«Love is like oxygen, love is a many splendored thing, love lifts us up where we belong! All you need is love! (Moulin Rouge!)»
Ingen synger floskler om kjærligheten utover Montmartre i Gaspar Noés nye film, men ønsket om å lage en svulmende hyllest til følelser og lidenskap har definitivt gjort regissøren uredd det banale. En opplagt Noé deler tanker om sitt mye omtalte «3D-sexperiment» Love i samtale med Montages: «Kjærligheten bygger oss opp og er alt, før den plutselig river oss ned.».
Gaspar Noé slo igjennom med det nattsvarte dramaet Alene mot alt (1998) – en slags oppfølger til kortfilmen Carne (1991) – og stormet festivalscenen med Irréversible (2002), som fikk Cannes-publikummet til å flykte ut av kinosalene i vemmelse og overskriftene til å blinke av rødt raseri. I ettertid har andre, mer mottagelige røster hyllet filmen som en utfordrende nyskapning – et verk som for alltid vil sikre Noé en plass i historien.
Enter the Void (2009) var mindre debattert i media enn forgjengeren, men omtalt med storøyd entusiasme blant mange cineaster. Igjen inviterte Noé oss forbi lerretet, slik at vi kunne utforske «innsiden» av det suggererende fiksjonsuniverset. Love (2015) ble umiddelbart hans mest forhåndsomtalte prosjekt, forårsaket av den oppmerksomhetskåte lovnaden om en «pornofilm med masse følelser». Filmen viste seg imidlertid å være noe ganske annet enn snuskete erotikk i spermsprutende 3D – snarere en vakker fremstilling av intens kjærlighet, kommunisert av seksuelle aktiviteter.
I anledning den norske kinolanseringen av Love, blir Montages invitert til å slå av en prat med Noé, over telefon fra Paris. Den fransk-argentinske auteuren ser seg nødt til å utsette møtet, hvorpå undertegnede tolker beskjeden som et høflig signal om at avtalen nok er i ferd med å bli kansellert. Når jeg omsider prøver meg med en oppringning, tar han mobilen allerede etter andre pling.
Noé tar seg god tid, og bedyrer at han elsker å snakke om den nye filmen sin. I den grad det er mulig å danne seg et inntrykk over telefon: Den skumle mannen med de store øyenbrynene og den blanke issen, som står bak noen av de siste tyve årenes voldsomste filmer, er en usedvanlig mild og imøtekommende skikkelse.
I intervjuet nedenfor deler Noé tanker om intensjonene bak Love, samarbeidet med fotograf Benoît Debie, 3D-formatet, inspirasjonskilder og fremtidsplaner.
*
Lars Ole Kristiansen (LO): Tittelen «Love» er betegnende for filmens tone: lidenskapelig og romantisk, men samtidig full av temperament og smerte. Den stiliserte dialogen preges av sentimentale kjærlighetserklæringer og tåkete fabuleringer om liv og død – det er som om filmen rendyrker det «banale» ved at mennesker trekkes mot hverandre, om du skjønner hva jeg mener?
Gaspar Noé (GN): Det underlige er at alt er improvisert. Manuskriptet teller bare syv sider, og inneholder hovedsakelig en presentasjon av historien og hvordan fortellingen er strukturert. Dialogen springer ut av et tett samarbeid med fotografen og hovedrolleinnehaverne. Jeg ville unngå å legge ordene i munnen på skuespillerne; de måtte til enhver tid uttrykke seg på en måte som føltes sann og riktig for dem. Visst kunne jeg komme med innspill under opptak, men jeg skrev ikke en eneste linje på forhånd – alt som sies i filmen (inkludert fortellerstemmen) er et resultat av vårt felles arbeid med å forme rollefigurene.
LO: Jeg antar dere begynte øvelsene i god til før opptak?
GN: Tvert imot! Vi møttes aldri for å øve sammen før selve innspillingen, slik det ofte er vanlig å gjøre – noen begynner denne prosessen ukevis i forveien – men slo på kameraene fra første stund. Det finnes mange variasjoner av hver enkelt scenene; vi har hundrevis av timer med opptak, og baserte oss på å «finne filmen» i klipperommet. Omtrent som tilblivelsen av en dokumentarfilm.
LO: Likevel fremstår dialogen stilistert.
GN: At resultatet ble slik du beskriver, preget av en sentimental tone, handler om hva vi forsøkte å fange: en bestemt alder, der hormonene bruser og hjernen skiller ut ekstra mange endorfiner; der hver dag kan ligne et himmelsk eventyr eller en brutal slagmark. I begynnelsen av tyveårene – den formative fasen mellom ungdomstid og voksenliv – lever vi hele tiden med en frykt for å miste gleden og kjærligheten. Den føles midlertidig, sårbar, bekreftelsessyk. Jeg ønsket å formidle denne tilstanden, både gjennom selve fortellingen og filmens stil og atmosfære.
