Gritt-regissør Itonje Søimer Guttormsen er tilbake med en ny spillefilm. Vi møtte Guttormsen da Butterfly hadde verdenspremiere i Rotterdam (IFFR), og publiserer intervjuet nå som filmen omsider er klar for norske kinoer (premiere 25. september).
I Butterfly blir søstrene Lily (Renate Reinsve), en eksentrisk modell og performancekunstner med blekede øyenbryn, micro-bangs og nesering, og Diana (Helene Bjørneby), en barnehageansatt i Moss med grå krykke og alvorlig uttrykk, gjenforent idet moren Vera (Lillian Müller) blir funnet død i fjellene på Gran Canaria. Etter mer enn 25 år med minimal kontakt må de forholde seg til en komplisert fortid og nøste opp i gamle minner fra en dysfunksjonell barndom.
Situasjonen kompliseres ytterligere når de oppdager at Vera har etterlatt dem et gammelt observatorium, som hun var i ferd med å gjøre om til et spirituelt retreat sammen med sin langt yngre partner Chato (Numan Acar) – som nå er en av de hovedmistenkte i etterforskningen av dødsfallet.
*
Shilan Sari (SS): For fem år siden viste du Gritt her i Rotterdam, og noen år før det igjen kom du hit med kortfilmen Retrett (2016). Hva er det som gjør at filmene dine stadig vender tilbake til IFFR?
Itonje Søimer Guttormsen (IG): Selv om man jo ikke velger alle festivaler helt fritt, har Rotterdam blitt et hjem for meg. Jeg synes det er en modig festival, og alt jeg har sett her så langt har vært fantastisk – banebrytende film som man ikke får sett på kino, og som kanskje aldri kommer seg helt til Norge. Her er det ingen glamour eller hierarkier. Alle snakker med alle, og kortfilmskapere og spillefilmregissører blir satt sammen for å bli kjent.
SS: Kan du fortelle litt om hvordan Butterfly oppstod, og hvordan prosjektet utviklet seg?
IG: Butterfly var rett og slett den første ideen jeg fikk mot slutten av filmskolen. Historien om de to søstrene som er så forskjellige, den litt aparte oppveksten i en charterresort, den grenseløse moren som etter hvert blir alkoholisert og mister grepet, søstrene som gjenforenes i forbindelse med morens bortgang… Alt dette var der allerede i 2008.
Jeg fikk støtte fra Fond for lyd og bilde og jobbet frem et utkast til synopsis, men det stoppet av seg selv – for Butterfly viste seg ikke å være noen debutfilm. Jeg hadde ingen produsent, vi hadde aldri vært på Gran Canaria – hvor skulle jeg starte? Samtidig hadde jeg møtt Birgitte Larsen på filmskolen, og da ble gnisten til Gritt tent. Så jeg jobbet parallelt med de to prosjektene i mange år.
I 2012 hadde jeg en hel runde med manusutvikling, og da dro jeg til Gran Canaria, der en tante av meg bodde og var en del av det norske miljøet. Jeg oppholdt meg på hotellet vi senere filmet på, ettersom jeg hadde googlet meg frem til et arkitektonisk og historisk interessant sted. Utkastet til manus ble ferdigstilt, men nok en gang ble alt satt på vent, og Gritt gjorde krav på oppmerksomheten min.
Da jeg var ferdig med Gritt, tok jeg frem Butterfly igjen. Og da kjente jeg at jeg måtte kaste alt og begynne på nytt, jobbe med virkelige mennesker og virkelige steder, slik jeg hadde gjort med Gritt. Det er en måte å lage film på som holder deg «real». Jeg blir inspirert av begrensninger, av ekte omgivelser, miljøer og mennesker.
SS: Hvor mye tid brukte du på feltarbeid?
IG: Jeg dro frem og tilbake til Gran Canaria i femukersperioder over flere år. Jeg fant folkene og stedene, og skrev dem inn i filmen. Noen scener er ganske like dem jeg skrev i 2012, men alt fra midten og ut, og plottet som involverer medeierne, er nytt. Retreatsenteret var alltid der, men sporet med medeierne åpnet fortellingen og slapp inn alle menneskene og stedene jeg hadde funnet.
