«All den tid filmen følger den klassiske tanken om at rollefigurer skal utvikle og forandre seg, og setter menneskets kreativitet og fleksibilitet i sentrum, støtter den seg i svært stor grad på klisjéfulle typer og konvensjonell filmgrammatikk for å bevege seeren.» [22]

Rekordår utenlands, solid publikumsoppslutning her hjemme og stor bredde i sjanger og uttrykk til siden – å bare by på ros er bortkastet når det norske filmåret 2011 skal evalueres.  [2]

«Norsk samtidsfilm våger for lite. Den skal tilfredstille for mange samtidig. Den lages for et lunkent mellomsjikt av det norske folk, og Jeg reiser alene er en film som blir for lunken til virkelig å bli bra.» [1]