Radaronline slapp i dag nyheten som mange av oss har fryktet, men som allikevel var ventet: Jack Nicholson trekker seg tilbake fra skuespiller-yrket.

Det er ingen tvil om at Jack Nicholson er en av hovedgrunnene til min filminteresse, og at han er min suverene skuespillerfavoritt gjennom alle tider. Det startet med kopierte videokassetter av filmer som Gjøkeredet (1975) og The Shining (1980) på slutten av 80-tallet. En svart/hvitt-plakat av The Shining med det kjente «dør-gliset» hang på gutteromsveggen til papiret råtnet i kantene og falt ned med jevne mellomrom. Over skrivebordet hang en bildeserie med frysbilder fra hele karrieren hans, og i mange år var det en evig jakt for å få sett alt av både filmer og tv-serier han hadde vist sitt ansikt i. I dag har jeg nådd det målet, med unntak av den hyperobskure B-filmen Thunder Island (1963), som har vist seg fryktelig vanskelig å oppdrive.

Men utover mitt eget dype fan-forhold, regnes han selvsagt også som en av de aller største skuespillerne i historien. Der hvor mange påstår at han spiller den samme sleske rollefiguren i alle filmene, mener jeg – og jeg burde ha grunnlag til å si det – at det er et enormt spenn i nyanser, detaljrikdom og følelsesregistre. Fra den desperate tenåringskriminelle i debutfilmen Cry Baby Killer (1958) til likandes ‘bad guy’ i biker-filmene på 60-tallet til autoritær fagforeningsleder i Hoffa (1992), til animert skurk i Batman (1989), til klassefrustrert boreriggsarbeider i Five Easy Pieces (1970) og opprørsk pasient i One Flew Over the Cuckoo’s Nest (1975), og så videre og så videre.

Nyheten om pensjonistbeslutningen kommer i følge artikkelen fra en «velplassert Hollywood-insider» som sier følgende:

There is a simple reason behind his decision — it’s memory loss. Quite frankly, at 76, Jack has memory issues and can no longer remember the lines being asked of him. His memory isn’t what it used to be.

På den andre siden hevder han at Nicholson ikke kommer til å trekke seg tilbake fra Hollywoods rampelys:

Jack has no intention of retiring from the limelight. He’s not retiring from public life, at all. He just doesn’t want a tribute. He’s happy to tacitly join the retirees club like Sean Connery.

Nå skal man naturligvis være litt forsiktig med å ta annenhånds informasjon som ren sannhet, men det virker overbevisende, og det passer bra med Nicholsons totale fravær fra filmverden siden den lille rollen i James L. Brooks How Do You Know (2010). Han er heller ikke listet med noen fremtidige prosjekter noe sted.

Det er naturligvis sørgelige nyheter, men på den andre siden har han også gjort seg fortjent til roligere dager etter et langt liv som en av verdens fremste filmkunstnere foran kameraet. Du skal ikke se bort fra at det kommer en egen retrospektiv om Nicholson på disse sidene etterhvert – kanskje fra undertegnedes penn. I mellomtiden har jeg lyst til å avslutte med dette makeløse klippet fra Five Easy Pieces, som demonstrerer hvor fantastisk Nicholson er til å trekke fra sin egen traumatiske barndom og sitt ikke-eksisterende forhold til faren – på ekte Stanislavskij-vis.

Hva er din favorittfilm med Jack Nicholson?