Claude Chabrol (1930 – 2010)

Den piperøykende franske filmskaperen med det snodige ansiktet er død, 80 år gammel. Men la oss heller huske Claude Chabrol for hans betydningsfulle bidrag til filmen, som en sentral auteur assosiert med den franske nybølgen, fra sent på 50-tallet og inn i de neste tiårene. Sammen med Jean-Luc Godard, Francois Truffaut, Eric Rohmer og Jacques Rivette begynte han eventyret som filmkritiker og skribent i legendariske Cahiers du cinéma, før en imponerende karriere som utøvende filmskaper ble påbegynt med debutverket Le Beau Serge i 1958, en av de første og viktigste verkene fra den franske nybølgen. Totalt teller Claude Chabrols filmografi over 50 spillefilmer fra registolen, hvor fjorårets Bellamy med Gérard Depardieu i hovedrollen, vil bli stående igjen som et siste kapittel i en stor karriere.

Til forskjell fra de fleste andre nybølgeregissører, opererte imidlertid Chabrol i hovedsak som en sjangerkunstner mot et bredere publikum, selv om de tidligste filmene riktignok inneholdt tydelige eksperimentelle trekk. Men thrilleren skulle raskt bli hans fordypningsfag, eller mer presist den psykologiske spenningsfilmen. Det er heller ingen tilfeldighet at Chabrol allerede i 1957 forfattet en innflytelsesrik bok om Alfred Hitchcock i tospann med Eric Rohmer; den filmskaperen som mer enn noen annen har influert Chabrols filmspråk, og som siden har gitt ham betegnelsen «en Alfred Hitchcock av fransk film» (en merkelapp han på mange måter arvet etter Henri-Georges Clouzot).

I en uvanlig produktiv karriere som i gjennomsnitt teller omtrent én filmproduksjon i året, finner vi Chabrols udiskutable storhetstid fra slutten av 60-årene og tidlig inn i 70-tallet. I denne perioden rendyrket og perfeksjonerte Chabrol den stemningsfulle thrilleren, ikke minst i Le boucher (1970) som av mange ansees som hans ubestridte hovedverk. Fra samme epoke anbefales La femme infidèle (1969), Que la bête meure (1969), La rupture (1970) og Juste avant la nuit (1971) som eminente eksempler på Chabrols kunstferdige thrillere. Knapt noen annen filmskaper kan vise til en like tett rekke av mesterverk produsert over en så kort tidslinje.

På overflaten syslet Chabrol med klassiske krimhistorier, som regel konvensjonelt og lineært fortalt, og på sitt konservative vis tydelig adskilt fra hva vi forbinder med den franske nybølgen. Men Chabrol kjennetegnes likevel av å ha behandlet sine verk med en dyp personlighet, og har gjennom en urokkelig konsistens i både tematikk og teknikk, opparbeidet integritet og kvalitet som en sann auteur. Med auteur menes her en kunstner, slik bl.a. François Truffaut utviklet begrepet på 50-tallet, som kan vise til gjennomgående tematikk og et artistisk uttrykk; det må ligge en kunstnerisk ambisjon i bunn av prosjektet, helst forfattet og visualisert av samme person.

Claude Chabrol har gjennom hele sin filmografi demonstrert en umiskjennelig lidenskap til filmen, både som visuelt medium og plattform for substansiell formidling. Ved stadig å være på utkikk etter nye vinkler for kamera, skape varige filmøyeblikk ved lange kjøringer og male frem et stemningsfullt foto, har Chabrol – sammen med sin trofaste filmfotograf Jean Rabier – gitt oss følelsen av å se en Claude Chabrol-film. Likeledes blir denne visuelle rammen utfylt av like gjenkjennelige historier og temaer. Chabrols filmer tar utgangspunkt i den øvre middelklassen; tilsynelatende velorganiserte og rasjonelle mennesker som etter en opprivende episode plutselig får trygghet erstattet med kaos i eget liv. Chabrol antyder velstandens deterministiske vei mot selvdestruksjon, og i spindelvevet som oppstår finner vi gjerne både sorg, skyld og hevntaker i kjølvannet av drap og utroskap.

Det hviler alltid noe mørkt og forstyrrende over Chabrols thrillere, ettersom man sakte siger inn i hovedpersonens nedbrytende tanker. Chabrol lar oss være publikum gjennom protagonistens upålitelige øyne, og påtvinger seeren til aktiv deltakelse gjennom moralsk selvrefleksjon. Slik kan reisen bli like ubehagelig som nervepirrende, og på sitt beste lykkes Claude Chabrol i å lage noen av filmhistoriens ypperste thrillere.

Vi anbefaler til slutt fem essensielle Chabrol-filmer:

  • Que la bête meure (1969)
  • Le boucher (1970)
  • La rupture (1970)
  • Just avant la nuit (1971)
  • La cérémonie (1995)

PS! Fire av disse filmene, i tillegg til flere andre gode Chabrol-filmer, er å finne i denne eminente DVD-boksen.