Tittelen rommer mange former for kjærlighet. Kjærligheten til en mor eller far, et barn, en kjæreste eller ekskjæreste; en kjærlighet som er øm og omtenksom, men også vill, febril, ute av kontroll. Kjærligheten bygger oss opp og er alt, før den plutselig river oss ned.
LO: Du skrev Enter the Void i samarbeid med Lucile Hadzihalilovic (Innocence). Jeg antar det var en ganske annen prosess?
GN: Enter the Void hadde et 120 sider langt, svært detaljert manuskript, så der var det naturligvis mindre rom for improvisasjon. Irréversible fulgte imidlertid samme metode som Love. Den gangen hadde jeg et utgangspunkt på tre sider, og kastet meg ut i fortellingen sammen med Vincent Cassel og Monica Belluci. I utgangspunktet ønsket jeg å lage Love sammen med dem – for dette er en idé jeg har båret på i mange år. De to – som jo er profilerte skuespillere, både i Frankrike og internasjonalt – var imidlertid ukomfortable med så mye nakenhet og usimulert sex, så vi endte med å utvikle en annen historie i stedet.
LO: Igjen samarbeider du med Benoît Debie, som de siste årene har blitt en av verdens mest ettertraktede fotografer. Sammen har dere utviklet et distinkt visuelt univers – kan du i det hele tatt forestille deg å jobbe med noen andre bak kameraet i fremtiden?
GN: Jeg er forberedt på dét, med tanke på hvor mange som ønsker å jobbe med ham. Det er alltid en utfordring å finne et tidspunkt som passer for oss begge, og denne gangen oppstod det flere vanskeligheter, ettersom Benoit skulle skyte Wim Wenders‘ Every Thing Will Be Fine (2015) – som i utgangspunktet kolliderte med mine innspillingsplaner. Love ble imidlertid utsatt, av finansielle årsaker, og når Benoit likevel fikk anledning til å være med, hadde han opparbeidet seg erfaring med å skyte i 3D for Wenders – så det ble til slutt en win-win-situasjon.
LO: I møte med filmer som Spring Breakers (2012) og Lost River (2014), føler du at Debie overfører en stil dere to har skapt til andre filmskapere?
GN: Nei, for dette uttrykket er like mye Benoit sitt, og han må naturligvis få etterlate fingermerker på andres filmer. Når vi samarbeider, har han stor integritet på settet – jeg vil aldri presse ham til å gjøre noe han ikke kan stå for som kunstner. Et filmteam er som et fotballag, og man spiller ball med hverandre. Regissøren fungerer som kaptein og inspirator, men må ellers være i øyehøyde med de andre lagmedlemmene. Har man en doven fotograf eller utilpasse, fremmedgjorte skuespillere, vil dette ødelegge filmen; hvis samarbeidet med lyddesigneren går i lås, vil filmen miste en viktig dimensjon, osv.
Benoit er like effektiv som han er oppfinnsom, med en sjelden sans for timing. Vi skøt Love på bare fem uker, og det hadde neppe vært mulig uten ham. Årsaken til at jeg foretrekker å arbeide med de samme folkene igjen og igjen, er enkel: Jeg vet at energien og dynamikken fungerer. Dette kan man aldri ta for gitt i møte med nye mennesker, for en virkelig god arbeidsrelasjon, som den jeg har med Benoit, er noe som utvikles over flere år og ulike prosjekter. En kunstnerisk prosess skal i mine øyne preges av skaperglede, liv, vennskap. Man kommer ikke langt med dårlige relasjoner.
LO: Filmene dine preges alltid av markante lydspor. I Love bruker du både klassisk- og populærmusikk for å gi klang til rollefigurenes følelsesstormer. Hadde du bestemte stykker eller låter i hodet under innspillingen, for å angi atmosfæren til hver enkelt scene?
GN: Jeg er virkelig fornøyd med de musikalske valgene – dette er låter jeg elsker, og som er en del av hverdagen min, enten jeg arbeider eller slapper av på sofaen. Låtene ble valgt ut i klipperommet – det var ikke slik at skuespillerne forholdt seg til et forestilt lydbilde på settet.
