Kinoaktuelle Grevlingene er noe så sjeldent som en originalskrevet norsk familiefilm. Både i og utenfor filmens univers møter speidertroppen og dens fremstilling kritikk fra enkelte hold, og i dette intervjuet snakker vi med manusforfatter og regissør Paul Magnus Lundø (Skumringslandet) om hans inspirasjonskilder, prosjektets opprinnelse og reaksjonene som har kommet.
Grevlingene beskrives av distributøren som «en rampete eventyrkomedie for hele familien om vennskap, store drømmer og jakten på å finne sin plass», og i et kinolandskap der de fleste underholdningsfilmer for barn og unge hører til eksisterende fiksjonsunivers eller kjente merkevarer (Kaptein Sabeltann og Grevinnen av Gral og Flåklypa – fra Paris til pyramidene er to norske eksempler fra 2025), er det påfallende når en helt ny fortelling spikkes frem. I år har vi allerede fått én slik nyskapning i vårens Spermageddon, og nå altså også med Grevlingene.
Vi følger foreldreløse Bernt, som plutselig får beskjed om at han skal bo på fosterhjem hos Gerd, i samme bygd som faren hans vokste opp. Gerd er imidlertid ikke den fostermora Bernt så for seg (og Bernt er ikke den fostersønnen Gerd så for seg), så Bernt søker tilflukt ved å følge farens fotspor til speidertroppen Grevlingene, ledet av troppfører Gunnar. Men Gerd har sitt å si om både Gunnar og speiderbevegelsen, og gjør alt i sin makt for å true troppens fremtid.
I samtalen nedenfor forteller Paul Magnus Lundø i detalj om det langvarige utviklingsarbeidet på prosjektet, og om inspirasjonen bak fortellingen. Han reflekterer også over noen av sjangertradisjonene som Grevlingene sokner til, og om sin egen forbløffelse over den negative kritikken mot filmen.
*
Simon Holm (SH): Grevlingene har nylig hatt norsk kinopremiere. Kan du fortelle litt om hvordan dette prosjektet oppsto, og hvordan det utviklet seg fra idé til ferdig film?
Paul Magnus Lundø (PML): Ja, som så mange andre filmer har også denne vært en veldig lang utviklingsprosess. Det skulle egentlig først bli en TV-serie, vi var blant annet i kontakt med strømmetjenesten Disney+, men så strandet det. Deretter begynte vi å skrive ideen om til en spillefilm, med mer spisset fokus på hovedkarakteren og hans behov, men denne bearbeidelsen tok lang tid.
Samtidig fikk jeg selv barn, som gjorde at prosessen ble enda litt mer forsinket. Men det å være far er også en sterk motivasjonskilde, jeg har fortalt mine barn mange eventyr mens de har vært små. Og i det å lage Grevlingene har jeg hentet mye fra behovet for å skape en fellesopplevelse med dem, formidle noe fra mitt eget barndomsunivers. Historien om Bernt skulle ikke være hentet fra min barndom i en autobiografisk forstand, men jeg ville at det jeg skrev skulle bli et møte mellom min barndom og deres barndom – det ble hovedfokuset. Jeg var også litt frustrert over at det ikke var så mange barn ute og lekte i gatene, og fikk så lyst til å vise frem leken ute i det fri, helst i fravær av voksne.
SH: Så filmen handler også om å få frem den typen fri lek som mange barn i dag ikke opplever?
PML: Ja, selv pleide jeg for eksempel å leke masse Indiana Jones, jeg løp rundt med fakler i gruvene der jeg vokste opp og utforsket. Det er denne formen for eventyr-komedie jeg har hatt lyst til å skape. Jeg ville ha en tydelig, klassisk form i Grevlingene, som ikke sto i veien for rollefigurene eller andre ting, men som ga rom for anekdoter og forskjellige typer «virvar» som kan oppstå. Jeg er ikke så glad i sosialrealisme, så jeg ville mye heller skape en eventyrverden, der man kan finne skjulte kamre og krype inn hemmelige ganger.
