Ole Giævers film Ellos eatnu – La elva leve gjorde storeslem under utdelingen av Filmkritikerprisen i går, da den vant samtlige tre kategorier, inkludert prisen for beste norske langfilm. Hedersprisen Budbringeren gikk til Oslo-legenden Tommy Lørdahl.
I en pressemelding orienterer Norsk filmkritikerlag om årets vinnere, og nedenfor har vi limt inn de ulike begrunnelsene. Prisen ble først delt ut for 74 år siden og er kåret etter en avstemning blant lagets rundt 90 medlemmer. Tidligere utdelte Filmkritikerpriser (inkludert skuespiller- og fagfunksjonspris) finner en her.
Ved siden av å bli kåret til fjorårets beste norske langfilm, ble Ellos eatnu – La elva leve hyllet med prisen for beste skuespiller til Ella Marie Hætta Isaksen, for rollen som Ester, og for beste fagfunksjon, som gikk til komponist Ola Fløttum for musikken i samme film.
Budbringeren er en hederspris til en person eller organisasjon som har beriket filmkulturen gjennom å spre kunnskap, engasjement og entusiasme for film som kunstuttrykk. Den gikk altså i år til Tommy Lørdahl for hans enestående livsverk, «en ildsjel som brenner for filmkunsten som var den funnet opp av vedkommende selv». Ingen i Norge har vist samme teft for å kuratere som Lørdahl. Hans festival, OIFF (Oslo internasjonale filmfestival), introduserte norsk filmkultur for en rekke storheter, bølger og innovasjoner. Prisen tar utgangspunkt i den originale kinoplakaten for Pål Sletaunes film Budbringeren, laget av Kim Hiorthøy, og er redesignet av Lise Kihle.
I begrunnelsen for Filmkritikerprisen til Ole Giæver for Ellos eatnu – La elva leve heter det:
Årets mottaker av filmkritikerprisen har skapt en historie som overrasker med innfallsvinkelen til en gammel konflikt – en konflikt som strekker seg langt bakover i historien og mates med dagsferskt sinne.
Men i en tid da mange slike konflikter – etniske, religiøse eller sosiale – blir stadig mer uforsonlige, bedriver denne filmen aksjonisme med innestemme.
Den handler ikke – eller i alle fall ikke bare – om det som er lettest å få øye på.
Tatt i betraktning den konfrontasjonen som er handlingens nav, forventet de fleste av oss en mer eksplosiv film, en med klare fronter, helter og skurker, vinnere og tapere.
Men regissøren har på sett og vis modernisert temaet, og oversatt det til et emosjonelt språk som man kanskje ikke snakket like flytende den gangen for over førti år siden, som i dag.
Filmen handler vel så mye om anerkjennelse av egen historie og identitet, som den handler om én enkelt kamparena. Den handler mindre om det ene politiske vedtaket og følgene det fikk, enn den handler om å finne seg sjæl.
En magnetisk hovedrolle flankeres av mange mindre, men svært gode roller som alle bidrar til å belyse de personlige nyansene i et opprivende drama.
De spiller like mye på de indre konfliktene som på de ytre, på den forvirrende blandingen av skam og sinne, sorg og kampvilje.
Og de viser oss hvor tilsynelatende enkelt det ville være bare å la seg overkjøre. Men også hvor voldsomme følelser som allerede er lagt lokk på.
De gir den stadige friksjonen mellom storsamfunn og urbefolkning sterke ansikter med dyp klangbunn i oss alle.
Filmkritikerprisen 2024 går til Ole Giæver for Ellos eatnu – La elva leve.
I begrunnelsen for prisen for beste skuespiller, til Ella Marie Hætta Isaksen i Ellos eatnu – La elva leve heter det:
Det heter ofte at en skuespiller bærer en film. Det kan bety alt fra å være i fokus i nøkkelscener, til å bli selve manifestasjonen av en films tematikk og en regissørs visjon. Årets vinner av skuespillerprisen representerer alt dette, og litt til.
Vedkommende målbærer rollefigurens ønske om å bestemme over sin egen modenhet, og det å finne sin naturlige plass både i storsamfunnet og innad i sin egen familie. Det er en rørende og sterk emosjonell tolkning av en ung persons tvil rundt eget fundament.
Årets vinner er på ingen måte fremmed for rampelyset, for scenen og for kameraet. Men måten denne hovedrollen løses på blir ikke mindre imponerende når vi vet at det dreier seg om en faktisk debut i dette formatet.
Vi har grunn til å tro at skuespilleren legger hele sitt register som følelsesmenneske inn i det som for henne – og svært mange andre – vil være en gjenkjennelig historie på mange plan. I rollen som Ester personifiserer hun tvilen, de splittede familiene og den undertrykte skammen med uomtvistelig troverdighet.
Vinneren er blant våre mest kjente aktivister, musikere og debattanter, en multikunstner som fra flere hold kjemper for å sette urfolksrett og samisk identitet på dagsorden. Men det er skuespilleren Norsk Filmkritikerlag vil hedre i dag.
Prisen for Beste skuespiller går til Ella Marie Hætta Isaksen for rollen som Ester i Ellos eatnu – La
elva leve.
