rolle. Det er storslått og pompøst, med mektig Ennio Morricone-musikk, som igjen vekker minnene fra Cinema Paradiso. Ikke noe feil i det – og etter å ha sett traileren kan jeg heller ikke unngå glede meg litt:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Åge Hoffart sier:

    Enig i at Tornatore har gjort mye spennende, men akkurat “La Sconosciuta” hører etter min mening ikke med der – filmen er overlesset, overdramatisk, overorkestrert og beveger seg farlig nær kalkungrensen. hilsen distributøren av Cinema Paradiso

  2. Jeg ble kanskje litt revet med når jeg skrev om “La Sconosciuta”, for jeg opplevde den jo aldri som en stor film da jeg så den – snarere tvert i mot. Men den har noe interessant og veldig -tydelig- ved seg i filmspråket, og Ennio Morricones musikk vil jeg alltid være veldig svak for, uansett hvor overorkestrert det er.

  3. Alfred sier:

    Guiseppe Tornatore er en regissør som har levert filmer av vekslende kvalitet hele sin karriere. Ofte tipper de over og blir store ”klisjesafarier” slik at det blir fryktelig vanskelig å ta historien seriøst. Malena er i mine øyne den mest svulstige av de han har laget til nå. Malena rusler rundt i gatene å viser sin skjønnhet til det kjedsommelige. Poenget med filmen er forstått etter fem minutter og utfallet er like selvfølgelig som toalettpapir på dassen.

    The Unknown ser jeg ikke på som en kalkun i det hele tatt til tross for overdreven bruk av Ennio Morricone og ikke minst at Tornatore til tider benytter seg av ganske svulstige virkemidler. Filmen er veldig italiensk og setter man den i kontekst med andre b-filmer fra landet så faller bitene mer på plass. Problemet oppstår når man skal lese filmen som kunst, for det er det nemlig ikke. På mange måter tror jeg nordmenn får litt av hund og katt effekten når det kommer til denne filmen. Her skal man ikke pøse på med virkemidler, men heller holde tilbake. Stort sett til likegyldigheten tar over, dessverre…

    Riktignok er ikke The Unknown på høyde med Tornatores fantastiske Una Pura Formalitâ, men det skal litt til å klare den bragden en gang til. Her faller alle bitene på plass og den overlessede stilen sitter som et skudd. Visuelt er dette en av de bedre filmene jeg har sett og alle de rare kameravinklene føles helt riktige. Det faktum at filmen for det meste foregår i et rom er en genistrek i seg selv, særlig med tanke på at dette er en thriller. Åpningsscenen som er orkestrert av et mildt sagt frenestisk Ennio Morricone score får det til å ise nedover ryggen. Første bilde med pistolen som settes rett mot linsen er helt magisk, selv om det opplagt er stjålet av Alfred Hitchcock’s Spellbound:).

    Da jeg så Una Pura Formalitâ på kino så viste jeg ikke noe om filmen i det hele tatt. Den ble nemlig vist med en forfilm av Harald Zwart og det var primært den jeg skulle se. På den tiden var Zwart ”hypet” herfra til svenskegrensen, så det føltes nærmest som en plikt å sjekke ut hva han holdt på med. Kortfilmen var like fort glemt som et middagsmåltid fra Fjordland, men Tornatore’s film fikk jeg rett og slett bakoversveis av…

  4. «Er dette verdens herligste film?» Gud hvor jeg er enig i første avsnittet av denne artikkelen. For meg er “Cinema Paradiso” verdens mest oppskrytte film, som gir meg ekle prikker på huden når jeg tenker over hvor mye den middelaldrende fanskaren av olivenspisende ruccolaholikere går glipp av når de tenker på dette som den prototypiske, italienske filmperlen. Fellini, Bertolucci, Antonioni – sier jeg! Ikke dette mølet her. Andreakten er direkte dårlig.

  5. Aamund sier:

    Nuvel…

    De navnene du kommer med er skoleeksempelet på hva man skal like av italiensk film og alle har de svin på skogen.

    Hysteriet med Fellini har jeg aldri forstått og for det meste synes jeg filmene hans er grusomt kjedelige.
    På meg virker det som om Fellini befant seg i en konstant narsistisk eufori og hans evne til å markedsføre seg selv har lagt mye av grunnlaget for mannens suksess.

    Den første filmen jeg så av ham var 8 ½ som på alle måter hadde en fantastisk åpningsscene, men etter det synker den inn i endeløse dialoger som jeg for det meste kjedet meg grønn av. Mange vil sikkert kalle det kunst og det er skrevet en uendelig mengde med analyser om regissørens geni, men jeg klarer ikke å kjøpe det.

    Satyricon putter jeg ganske enkelt i samme bås, men denne sklir tidvis over i direkte kalkunpregede scener. Filmen er selvsagt visuelt slående og det faktum at Fellini og hans kumpaner hadde eksperimentert med hallusinogener i forkant av produksjonen er tydelig, på en artig måte.