Samtidig ville jeg at filmen også skulle være et kjærlighetsbrev til bygda jeg vokste opp i, der jeg hadde en fantastisk fin barndom. Dette ørkenområdet hvor Kristoffer Joners rollefigur Willas holder til, for eksempel, var som min egen sandkasse da jeg var liten, men det var også en skytebane. En gang havnet jeg i en lignende situasjon som den Bernt befinner seg i, da jeg og fetteren min kom bak åsen mens folk skjøt oppover mot oss, og vi kastet oss vettskremte ned på bakken. Grevlinghiet i filmen er også basert på en barndomsfascinasjon jeg har hatt, da jeg var ute i skogen med min far og vi fant et ekte grevlinghi. Jeg hadde så lyst til å kikke inn i det, se hvor langt innover det strakk seg, men pappa nektet meg å gjøre det. Det har jeg tenkt på helt siden da, og denne filmen lot meg utforske den marerittaktige fascinasjonen med disse tunnelene gjennom rollefigurene.
SH: Hvorfor valgte du akkurat Speideren som rammeverk for historien?
PML: Speideren var et naturlig valg, fordi det er et miljø der eventyr, lek og utforskning hører hjemme. I tillegg ligger det mye motivasjon i å være speider, det blir en slags identitet, og det ville jeg lage et mikrokosmos av. Jeg var speider selv, uten å være spesielt flink, og hadde lyst til å formidle noe fra det miljøet.
Men så konstrueres dette universet rundt patruljefører Gunnar, som tar på seg voksenrollen, men samtidig er en veldig naiv skikkelse. Han er fryst i sin egen barndom, sannsynligvis som konsekvens av mangelen på en far. Så alt blir preget av at han ser på seg selv som en av gutta, som sammen med lengselen tilbake til barndommen hans gjør alt ekstra nostalgisk og konservativt.
SH: Ja, Gunnar blir jo en slags blanding av voksen og barn, men Bernt sin fostermor Gerd er noe helt annet.
PML: Vi prøvde å finne en motpol til filmens skildring av Speideren, og landet på den hyper-progressive Erasmus Montanus-aktige figuren Gerd, som har vært ute i verden og blitt klok, og kommer tilbake til sin lille bygd for å hjelpe alle de andre med å bli like verdensvante som henne. Det satiriske elementet rundt hennes overdrevne woke-het vokste også frem som et forsøk på å utvide målgruppen, at filmen kunne bli gøy for voksne i tillegg til barn. Selv liker jeg Gerd veldig godt, hun er basert på trekk fra mange folk jeg kjenner og er glad i, men de har heldigvis bare reagert positivt på denne karikaturen.
Hun kommer jo også inn med konkrete fordommer mot Speideren, fordommer som stammer fra virkeligheten og som jeg hadde lyst til å gjøre litt narr av. Speiderbevegelsen ble grunnlagt i Storbritannia i 1907 og sprang ut fra spørsmålet om hvordan man kunne være en best mulig samfunnsborger, og hele organisasjonen var inspirert av dette. Så begynte forskjellige land å kopiere deler av ideen: Nazi-Tyskland lagde Hitlerjugend, Sovjetunionen lagde Pionerene, og enkelte begynner å se på disse vidt forskjellige organisasjonene med samme brilleglass.
For meg vitner det bare om en helt vanvittig kunnskapsløshet, fordi Speideren var jo allerede en verdensomspennende organisasjon og hadde en avgjørende kjerne som handlet om å stå sammen og ta ansvar, oppnå en balanse mellom det individuelle og det kollektive, og dette var jo helt fraværende i Hitlerjugend, som var veldig rettet mot krigføring, og Pionerene, som hadde leninistisk indoktrinering som hovedformål. Når jeg har vært ute og reist med filmen [Grevlingene hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Locarno i august, red.anm.], har jeg for eksempel møtt folk som vokste opp i Øst-Tyskland og var med i Pionerene der, men visste om Speideren og var misunnelige på den friheten, den moroa som de så der.
Så alt i alt virket dette som et interessant univers å utforske, også fra en mer satirisk vinkling.
SH: Hvordan har du opplevd mottakelsen av filmen blant speidere her hjemme?
