Idas topp 20, 2018

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2018

Hopp rett til

Neste:  Karstens topp 20, 2018»

01Suspiria

suspiria
Italia, Tyskland, USA, 2018

Alt funker i Luca Guadagninos versjon av Dario Argentos mesterverk Suspiria. Det pulserende marerittet griper deg om halsen fra første bilde gjennom et foto- og klippearbeid som skaper sterk tilstedeværelse og en samtidig urovekkende stemning i nær sagt hvert bidige bilde. Destruktiviteten romantiseres til fulle, med en ertende og sterk selvbevissthet; filmen er vakkert, majestetisk formidlet i et feministisk fortellerspråk: Kroppenes utfoldelser i dansen har en større symbolikk og funksjon enn desom alene kaller på et begjærende blikk.

Tvetydigheten og lagene som potensielt bygger et mye større følelsesmangfold hos tilskueren enn originalfilmen, forsterkes av Thom Yorkes fjetrende lydbilde. Den vakre, nesten sentimentale musikalske tapeten som legges oppå filmens mest groteske høydepunkter gjør oss usikre på hvordan vi skal vurdere galskapen. Rollegalleriet er personlighetstungt og tiltalende: Jeg tar meg selv i å like samtlige av dem, enda jeg mistenker flere av dem for å være dypt og inderlig onde. Det er nettopp denne dualiteten som er interessant; ingen kompassnål rettes mellom to parametere som det absolutte målebåndet mellom moralske verdier. Vi ser empatiske trekk i Madame Blancs (en av Tilda Swintons tre rollefigurer) dedikasjon og omsorg for Susie Bannion (Dakota Johnson).

Satt til et Berlin i 1977, med det politiske bakteppet og den parallelle uroen rundt Baader Meinhofs stadige oppviglerier og terror-aksjoner, kommer det også frem hva Suspiria rent idémessig også handler om: Spørsmålet om hvor langt lojalitet og troskap strekker seg i en gruppe som styres av en ideologi eller tro. Er felleskapet og flertallets mening alltid større enn din egen overbevisning – også når den går på kompromiss med egen moral? Det kan kanskje ikke settes mer på spissen enn en sekt bestående av hekser som dreper alle som kommer i veien, kun for å opprettholde sin egen identitet og eksistens. Suspiria er en film som spør, og spørsmålet om hvorvidt man blir værende i felleskap som tilbyr trygghet, tilhørighet og identitet, selv når de kan virke destruktive og direkte farlige, er en brennaktuell problemstilling i vår kaotiske samtid. Guadagninos nytolkning er spot on tematisk og filosofisk, og samtidig en sanselig og estetisk godtepose.

Med et poetisk og observerende blikk, gir Sean Bakers The Florida Project et nært og autentisk innblikk i en seksårings opplevelse av verden, under en sommerferie preget av rastløse påfunn og grenser å teste, i fravær av stabile faktorer og autoritetspersoner. Verden kan være stor nok også når du bor på et – ufrivillig shabby «chic» – motel i Orlando, der Disney World-drømmen bare er et par tre iskrem-test-turer unna. Fortellerblikket understøttes av det lekende, fargesterke fotoet til Alexis Zabe, uten å være for naivt; man får hele tiden nok informasjon til å se glimtene av den harde trailer trashye hverdagen.

Sjarmøren Brooklynn Price gnistrer og beveger i rollen som seksårige Moonee. Hun truer faktisk med å stjele all oppmerksomheten fra gode gamle Willem Dafoe, som gjør en av sine varmeste rolleprestasjoner som motel-manager: Den eneste voksenpersonen som setter grenser og som har rettferdighetssans i dette nådeløse universet, malt i pastell og lilla.

Å finne humor i det trøblete, er en risikosport – særlig når fortellingen er basert på sanne hendelser – men blir I, Tonyas store trumfkort. Den biografiske filmen balanserer selvsikkert på den hårfine linja mellom tragedie og absurditet: Her kommer volden til sin rett som freudiansk forløsende, tragikomisk element. Det skyldes blant annet at vi låner kunstløpersken Tonya Hardings eget blikk. Vinklingen og tonen det fører med seg gjør streiftoget gjennom den mest sårbare perioden av hovedpersonens liv til noe mer dynamisk enn bare en «gjenfortelling».

