Skoleproduksjon åpnet dokumentarfilmfestivalen i Volda

Dokfilm 2017: Onsdag kveld snurret Den Norske Dokumentarfilmfestivalen i Volda i gang, og årets program bød på to åpningsfilmer: Farvel til asfalten og Bølger var de som fikk æren av å «trykke på play».

«Vi trodde ikke at vi skulle lage noe for et stort publikum, for dette var jo i utgangspunktet en skoleoppgave», forteller regissør Ida Marie Pettersen på premieren av Farvel til asfalten.

Dokumentaren handler om elevene på Frankmotunet, som kjemper for å leve et liv uten rus. Filmen starter rundt bålet, og praten går rundt kontrasten mellom by og naturlandskap. Som tittelen tilsier, ønsker hovedpersonene å si adjø til et byliv som de assosierer med rusmidler og farlige vanemønstre. Deretter inviteres vi inn i en hverdag preget av rutiner og plikter, ispedd ulike former for teambuilding, som turer og bading. «Frankmotunet virket som en unik plass for avrusning, med sterke historier i flotte omgivelser», sier Pettersen til en fullsatt sal. Inspirasjonen hentet hun fra personer i nærmiljøet som har vært sterkt påvirket.

Til tross for at filmen kun varer i tyve minutter, går den tett på de ulike elevene, slik at vi skjønner hvilken betydning stedet har for dem og deres utvikling. «Jeg har vært nykter nå i seks måneder. Jeg har vært menneske i seks måneder. Jeg begynner å like meg selv. Jeg har aldri likt meg selv egentlig», uttrykker en av hovedpersonene.

Pettersen beskriver filmen som håpefull, og mener den kan være en kontrast til dokumentarer en vanligvis ser der rus er tema. «Jeg vil få frem personlighetene, som har et stort hjerte – til tross for mørke sider», påpeker hun.

«Farvel til asfalten» fikk æren av å åpne Den Norske Dokumentarfilmfestivalen 2017. Fra venstre: Christina Alexandra Strømsen Hanssen (lyd), Ida Marie Pettersen (regi) og Pernille Merethe Christoffersen (foto). Foto: Dagfinn Graneng.

De fem hovedpersonene er utstyrt med hvert sitt kamera, for å kunne føre personlige videodagbøker. Tyrilistiftelsen drifter flere behandlingssteder rundt om i Norge, og på Frankmotunet spiller hunder en sentral rolle, og den ene av dem vi blir kjent med dokumentarer lattermildt en tur med hundeslede i høyt tempo, slik at kameraet rister.

Farvel til asfalten klipper mellom disse intime opptakene og dronebilder som følgerundekjørerne langs veien. «Vi hadde noen dager der jeg prøvde å sitte i hundeslede med kamera men det ble bare helt krise», ler fotograf Pernille Merethe Christoffersen.

I tillegg til noen tekniske utfordringer, arbeidet jentene også en god del med å forberede elevene. «Man må være forsiktig når man lager en sak om mennesker på en institusjon, så vi gjorde klart dagen før hva vi skulle filme neste dag. Vi forsøkte å tilpasse oss», sier Hanssen og fortsetter, «det er jo litt skremmende for dem om vi plutselig bare tar opp et kamera, da blir det fort unaturlig også. Vi måtte hele tiden skifte på å være i arbeidsrollen og det å være oss selv, hvilket bød på utfordringer.»

Kveldens andre åpningsfilm var det regissør Stefan Witts som stod for. Han hadde ikke anledning til å være i Volda, men lot seg intervjue over telefon. Bølger er et portrett av en danserinne ved navn Sunniva: «Det er ikke vits i å danse for å imponere noen, fordi dansing skal være noe eget», sier hun.

Sunniva begynte på dansekurs i en alder av 11 år, men fant etter hvert ut at hun ikke trivdes med å bli lært opp av andre. Presset om å bli best er stort, og etter en skade, slutter hun på dansekurs. Men hun slutter ikke å danse. Som en moderne Mia Wallace (Pulp Fiction) minus dansepartner, styrer hun showet helt selv, og beveger seg improvisert blant sjødyrene ved Akvariet i Bergen – der store deler av filmen utspiller seg.

På spørsmål om hvorfor Witts har valgt akkurat denne settingen svarer han at «akvariet isolerer danseren fra den travle hverdagen, støy og problematikk; her kunne hun være helt alene og danse med fiskene som eneste selskap.»

Witts tilføyer at filmen opprinnelig skulle spille litt på forholdet mellom danserinne og bosted, og Bergen er som kjent omringet av regn og vann. «Tittelen er hovedsakelig et symbol på det å holde hodet over vannet gjennom problematiske situasjoner i hverdagen,» forklarer Witts.

*

Intervjuene er gjort av Siri Nilsen Ahmer (f. 1990), som har en bachelorgrad i kinesisk fra UiO og studerer journalistikk i Volda.