KVIFF 2025: Et imponerende norsk festivalår fortsetter i Karlovy Vary. Vi har møtt regissør og manusforfatter Nina Knag for en prat om bakgrunnen for hennes langfilmdebut Se meg, de kunstneriske prosessene underveis, og den internasjonale lanseringen i Tsjekkia.
Se meg følger Eva (Pia Tjelta), kona til ordføreren i en liten Vestlandskommune. Det vaklende ekteskapet deres, kanskje bare holdt gående av politiske årsaker, utfordres idet Eva tar en 18-årig syrisk asylsøker under vingene sine. Publikum får intim tilgang til en mangefasettert rollefigur, og blir konfrontert med egne fordommer og forutinntatte holdninger.
Tjelta ble lørdag kveld tildelt prisen for beste kvinnelige skuespiller under festivalen, og filmen har blitt godt mottatt av internasjonale kritikere, både sin form og tematikk. Cineuropa fremhever Tjeltas prestasjon som «balanserer tilbakeholdenhet med emosjonell intensitet», mens RogerEbert.com kaller den «en sublim hovedrolleprestasjon». Deadline påpeker i sin omtale at skuespilleren for ham er en ny oppdagelse, at hun ville passet rett inn i «Pedro Almodóvar’s repertory company» og at prestasjonen er «next level stuff».
Nedenfor følger samtalen med Nina Knag som vår utsendte i Karlovy Vary gjorde med henne under festivalen (før prisutdelingen).
*
Simon Holm: På premieren her i Karlovy Vary nevnte du at det har gått lang tid fra ideen oppstod til filmen ble ferdigstilt. Kan du fortelle litt om denne prosessen?
Nina Knag: Jeg vet ikke helt hva som er standarden her, men jeg er ikke typen som skriver et manus i løpet av en helg. Jeg leter alltid etter idéer, ofte fra noe som skjer med meg selv. Jeg jobbet med en dramaserie (ennå ikke realisert) om en afghansk asylsøker som forelsker seg i en norsk jente, og i den forbindelse gjorde jeg mye research. Jeg kom over noen saker som handlet om norske kvinner som jobbet frivillig på norske asylmottak, og som innledet forhold til disse unge mennene de skulle hjelpe. Det sjokkerte meg, for jeg hadde møtt så mange av disse frivillige damene som strakk seg langt for å hjelpe. Det hadde aldri falt meg inn at noe slikt kunne skje, så det fanget interessen min.
Jeg ble veldig interessert i hvem disse kvinnene var. Jeg så for meg en spesifikk type stakkarslig kvinne, men når jeg begynte å skrive boret jeg meg nedover i rollefiguren og begynte å tenke at dette kunne vært meg eller deg – noen vi kan relatere oss til. Det er ikke så ofte vi ser kvinnelige rollefigurer som er lette å mislike. Tony i The Sopranos, han er jo både seriemorder og mafiaboss, men vi elsker ham allikevel. Jeg hadde lyst til å få til noe lignende.
Det var viktig for meg å skrive historien selv fra start til slutt, så jeg fikk noen stipender og utviklet historien før jeg gikk til en produsent (Eléonore Anselme), og det tok sin tid. Jeg fikk et barn midt oppi det hele og var i permisjon, men prosjektet rullet og gikk hele veien. Det har vært en veldig fin prosess, vi har fått positiv feedback hele tiden, men det tok altså syv år å få filmen ferdig.
SH: Samspillet mellom Pia Tjelta og Tarek Zayat i hovedrollene står veldig sentralt i filmen.
NK: Jeg jobber som casting-regissør, så jeg er veldig opptatt av å finne riktige skuespillere for rollene. Jeg hadde noen andre i tankene, men de virket ukomfortable med tematikken og engstelige for de intime scenene. Men Pia var ikke det, og det første hun sa da vi sendte henne regikonseptet var «åhh, endelig en regissør som har lyst til å si noe viktig». Vi møttes før hun hadde leste manus, og da jeg spurte om hun var redd for å ta på seg en sånn rolle, bare lo hun og sa at kampsaken hennes har vært å få lov til å spille rollefigurer som er vanskelige å like, men hver gang har noen ment at den må gjøres litt mer rund i kantene, litt mer sympatisk og vennlig.
Det var vanskeligere å komme frem til Tarek. Vi vurderte mange i Norge, men det var liksom ingen som føltes riktige. Så husket jeg plutselig at jeg hadde sett en veldig talentfull, ung fyr i en dansk film som het Shorta, så jeg googlet ham, tok kontakt og stolte på magefølelsen. Under prøvespillingene påpekte Pia at «han har noe i blikket, Nina, jeg tror det må være han her». Han er oppvokst i ghettoen og blitt castet til den typen roller, og er ikke utdannet skuespiller.