En fra filmskolen i Ebeltoft, som nå er kunstner i Berlin, kom fra Gran Canaria, og hun satte meg i kontakt med to personer som åpnet alle dører. I tillegg hadde jeg forfatteren Lars Ramslie og flere andre bekjente på øya fra før.
Metoden min var egentlig å være Espen Askeladd, bare gå rundt i en «jeg fant, jeg fant»-rolle. Jeg måtte oppleve alt selv, så jeg utførte ritualene og bodde i hulene.
SS: Ble Gran Canaria også valgt på grunn av nordmenns forhold til øya?
IG: Absolutt. På øya krysser ulike livsprosjekter og tider hverandre: kolonialistiske spor, alternative fellesskap og mennesker som har reist dit for å redefinere seg selv. For meg handlet filmen også om å undersøke hva som skjer når behovet for røtter møter et sted som i seg selv er preget av oppbrudd, overgang og konstant endring.
Vi brukte mye tid på å tenke på moren som en vakker, eventyrlig, litt vill, norsk arbeiderklassekvinne som blir gravid med en mye eldre mann rett før abort blir lovlig. Hun ser en mulighet til å komme seg ut til det «glamorøse» Syden på 70-tallet, og tar drastiske valg for å overleve og for å skape seg et bedre liv.
SS: Butterfly tematiserer søsterskap, og peker således mot de tidligere arbeidene dine – spesielt din praktisering av såkalt «lilithisme», med den mytologiske skikkelsen Lilith som utgangspunkt. Rollefiguren Vera er en jeg instinktivt tenkte var en slags Lilith-figur.
IG: Jeg er glad for at du trekker parallellen fra Vera til Lilith. Det å være objektifisert og fanget i sin egen skjønnhet kan være en forbannelse, noe både Lillian Müller som menneske, Lilith og Vera har opplevd. Derfor snakker vi om «mother wound», om nedarvingen av dårlig selvbilde, som mange kvinner kan kjenne seg igjen i. Vera har vært rammet av dette, helt avhengig av mannsbekreftelse, med alkohol og alt.
Søstrene har på hvert sitt vis tatt den dårlige arven videre. Lily er selvdestruktiv, grenseoverskridende og lever under en stor mannlig kunstner, mens Diana er nesten allergisk mot seksualitet og holder intimiteten unna og hunden sin nær. Jeg ser ofte at hvis man vokser opp under slike ekstreme omstendigheter, og søsken er ulike i utgangspunktet, så forsterkes forskjellene. Man kan gå så langt i hver sin retning at det blir umulig i det hele tatt å dele en felles fortelling.
SS: Butterflys fremstilling av dysfunksjonelle oppvekster, familie- og søskenforhold sender tankene til Affeksjonsverdi (2025), som også har Reinsve i hovedrollen og Maria Ekerhovd som produsent.
IG: Jeg ble litt svimmel da jeg skjønte at Joachim Trier skulle lage en film om to søstre og en død mor, men da jeg omsider fikk sett Affeksjonsverdi, ble jeg lettet over at filmene ellers har så lite til felles. Familie er det mest tilgjengelige temaet vi har, sånn er det jo bare. Jeg opplevde i og for seg noe lignende med Gritt, da flere trakk linjer mellom min film, Yngvild Sve Flikkes Ninjababy (2021) og Triers Verdens verste menneske (2021), bare fordi alle hadde markante kvinnelige hovedpersoner. Jeg husker det ble skrevet flere masteroppgaver med komparative analyser.
SS: Som Lily får Renate Reinsve vist nye sider av seg selv som skuespiller. Når skjønte du at hun var riktig for rollen?