Jeg var særlig glad for rettighetene til John Carpenters tema fra Assault on Precinct 13 (1976), som avspilles under sexklubbscenen. Takket være en felles bekjent, fikk jeg tak i Carpenters adresse, slik at vi kunne sende en DVD med filmen, og til min store overraskelse gikk han med på ideen. Vi hadde for øvrig svært lite penger til musikk – kun 10% av budsjettet var satt av til dette formålet, så vi ble nødt til å lage enkelte coverlåter, og hadde ikke mulighet til å inkludere rettigheter til en soundtrack-utgivelse. Derfor må fansen nøye seg med spillelister på Spotify inntil videre…
LO: Bruken av 3D i Love er effektiv – filmen liksom pakker seg rundt tilskueren. Kameraet beveger seg ikke like mye som i Irréversible og Enter the Void. Hva er årsaken til at du anvender flere langsomme tagninger og statiske innstillinger i denne filmen?
GN: 3D egner seg dårlig til rask klipping og voldsomme kamerabevegelser. Enter the Void ville aldri fungert i 3D-formatet – selv om det er enkelt å forestille seg hvordan dette kunne gjort filmen enda mer suggererende. Det finnes naturligvis unntak, som Alfonso Cuaróns Gravity (2013); de to lange tagningene som utgjør filmens anslag, involverer veldig mye bevegelse, uten at man blir sjøsyk.
Under forberedelsene forhørte jeg meg med venner og kjente, og de fleste trakk frem Wim Wenders‘ Pina (2011) som deres foretrukne 3D-opplevelse – og den består nesten utelukkende av statiske kamerainnstillinger. Og Benoit hadde som kjent skutt Every Thing Will Be Fine for Wenders i forkant av Love, så han hadde fått øvd seg i samarbeid med en som virkelig behersker formatet.
LO: Kameraarbeidet i filmene dine er ofte svært intrikat – Enter the Void må være en av de mest imponerende filmene jeg har sett, rent cinematisk. Av og til får jeg assosiasjoner til Brian De Palmas virtuose kamera-piruetter – er han en inspirasjonskilde?
GN: Selvfølgelig! Jeg elsker Brian De Palma, og – som du antyder – er jeg en særlig stor beundrer av de lange tagningene hans. Anslaget til Snake Eyes (1998) har jeg tatt i nærmere øyesyn en rekke ganger. I dag har man muligheten til å skjøte sammen flere innstillinger, slik at de ligner én sammenhengende tagning, uten å bryte illusjonen. Det gir en rom til å leke seg på måter som tidligere ikke var mulig. Når det er sagt, har jeg stor respekt for de ikke-manipulerte tagningene i eldre filmer som Touch of Evil (Welles, 1958) og I Am Cuba (Kalatozov, 1964).
Hva gjelder det visuelle uttrykket i Love, ønsket jeg ikke at publikum skulle fokusere for mye på kameraet, men i stedet få følelsen av å flyte inn i bildet – at de skulle komme så nære hovedpersonene som mulig.
LO: De siste årene har det blitt laget noen virkelig interessante filmer om sex og seksualitet. Jeg tenker spesielt på Lars von Triers Nymphomaniac (2013) og Abdellatif Kechiches Blå er den varmeste fargen (2013)…
GN: Blå er den varmeste fargen representerer noe jeg ønsket å nærme meg – og forhåpentligvis berøre – i Love, selv om filmene er svært forskjellige. Kechiches drama handler også om den første eller andre kjærligheten; den som er så altoverskyggende og krever konstant bekreftelse. Nymphomaniac så jeg først etter innspillingen av Love, i Director’s Cut-versjonen, og von Triers har definitivt helt andre intensjoner med sin film – den er jo en fremstilling av det destruktive ved seksualitet. Hvilket er interessant, men altså ikke temaet i Love.
LO: Det tok syv år mellom Irréversible og Enter the Void, og seks nye år mellom Enter the Void og Love. Blir vi nødt til å vente like lenge på din neste spillefilm?
GN: Verden er i ferd med å bli helt koko, og dette er noe jeg er nødt til å forholde meg til. Noen filmer vil fremstå anakronistiske i lys av dagens situasjon, og dette har medført at jeg har forkastet gamle prosjekter. Produsenten min mener jeg bør lage en film som angår samfunnet, eksempelvis om hvordan mennesker forholder seg til religion. Det er definitivt en idé jeg tar på alvor.
LO: Har du vurdert å lage en ren sjangerfilm?
GN: Jeg har drømt om å lage en science fiction, men skulle det skje, vil filmen neppe forholde seg strengt til sjangerkonvensjoner. Ta for eksempel Les yeux sans visage (Franju, 1960). Det er en grøsser, men rommer samtidig så mye annet; jeg er nok ikke trukket mot rene sjangerøvelser, men mot filmer som lar sjangerelementer sive inn i «den virkelige verden». Jeg kunne for eksempel tenkt meg å lage en horror som tråkker i fotsporene til Deliverance (Boorman, 1972); som føles akutt og treffer en nerve i tiden.