Jeg sendte dokumentarer, artikler og annet bakgrunnsmateriale for å hjelpe Tarek å sette seg inn i det å være flyktning. Diktene som brukes i filmen har han skrevet selv, som en del av arbeidet med å forsvinne inn i rollefiguren. Han dro på poesikvelder, satt i parken og skrev to timer hver dag, og resultatet ble fantastisk – Tarek er et multitalent.
SH: Fortellingen utspiller seg på Vestlandet. Hvor viktig er settingen for deg?
NK: Jeg er fra Bergen, så det er viktig for meg å fortelle historier fra Vestlandet. Jeg har mottatt støtte fra både Vestnorsk filmsenter og Bergen kommune, så det skulle bare mangle at filmens fortelling utspiller seg der. Dessuten var det mest praktisk, fordi jeg bor i Bergen sammen med dattreren min. Men den viktigste årsaken er uansett at jeg så for meg en sånn liten vestlandsbygd som den perfekte settingen for en historie om et forbudt kjærlighetsforhold. Jeg har et hat-elsk-forhold til Odda, og bare visste at det kom til å være en perfekt setting. Det er styggvakkert og klaustrofobisk.
SH: Fotoarbeidet til Alvhilde Naterstad er preget av mange, små kamerabevegelser som bringer oss veldig tett på rollefigurene.
NK: Dette er en lavbudsjettfilm til 13 millioner, med bare tjue innspillingsdager. Så vi ble nødt til å sette oss ned og gjøre en liten realitetsorientering. Det ble viktig å velge en stil som kunne hjelpe oss med å gjennomføre scenene, og med et håndholdt kamera er det enklere å bevege seg rundt. Jeg liker å jobbe med lange tagninger, dvele ved situasjonene og gi skuespillerne rom.
Fotografen ville være med på alle samtaler med skuespillere, leseprøver og øvelser for å forstå hvordan rollefigurene tenker. Det var uvant for meg, men hun var veldig engasjert, og da vi begynte å skyte filmen forstod jeg hvorfor. Alvhilde er intuitiv og veldig god til å bare følge rytmen og samtidig vite akkurat hvor hun skal være. Klipperen vår, Vidar Flataukan, var bekymret for at vi kom til å filme for lite på bare tjue dager, men i stedet endte vi opp med mer materiale enn han vanligvis mottar fra større innspillinger.
Vi visse at vi ville bruke linser med lav dybdeskarphet for å komme veldig nær Eva, ettersom historien er fortalt fra hennes perspektiv. Men vi ønsket også å skape en kontrast, ved å inkludere observerende bilder som skaper følelsen av at noen kikker inn på det private. Uttrykket fanger bygdedyret: Hvem er det som vet, er det noen som har sett det?
SH: Var dere inspirert av bestemte regissører eller filmer?
NK: Alvhilde fant mange fotografier og fotobøker som vi likte, så det var ikke egentlig noen spesifikke filmer vi tenkte på.
SH: Hvordan har publikum tatt imot filmen under festivalen?
NK: Jeg visste ikke så mye om Karlovy Vary-festivalen i forkant, men så har det langsomt gått opp for meg at dette faktisk er en stor greie! Vi har fått mye oppmerksomhet fra pressen og festivalen har vært suverene til å gjøre mye ut av premieren. Jeg tror det var 1100 publikummere i salen under den første visningen, så det var utrolig spennende å sitte der og lytte til reaksjoner. Det var mange som kom bort til meg i etterkant og gav uttrykk for at filmen hadde betydd noe for dem – det var overveldende.
SH: Norsk film gjør det stort på internasjonale festivaler om dagen. Elskling gjorde nærmest rent bord under fjorårets prisutdeling i Karlovy Vary, Drømmer vant Gullbjørnen i Berlin og Affeksjonsverdi mottok Grand Prix i Cannes.
NK: Det er jo litt tilfeldig at jeg bare har havnet midt oppi denne «bølgen», men jeg merker at folk snakker veldig varmt om norsk film her på festivalen. Det er veldig motiverende at internasjonal presse og publikum følger med på norsk film på en annen måte enn tidligere. Paradokset er at norske filmer hauses opp samtidig som bransjen her hjemme er så til de grader nede for telling…
SH: Du har bakgrunn fra kortfilm, tv og casting-arbeid. Skal du satse på spillefilm fremover?
NK: Jeg har jobbet med en åtte episoders tv-serie for produksjonsselskapet Monster i mange år nå, og den betyr mye for meg. Egentlig spiller det ikke noen rolle for meg hvilket format jeg jobber med, så lenge jeg kan fortelle historiene som er viktige for meg. Jeg jobber også med en kjærlighetshistorie om tap og sorg, og om å finne kjærligheten på ny. Det er et veldig personlig prosjekt, som er ment å bli en langfilm.
Jeg krysser fingrene for at Se meg kan åpne noen dører, slik at det blir enklere å igangsette min neste produksjon!
Se meg har norsk kinopremiere 31. oktober.