Dette innebærer ikke at Harding behandles skånsomt, men filmen utviser en fundamental omsorg for henne – samtidig som vi tilbys ulike versjoner av sannheten fra andre, ofte tvilsomme blikk. Et vellykket grep, ikke minst med tanke på alle debattene om og problematiseringene av fiksjonens gjengivelse av sannheten, både i virkelighetsfilm og virkelighetslitteratur. Ikke minst er I, Tonya en rørende klasseskildring som hedrer Hardings arv og løfter frem hvilken avantgardist hun var innenfor kunstløp-sporten.

Call Me by Your Name er en feriedrøm fra den idylliske italienske landsbygda på 80-tallet, en svermende forelskelse av en film. Detaljrikdommen er slående; jeg kan lukte alle de frodige plantene som omkranser sommerhuset, klorvannet i bassenget, og Armie Hammers bløtkokte egg ved frokostbordet ute i hagen. Kanskje handler filmen mer om savn enn om tiltrekning; et minne som nekter å fjerne seg fra hippocampus, fordi det var viktig for den som opplevde det. Lukter, blikk, stemninger, små vilkårlige hendelser.

Oppi alt dette sanselige holder jeg pusten i kinomørket, og heier på den unge forelskede Elio, magisk og selvsikkert fremstilt av Timothée Chalamet, i visshet om at «flingen» med farens assistent Oliver (Hammer) aldri vil vare. Sufjan Stevens‘ melankolske og vakre avslutningsspor etterlater et vemod, en lengsel. Tilbake til sommeren og minnene.

Bak den vakre fasaden av kjoler og stoffer, foregår et drepende [sic] spill mellom de tre hovedpersonene Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis), søsteren Cyril (Lesley Manville) og den unge servitrisen Alma (Vicky Krieps). Det er både enerverende og pirrende, og tviholder på oppmerksomheten vår fra start til slitt.

Daniel Day-Lewis storspiller i det som etter sigende er hans siste rolle, som trøblete, egosentrisk kunstnersjel, som balanserer elegant og narsissistisk mellom å være passivt aggressiv og nedlatende i det ene øyeblikket, for så å være omtenksom, kjekk og sjarmerende i det neste. Hvor lenge blir man værende i destruktive forhold? Og hvor mye skal man kreve av hverandre? En ting er sikkert med Phantom Thread: Her ser jeg plutselig all grunn til å bli værende.

06Matangi/Maya/M.I.A.

matangi-maya-m-i-a
Storbritannia, 2018

En av årets viktigste dokumentarer handler om hvorfor man i blant skal følge drømmene sine, og at det ikke alltid bare handler om å bare lage noe for sin egen del, for å bli kjent. Det er inspirerende å se en ung og eksistensiell M.I.A dra tilbake til sine røtter på Sri Lanka, oppsøke slekt og Tamiltigre, og innse at det som driver henne som artist er en radikal tankegang, og ikke minst handling: Et brennende hjerte for rettferdighet.

Den imponerende miksen mellom musikken og store mengder materiale fra M.I.As egne videoopptak, gir et unikt innblikk i artistens privatliv, i hennes usikkerhet og fremmedgjøring. Filmen skaper en dyp forståelse av engasjementet og skapertrangen hennes, og er god på å skildre hvor ukonvensjonell reisen hennes inn i musikkindustrien har vært. M.I.A. har aldri spilt på sex, men på ideer, tankegods, politikk. Det er sjelden den sikreste veien til suksess, men hun har faen meg lykkes.

First Reformed er en følsom og urovekkende film som sømløst blander det rituelle ved tradisjonsbundet religion med motiver fra nyhetsbildet i vår samtid. Spørsmålet om troskap, og hvorvidt et sterkt religiøs utgangspunkt kan ha like mye til felles med ikke-troende menneskers syn på tilværelsen, er betimelig: Tvilen er sterk, og den kan når som helst ramme oss, i gode og onde dager.