    Det beste jeg har sett ”med” Fellini er dokumentaren Ciao, Federico som er laget under innspilingen av Satyricon.
    Her får vi se mannen i aksjon og hele hans hyperpompøse person kommer frem.

    Michelangelo Antonioni har laget noen virkelig bra filmer, men også han har sklidd inn i kalkunland noen ganger. Filmer som Blow Up og ikke minst hans underlige The Passenger bør trekkes frem som skikkelige høydepunkter. I motsetting til Fellini er det alltid noe magisk i filmene hans så det er langt mellom de som er direkte kjedelige. Allikevel kan man ikke skyve under en stol at fyren var en smule overdrevent pretensiøs.

    Nok om det…

    Italiensk film var et ganske bredt begrep fra 60 tallet og helt frem til tidelig 80 tall hvor filmindustrien gikk mer eller mindre i dass. På den ene siden hadde man de store kunstfilmene som ble hyllet verden over og på den andre siden hadde man alle b-filmene som ble spydd ut i så store mengder at regi assistenter til slutt ble tvunget til å komme seg i registolen grunnet for mye arbeid for regissørene.

  6. Torbjørn Grav sier:

    Spoiler

    Jeg må jo si at Cinema Paradiso er en av disse filmene som egentlig ikke er kjempegod, men som likevel sitter som en kule. Så den på nytt nå i sal 10 på nova kinosenter her i Trondheim og på slutten trillet tårene, ja de gjør det hver gang jeg ser filmen. Noe betegnede er det at den scenen som jeg synes er mest trist er når kinoen blir revet. Betegnede kanskje nettopp fordi det er et endelig farvel med den analoge filmen. Cinema Paradiso har nå tatt steget fra den analoge 35mm kopien og blir lansert i digital kopier. Med hånden på hjertet må jeg nok si at dette er muligens den dårligste digitale kopien jeg har sett på kino. Den var blass, grumsete og ikke minst var lyden svært plagsom. Den peaket og maste voldsomt når det ble ringt i bjeller og kirkeklokker. Jeg har en sterk mistanke om at 2k-kopien er dratt fra en dvd-master eller digibeta. Hvis ikke poenget er at kopien skal være bedre enn dette skjønner jeg ikke poenget med å re-lansere filmen digitalt. Da må det da være bedre å få dratt noen nye 35mm kopier istedet? Det er besnærende at et film som så til de grader feirer kino-opplevelsen og magien rundt filmen blir presentert på en slik måte.

    Torbjørn Grav
    Teknisk ansvarlig – Cinemateket Trondheim

  7. Må jo si at jeg synes det er veldig spesielt å hevde at Fellini og Antonioni ofte har beveget seg inn i kalkunland – ærlig talt, selv om du finner filmene kjedelige, er det helt merkelig å kalle de for KALKUNER!! At du ikke ser magien med Fellini er jeg svært forundret av, da jeg synes han ofte kan være selve essensen av filmmagi. Stemningen er ofte elektrisk, spesielt i mesterverker som 8 ½, La Dolce Vita, Julietta og åndene og Amarcord, men også i de mer outrerte og fascinerende eksperimentene som Satyricon og Roma. Visuelt er han oppe på filmhimmelens skytopp sammen med Tarkovsky, Bergman og Kubrick.

    Forøvrig synes jeg Antonionis beste film er La Notte. Unektelig pretensiøs, men på beste vis!

  8. Aamund sier:

    Det er mulig du burde pusse brillene dine og se dem en gang til, men det har du sikkert allerede gjort. For meg passer ofte kalkunstempelet på filmer som er pretensiøse og ikke minst direkte kjedelige. Jeg er meget sikker på at mange sitter å sover seg igjennom disse filmene for senere å diskutere dem med stor iver på kafe, bare for å være en av gjengen. Eller den såkalte filmglupe bermen om du vil…

    Mitt problem med Fellini er at han strekker strikken vel langt noen ganger og tilegner historiene en dybde som strengt ikke er der. Amarcord for eksempel som for all del har noen sjarmerende sekvenser, men den smuldrer ut for mange ganger til at jeg egentlig mener den fortjener det stempelet den har fått.

    Han hører rett og slett ikke hjemme sammen med Kubrick i det hele tatt. Kubrick skapte universer som fungerer på så mange plan at man kan se dem 10 ganger etter hverandre og allikevel se noe nytt i dem. Filmene hans føles også veldig oppriktige og ektefølt i forhold til karakterer og ikke minst det forløpet de beveger seg igjennom. En annen ting er at Kubrick som regel rensket bort alt ”bullshit” slik at den rene fortellingen står tilbake.

    Setter man karrieren hans i perspektiv så mestret han uten tvil alle sjangere og ikke bare det. Han signerte dem med bred pensel.

  9. Nå har jeg sett “Det ukjente”…og digget den! Herlig engasjerende Hitchcock/De Palma-esque thriller med passe doser A (form) og B (innhold) :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>