Jeg lurer noen ganger på om ikke Julian Schnabels Dykkerklokken og sommefuglen er den beste filmen jeg har sett i hele mitt liv. Få filmer har berørt meg mer, få filmer har så mye spilletid på netthinnen. I vår kåring av forrige tiårs beste filmer, havnet den på 11. plass og jeg omtalte den slik: «Til syvende og sist er det allikevel regissør Schnabel som med denne filmen virkelig markerer seg som en av våre største filmkunstnere. Antydningene vi så i Before Night Falls blir her både bekreftet og videreutviklet, – det neste tiåret vil forhåpentligvis gi oss nye merkverdige filmverk fra hans hånd.» Svaret får vi snart -- om et par uker deltar han med ny film i hovedkonkurransen ved filmfestivalen i Venezia.
Miral heter den, og spinner en fiksjonell historie rundt livet til den palestinske frihetsforkjemperen Hind Husseini. Manuset er skrevet av Rula Jebreal, som også skrev romanen filmen er basert på. Det er en episk historie, av det kaliberet Hollywood ofte ender opp med å koke ned til klassiske helteportretter i tre akter. Vinteren 1948, parallelt med etableringen av staten Israel, finner Husseini 55 foreldreløse barn i Jerusalems gater. Hun bestemmer seg for å ta dem med seg hjem, og i løpet av et halvt år vokser flokken til nesten 2000, med det resultat at hun velger å opprette barnehjemmet Dar Al-Tifel. Filmen bruker visstnok bare dette som et bakteppe, og starter sin handling i 1978. Den 7-årige Miral blir sendt til barnehjemmet av sin far, og skjermes dermed for de politiske omveltningene som foregår på utsiden. I en alder av 17 år blir hun så satt til å undervise i en flyktningeleir, der hun for første gang står ansikt til ansikt med virkeligheten. I leiren møter hun den politiske aktivisten Hani, som hun etterhvert forelsker seg. Dette setter livet hennes i fare, og hun tvinges til å velge side i en stadig mer nærgående konflikt.
Joda, det lukter både klassisk Oscar-drama og hva verre er. Men dette materialet er altså lagt i hendene på mannen som bokstavelig talt tok oss inn i hodet til Jean-Dominique Bauby, og som lagde et av de mer originale kunstnerportrettene i nyere filmhistorie med sin fortelling om Reinaldo Arenas. Det er rett og slett vanskelig å tro at dette kan bli et søtladent drama slik vi altså altfor ofte har sett lignende historier redusert til. Riktignok er det kanskje illevarslende at Schnabel har valgt å be sine skuespillere snakke engelsk, og at smellvakre Freida Pinto spiller hovedrollen som Miral. Ihvertfall på papiret, for filmens trailer tyder på at spesielt Pintos skuespill meget mulig kaster alle disse fordommene på sjøen. Hun støttes forøvrig opp av en perlerad av biroller, med blant annet Willem Dafoe, Hiam Abass og Vanessa Redgrave. Her er traileren:
Schnabels særpreg tilside, traileren gir meg følelsen av at regissøren har laget en atskillig mer konvensjonell film enn det jeg hadde forventet. Bildene er langt fra så ekspresjonistiske og iøynefallende som det vi har lært å forvente fra multikunstneren -- komponert av alltid solide, men ofte litt kjedelige Eric Gautier. Klipper Juliette Welfling, gudskjelov Oscar-nominert for sitt strålende arbeide med Dykkerklokken og sommerfuglen, er også med i staben. Enkelte steder ser vi allikevel hint til at det konvensjonelle kanskje først og fremst ligger i måten traileren er satt sammen på. Se for eksempel på den suggererende innstillingen på 00:44 eller det grovt håndholdte i 01:36. Og selvsagt gjør inkluderingen av Tom Waits‘ Down Here By the Train at dette uansett føles umiskjennelig som en Julian Schnabel-film. Ihvertfall for meg -- grøsningene på ryggen meldte seg med en gang.
Når den får norsk premiere? Vi må vente helt til februar, dessverre.