PML: De har reagert veldig positivt. Og det var en lettelse, fordi de satiriske elementene plasserer dem i en litt urettferdig konservativ bås. Speiderne er jo ikke egentlig sånn i det hele tatt, de har et vanvittig mangfold i sin politiske sfære. Speiderne i filmen er jo mer basert på Speideren slik jeg husker den, og sånn sett også rollefiguren Gunnar, og er satt enda mer på spissen fordi Gunnar aldri helt har blitt voksen. Samtidig ønsket jeg å bruke ekte speidersanger og øvrig ikonografi som dagens speidere kjenner igjen og setter pris på. Men det har ikke vært noen negative reaksjoner fra speidere, selv om enkelte andre har tolket det som en høyreradikal greie.
SH: Filmkritiker Ulrik Eriksen i Morgenbladet skrev i sin anmeldelse av Grevlingene at han anser filmen for å være i overkant patriarkalsk og tradisjonalistisk, og omtalte den som «Norges første åpent høyrevridde familiefilm».
PML: Ja, jeg fikk litt sjokk da jeg leste akkurat det, for filmen er jo absolutt ikke ment å være det. Grevlingene er jo i stor grad en far/sønn-film, fordi jeg selv er far og har sønner, og det var det jeg ville ha hovedfokus på. Det var selvfølgelig mange andre ting jeg hadde lyst til å fortelle, for eksempel det som har med mammaen til Bernt å gjøre, men manuset ble for langt og vi måtte kutte oss ned til det essensielle. Vi holdt oss til kjernen, som helt fra starten skulle være de forskjellige far/sønn-relasjonene. Så kan man overtolke dette, slik jeg føler det ble gjort i Morgenbladet.
SH: Diskuterte dere om hovedkarakteren eksempelvis skulle være en jente, for å omgå kritikk som dette?
PML: Dette har kommet opp underveis i utviklingen, og hvis hovedkarakteren var en jente ville det nok dempet denne kritikken. Men samtidig føler jeg at det hadde vært et slags brudd med min kunstneriske frihet. Jeg ønsket å fortelle akkurat den historien som lå mitt hjerte nært. Sammensmeltingen av min og mine barns barndommer og den spesifikke far/sønn-skildringen gir jo historien ekstra autentisitet, så jeg er glad jeg sto imot presset og beholdt Bernt som gutt.
Men det jeg reagerer mest på [i Morgenbladets anmeldelse], er måten Eriksen leser sluttscenen på, som en negativ, skummel scene. Det er helt uforståelig for meg, fra en mann med hans idéhistoriske forståelse. Som sagt, er jo Speideren en internasjonal organisasjon, så det å sverge på flagget er ikke en nasjonalistisk greie i det hele tatt.
Når det kommer til mitt valg om å ha en liberal antagonist, var det mest fordi jeg hadde lyst til å se en ny type skurk. Ofte er jo slemmingene i filmer som dette veldig rigide figurer, og det var disse klisjeene jeg hadde lyst til å bryte med. Gerd er bygd opp litt som Ane Dahl Torps karakter i Gymnaslærer Pedersen (2006), i den forstand at hun går veldig all in på én ting, og det er mer en kritikk av fanatisme generelt enn noen spesifikk politisk retning. Til slutt må jeg jo også føye til at det er litt gøy med denne kritikken, fordi noe av det høres nøyaktig ut som noe Gerd ville ha skrevet selv.
SH: De fleste rollefigurene i Grevlingene er jo forholdsvis unge. Hvordan jobbet du med disse barneskuespillerne for å mane frem troverdige prestasjoner og samtidig skape et trygt og givende innspillingsmiljø for dem?
PML: Det var noe av det jeg gruet meg mest til, fordi barn er så uforutsigbare – du vet ikke når motivasjonen plutselig tar slutt. Jeg dro derfor på et kurs om regi av barn på festivalen Cinekid i Amsterdam, og skjønte fort at alt egentlig handler om lek: å komme ned på deres nivå, bli kjent på deres premisser og bygge tillit, så de ikke er redde for å føle seg teite eller gjøre feil.
Vi startet med en liten boot camp, eller speiderleir, hvor vi lagde mat sammen, prata, øvde på scener og sang sanger. Alt skulle være uhøytidelig og nedpå, og det hjalp veldig. Også kameraet jobbet vi organisk med – uten faste markører eller koreografert blocking. Det var håndholdt og mobilt, med inn i scenene for å fange ekte øyeblikk. Det fikk vi voldsomt mye igjen for, heller enn at alt skulle være opplest og vedtatt på forhånd.