I begrunnelsen for prisen for beste fagfunksjon, til Ola Fløttum for musikken til Ellos eatnu – La elva leve, heter det:
Årets vinner av Filmkritikerprisen for beste fagfunksjon er en komponist. Musikken han tildeles prisen for, formidler en følelse av å rives og slites mellom ulike identiteter.
Idet filmens hovedperson omfavner sitt opphav og gjenoppdager seg selv, levendegjør den en følelse av forløsning. Komposisjonene gjør filmens farger, følelser og temperaturer sterkere og tydeligere.
Musikken er markant til stede gjennom hele filmen, ofte fremtredende i lydmiksen, men unngår å komme i veien for fortellingens nyanser og subtile vendinger. Den er høstlig og vakker, men også preget av hovedfigurens tvil og sinne. Komponisten har tilført Ellos eatnu – La elva leve en musikalsk identitet som forsterker historien forbilledlig.
Årets vinner av Filmkritikerprisen for beste fagfunksjon er Ola Fløttum.
*
I begrunnelsen for Budbringeren til Tommy Lørdahl heter det:
Norsk filmkritikerlags hederspris Budbringeren går til en person, organisasjon eller institusjon som har gjort seg bemerket ved å berike filmkulturen, gjennom å spre kunnskap om film, og vekke engasjement og entusiasme for film som kunstuttrykk. I år vil Norsk filmkritikerlags styre hedre en ildsjel som brenner for filmkunsten som var den funnet opp av vedkommende selv.
I 1998 karakteriserte Aftenposten vedkommende på følgende måte: Han sover lite, spiser lite og tjener lite. Det stemte da. Det stemmer i dag, for mannen er fortsatt aktiv som en filmentusiast av de sjeldne, uten at han noensinne vil bli rik på det. Men ingen vet mer om ny film og nye strømninger enn han, og han deler hjertelig enten man møter han på tomannshånd eller på verdens filmfestivaler hvor han snuser opp filmene alle vi andre skal snakke om i månedene og årene som kommer.
Norsk filmkunst har blomstret siden årtusenskiftet, og får internasjonal oppmerksomhet. Men før norsk film møtte verden, kom verdens filmer hit. For mange av de mest markante regissørene i generasjonen som for alvor har løftet norsk film, var filmene han viste like viktig som noen filmutdanning. Han var bokstavelig talt en budbringer av titler som selv ikke de største internasjonale festivalene fikk lov til å vise. Som da han i 1997 arrangerte en spesialvisning av «Alien: Resurrection», storfilmen resten av verden måtte vente til året etter med å se.
Kanskje var ikke den filmen helt representativ for filmene han ellers trakk hjem til Norge og Oslo, eller jo, selvsagt var den det. Hver høst skapte han et eldorado for oss som liker amerikansk film, skrekkfilm, b-film, japansk horror, asiatisk animasjon og ikke minst uavhengig amerikansk film. Samme år viste han «Boogie Nights» på det som var den utvilsomt skarpest programmerte filmfestivalen vi har hatt her i landet. Oslo International Film Festival, OIFF, i over tjue år en portal til verden.
Den ble arrangert første gang i 1991, med utspring fra Rockefellers Rock Cinema, og i årene som fulgte kom gjester som Bryan Singer, Miranda July, Nicolas Winding Refn, Gaspar Noé og John Waters. På OIFF kunne man oppdage taiwanske nybølgeregissører og amerikansk indiefilm, kuratert med et våkent blikk for hva som er interessant – og hva som er kult. Festivalens siste årgang var i 2013. I kjent stil slapp festivalsjefen for det som i bunn og grunn var en enmannsbedrift, med noen heroiske, frivillige hjelpere, programmet dagen etter at festivalen hadde åpnet.
I årene da Oslo Internasjonale Filmfestival ble arrangert, ble det startet en mengde nye filmfestivaler i Norge i tillegg til de godt etablerte. Mange av disse fikk gunstige rammevilkår, kommunal støtte og medvind fra lokale næringsinteresser. Det er mange årsaker til at OIFF ikke fikk de rammevilkårene festivalen i rettferdighetens navn burde hatt, og som kunne gjort den til Norges ledende festival også publikumsmessig. Det hjalp ikke at festivalsjefen har et helt unikt internasjonalt kontaktnett og en teft som overgår alt, når driftsbudsjettet besto av ren entusiasme.
Budbringeren vi snakker om har et bredt repertoar, bortsett fra klesstilen som er evig svart. Som filmanmelder og filmskribent rapporterte han tidlig om indiefilmen fra Cannes, Berlin og Venezia som ingen andre skrev om. Og ja, selvsagt er Radio Fredrikstads første redaktør og Musikkavisa Puls’ første filmredaktør mer enn middels interessert i musikk, som DJ, samler og konsertentusiast. Selvsagt snakker han varmt om tegneserier og fotografi, er på alt av kunstutstillinger, festivaler og på alle arrangementer som har med film å gjøre.
Men om vi skulle peke på et livsverk, er det Oslo Internasjonale Filmfestival, med 60-70 filmer på programmet årlig og hele årganger med norske filmer under vignetten «Made In Norway». Om den aldri ble størst, er OIFF blitt legendarisk som sin tids viktigste filmfestival.
Norsk filmkritikerlags hederspris Budbringeren går til Tommy Lørdahl.
*