«During the climax of The Last Airbender, Shyamalan succeeds in finding a cinematic equivalent to the effortless unfolding of superhuman powers, in a formal framework also suggesting the hero’s ritualised path to that state.»
I en omfattende utvidelse av sin artikkel på norsk, fortsetter Dag Sødtholt prosjektet om M. Night Shyamalans filmer: «In The Last Airbender the sketchily drawn characters become pieces in a formal game of harmony.»
Med den kunstneriske, kommersielle og kritiske suksessen til hans to nyeste filmer friskt i minne er det på tide med en nøktern gjennomgang av M. Night Shyamalans filmer i den tunge perioden 2008-2013. [8]
Et rikholdig, sprikende og fascinerende amerikansk filmår kan aldri bli oversiktelig, men her er vårt forsøk på å guide deg gjennom jungelen. [20]
Vi fortsetter våre dypdykk ned i komponistenes stjernegalleri, denne måneden med James Newton Howard. Han er i disse dager aktuell med både The Last Airbender og Salt. [8]