SH: Hvordan var det å skulle henvende seg til barn som primærmålgruppe, hvilke muligheter og begrensninger bød det på?
PML: Jeg syntes det var veldig kjekt. Vi måtte gjøre det enkelt nok til at de minste barna henger med, at de forstår hvorfor rollefigurene gjør det de gjør. Av og til i klippen tenkte jeg «shit, nå faller de av», men jeg erfarte at de stort sett henger med på alt. Vi gjorde mange testvisninger for å se om grevlinghiet var for skummelt, og om satiren sto i veien for barnas opplevelse. Men de brydde seg lite om hva de voksne kranglet om – de oppfattet stemningen og spenningen mellom Gunnar og Gerd som det viktige. Dermed kunne vi bruke fremmedord og vanskelig språk for å appellere til en eldre målgruppe, uten at barna falt av.
Utfordringen var å finne en balanse. Jeg var litt bekymret for at filmen skulle havne mellom to stoler, bli for voksen for barna og for barnslig for de voksne – en risiko når man prøver å samle hele familien.
SH: Det handler vel om å ta barna på alvor som publikum, møte dem med respekt for alt de kan ta innover seg?
PML: Ja, absolutt. Jeg ville lage en film som var ganske grafisk, med enkelte brutale set-ups og dette grevlingbittet, men jeg var aldri redd for å gå over noen grense. Sønnen min kom nylig hjem og sa han hadde sett et drap på TikTok – barn i dag er dynka ned i forferdelige ting. Da vil jeg heller at de ser et bitt eller et skrubbsår på kneet, enn et drap på telefonen sin. De har en robusthet i seg, de trenger ikke pakkes inn i bobleplast.
Barn forstår også godt dynamikkene: at hvis du er ny på fotballbanen, kan du bli satt i bås som «den nye», og at det kan være skummelt. Hvis man lærer dem at verden ikke er sånn, at ubehag er unormalt, kan det gi utslag i skolevegring – noe som har blitt et stort problem. Derfor var jeg aldri redd for å vise dem noe litt skummelt eller la noen si noe ufint i filmen.
SH: Og banning? Var det et bevisst valg å la Gunnar banne, til tross for speiderloven?
PML: Ja, vi diskuterte om vi skulle ha banning, for som du sier er det jo i speiderloven forbudt. Men nettopp derfor syntes jeg det var gøy at Gunnar gjorde det – et brudd for rollefiguren, som gjør ham litt dypere og rikere. Nesten alle speiderlovene blir dessuten brutt i filmen, så det blir en intern vits for de som kjenner til dem, samtidig som det sier noe om ham: Det vi hater mest på film er jo en hykler, og Gunnar blir mer interessant fordi han ikke lever opp til egne idealer.
Samtidig er filmen et eventyrunivers, en stilisert virkelighet. At et barn plutselig kommer fra et barnehjem, skjer jo ikke i virkeligheten, men fungerer i filmen som katalysator for eventyr og komedie. Jeg ønsket å skape en bevisst kontrast mellom det realistiske og det stiliserte, mellom det vi kjenner igjen og det rollefigurene opplever.
SH: Ser du på Grevlingene som en speiderfilm, eller først og fremst en familiefilm med speidere som bakteppe?
PML: Først og fremst en familiefilm. Speideren er mer et rammeverk som gjør at man kan bygge opp et mikrokosmos med klare roller og identiteter, og som samtidig er kjent for barna som ser filmen. Men jeg ser ikke filmen som en hyllest til speideren, heller en anerkjennelse av hvordan barndomsminner og nostalgiske strukturer kan skape opplevelser, og hvor mye kraft og spenning det ligger i leken når den får stå fri og uavhengig av voksne.
Til slutt håper jeg at publikum har hatt det gøy, at de har følt spenning, eventyr og litt magi. At de kjenner igjen seg selv, sin egen barndom, eller barna sine – og at de ler litt av de voksnes absurditet underveis. Forhåpentligvis blir også noen voksne minnet om hvor viktig det er å la barn få leke fritt, utforske og være kreative uten konstant veiledning eller sensur.
*