IG: Karakteren Lily har vært en nøtt jeg har båret på i mange år, og som jeg har utrolig mye kjærlighet og omsorg for, selv om hun er ufordragelig og mangler både empati og folkeskikk. Hun er et stort sår, og det var virkelig vanskelig å caste henne. Jeg husker at jeg tenkte: Hvem har denne «Lilith-heten» i seg? Jeg hadde nettopp sett Verdens verste menneske og tenkte at Renate var for myk for Lily, men så kom jeg på at jeg også hadde sett henne i et stykke av Lisa Lie i 2019, der hun var helt rå og ekstremt morsom. Og så kom hun på audition i tre runder, som alle andre, og ga alt.
Renate tilførte enormt mye. Jeg var engstelig for sammenligninger, men til slutt skjønte jeg at det bare var frykt. Og da jeg så henne sammen med Helene, ble all tvil feid til side. De var som olje og vann!
SS: Vi møter Gritt (Birgitte Larsen) igjen på Gran Canaria. Hvordan går det med henne? Har hun funnet fred?
IG: Jeg tror nok ikke Gritt har funnet fred, for jeg kommer til å ville følge henne videre, og jobber allerede med et nytt Gritt-prosjekt. I mitt hode var hun i New Mexico, kanskje på vei til Latin-Amerika, men under en publikumssamtale mente flere at hun var på Gran Canaria, ettersom moren hennes bor der. Under et opphold så jeg plutselig for meg at hun satt der og broderte, og da falt noe på plass for meg.
SS: Du bruker gjerne ikke-profesjonelle skuespillere og ekte mennesker i rollene som seg selv, «readymades».
IG: På reisene og feltarbeidet på Gran Canaria kom jeg i kontakt med spirituelle miljøer og lokale praksiser som gradvis endret både filmens identitet og hvordan scenene utviklet seg. Jeg droppet tradisjonelle manus for de ikke-profesjonelle, og forklarte i stedet den følelsesmessige intensjonen i hver situasjon. Da vi filmet ritualene, gjennomførte utøverne faktiske seremonier, mens skuespillerne holdt seg innenfor den fiktive rammen.
Karakterene blir så levende for meg. Først lever de i meg, så smelter de sammen med skuespilleren og blir en tredje ting. For meg finnes Gritt. Og nå også Lily, Diana og Vera. Jeg klarer ikke å late som om de ikke er virkelige.
SS: Hvordan har mottakelsen vært så langt?
IG: Veldig blandet, slik jeg hadde forestilt meg. Noen faller av i overgangen når filmen skifter form og narrativ struktur. Andre føler seg mer hjemme i den andre delen, akkurat som meg selv. Noen har sagt at de ringte søsknene sine rett etter visningen. Det er sånne reaksjoner som gjør det meningsfullt å lage film.
Jeg tror Butterfly kan treffe bredere enn Gritt. Det var litt vondt for meg å være så tilgjengelig når man har lyst til å lage så sære ting som mulig. Samtidig hadde denne filmen et større budsjett, noe som medførte en tydelig ansvarsfølelse overfor investeringen. Gritt var mitt hjertebarn, som jeg jobbet med i så mange år, mens denne produksjonen har vært kortere, mer komplisert og med flere kompromisser. Flere stemmer meldte seg inn i samtalen, og noen stilte for eksempel spørsmål ved de spirituelle elementene eller bruken av ikke-profesjonelle skuespillere. Så Butterfly er et litt rart barn, men det er mitt barn.
SS: Gritt ender med at hovedpersonen står alene. Butterfly feirer i større grad fellesskapet.
IG: I Gritt sier jeg kanskje at hvis du ikke finner plass til deg selv i fellesskapet, må du forlate det og finne styrke alene. Her er det motsatte sant – vi trenger fellesskapet. Hvis det er én ting jeg vil si med denne filmen, så er det at folk må finne livsmot, selv i helt kaotiske tider som nå. Vi kan ikke bare sitte alene og sture over nyhetene – vi må komme oss ut, samle menneskene vi har i livet vårt, enten de er gode eller dårlige, og bygge ekte relasjoner. Vi må heie på hverandre, lage fest, moro, karneval og skape liv sammen.
Nå føles det som om tiden er inne for å være sammen, og for å være sammen trenger vi å utvide toleransen vår. Det er vel kanskje mitt viktigste poeng med filmen: at vi må utvide toleransen.