Det nærmeste jeg har kommet en sjangerfilm må være Irréversible, som er langt mer cartoonish enn de fleste gir uttrykk for. Den følger et rape and revenge-narrativ, og tyr til en rekke slasher-aktige gimmicker. Filmens forstyrrende og alvorlige tone gjør at vi leser disse på en annen måte, men dypest sett er Irréversible en skrekkfilm.
Ellers har jeg lyst til å lage en skikkelig emosjonell film for barn. Jeg blir lett beveget, og liker å gi uttrykk for dette ved å gråte på kino. Da jeg så Isao Takahatas Fortellingen om prinsesse Kaguya (2013) for et års tid siden, ble jeg overveldet av følelser, og tok jeg meg i å tenke at det faktisk er mulig å lage en film for barn som er fysisk, organisk, sensuell; som ryster og rører, på en måte som kan gjøre dem forberedt på å møte livet og fremtiden. Jeg har ikke noen konkret idé på blokka helt ennå, men jeg tenker mye på denne muligheten. En barnefilm kan definitivt være like sterk og voldsom som en «voksenfilm» – det handler bare om hvordan man justerer styrken på virkemidlene.
LO: Er du i et «kjærlighetsforhold» med noen bestemte filmskapere for tiden? Er det noen av dine samtidige kolleger som inspirerer deg?
GN: Jeg satt meg ned med Gravity seks ganger på rad, bare for å studere hvordan de klarte å lage den første halvtimen. Da jeg så The Revenant (Iñárritu, 2015) her forleden, undret jeg meg over hvordan de klarte å få til scenen der bjørnen maltrakterer Leonardo DiCaprio – jeg blir simpelthen nødt til å løse den gåten! Foruten slike tekniske mysterier, trekkes jeg – som antydet – ofte mot filmer som berører sterkt, og de siste årene er det Michael Hanekes Amour (2012) og Blå er den varmeste fargen som har truffet meg med størst muskelkraft, rent emosjonelt.
En ny film som har imponert meg, er Sauls sønn (Nemes, 2015). Den gjør noe helt annet enn tidligere skildringer av Holocaust; du kjenner den fysisk på kroppen, og er aldri i stand til å unnslippe skrekken. Det er uvanlig å oppleve frykt på denne måten i en kinosal. Andre Holocaust-filmer bærer ofte preg av å være belærende, som en historietime på skolen, men kameraarbeidet i Sauls sønn gjør at vi opplever de redselsfulle konsentrasjonsleirene uten avstand.
Jeg ble også slått i bakken av Embrace of the Serpent (Guerra, 2015). Hvor gammel er regissøren? 35 år? Det er helt utrolig å lage en så klok og sammensatt film i relativt ung alder. Etter visningen, var jeg overbevist om at det måtte stå en aldrende regissør med mye kunnskap og livserfaring bak. Vedkommende kunne ikke være en dag yngre enn seksti, tenkte jeg, og fantaserte om en colombiansk Michael Haneke. Så feil kan man ta!
LO: Love hadde premiere i Cannes, til blandet mottagelse. Har du endret noe på filmen i ettertid?
GN: Filmene mine får aldri god mottagelse i Cannes, og det gjør meg ingenting. Jeg liker best å befinne meg utenfor konkurransen, slik tilfellet var med Love i fjor – det føles mindre forpliktende. Cannes er i virkeligheten en høylydt, endeløs fest. Journalister fra hele verden kommer flokkende og drikker fra morgen til kveld, samtidig som de sluker fem-seks filmer i døgnet. Det sier seg selv at denne settingen gjør noe med filmopplevelsene, og nettopp derfor foretrekker jeg å omfavne festivalen som den er. Premiereforestillingen på Love, etter midnatt, lignet et stort party.
Men for å svare på spørsmålet ditt: Ja, jeg har endret på enkelte ting. Vi måtte kjappe oss for å rekke Cannes, og ble ikke helt ferdig med verken lydmiksen eller fargegraderingene. Vi ble dessuten nødt til å justere et par musikkvalg, i tillegg til å stusse litt her og der. Noen scener er kortere; andre puster litt mer i den ferdige versjonen. Det er imidlertid ingen «sjokk» som er lagt til eller fjernet av sensurhensyn. Jeg har ikke inngått kompromisser, verken med meg selv eller andre.
*
Love hadde norsk kinopremiere fredag 5. februar. Enter the Void vises på Cinemateket i Oslo to ganger denne uken.