I tillegg til denne grunnleggende tvilen, er First Reformed preget av sorg, smerte, skyld og fremmedgjøring – noe som også har preget hovedpersonene i tidlige Schrader-klassikere som Taxi Driver (1976) og Raging Bull (1980). Likeledes blir Ethan Hawkes rollefigur, presten Toller, drevet av den destruktive kraften i utenforskapet, og oppslukt av eksistensielle spørsmål tilknyttet selvoppofrelse. Den sympatiske, altruistiske Toller gjør at vi enklere kan forstå veien til radikalisering og hva denne innebærer.

08Mandy

mandy
USA, 2018

Herregud, hva er det her for noe? Nicolas Cages gjenoppstandelse kom på det mest vilkårlige tidspunktet i karrieren – det vil si idet du trodde den var over for lengst – via en harrykul trash-helt du ikke venta å se i en underlig, psykedelisk hevn-mysterie-gore-film. Mandy er ikke akkurat noen selvhøytidelig film, men alle som har jobbet med produksjonen har gitt alt. Avdøde Jóhann Jóhannsons magiske synthsoundtrack er helt avgjørende for at Mandys LSD-space-retro-atmosfære oppleves som helhetlig, og de slående bildene, komponert og lyssatt av den norske fotografen Benjamin Loeb, er umulige å riste av seg.

Brad Birds oppfølger til Pixar-klassikeren De utrolige (2004) er en uimotståelig superhelt-feelgood med originale ideer og innfallsvinkler. I enda større grad enn forgjengeren, diskuterer De utrolige 2 spørsmål tilknyttet moderne familiekonstellasjoner, og fletter dette sammen med action og spenning, helt sømløst – mye takket være Birds komiske timing, i manus, karakterdesign og selve filmspråket. Ikke minst får den tradisjonelt kjipeste rollen med minst handlingsrom på lerretet styre showet: Mamma.

Toppen av ingenting er en av filmene jeg så tidlig i fjor, men som har blitt sittende, som et sandkorn i øyekroken. Jeg har fortsatt å tenke på og snakke om den. Regissørene Måns Månsson (Yarden) og Axel Petersén (Avalon) sine motbydelige stilvalg, den urettferdig bekmørke portretteringen av Stockholm, understreker filmens politiske slagside: Her sitter idiotene på toppen av et ingenting, og de er like råtne og stygge som man har forestilt seg de gangene man i fantasien har demonisert boligspekulanter og rikinger som ikke løfter en finger for å bidra til et bedre samfunn.

Men midt oppi alt dette dunkle brenner Nojet som en flamme, spilt av en helt fenomenal femme fatale, Léonore Ekstrand. Hennes troverdige, humanistiske måte å gestalte skikkelsen på spiller sammen med de mange absurde detaljene, og skaper mange uforglemmlige scener. (Lydsporet, med Wim Mertens‘ melankolske «Iris» i front, en låt bestående av kaudervelske vers, helt uten betydning, bidrar også til å skape den underlige stemningen). Toppen av ingenting er en drøy, men sannferdig skildring av en anti-A4-kvinnes krig med realitetene som knuser drømmen hennes: Å være på en sydenstrand med leopardbikini og bling rundt halsen, smurt godt inn i Piz Buin-sololje med kokoslukt.

*

11. You Were Never Really Here (Ramsay)
12. Roma (Cuarón)
13. Ready Player One (Spielberg)
14. Team Hurricane (Berg)
15. Lady Bird (Gerwig)
16. Hereditary (Aster)
17. Eight Grade (Burnham)
18. Let the Corpses Tan (Cattet & Forzani)
19. Isle of Dogs (Anderson)
20. Reconstructing Utøya (Javér)

Hederlig omtale: « Savnet», «Cold War», «The Post», «Grensen», «A Prayer Before Dawn»,«The Death of Stalin».

Årets mest ambivalente: «Utøya 22. juli»

Årets mest harrykule: «Aquaman».

Årets dårligste som jeg likevel har henvist til flest ganger: «Skyscraper»

Årets beste kortfilmer: «A Place We Call Reality» (Kristoffer Borgli), «No Man Is An Island» (Ali Parandian), «Rustning» (Marius Myrmel).

Årets beste serier: «Sharp Objects», «Heimebane».

Årets mest oppskrytte filmer/serier: «22. July», «A Handmaid’s Tale», «Silvana – Väck mig när ni vaknat».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2018

Hopp rett til

Neste:  Karstens topp 20, 2018»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>