Omtale
Julian Schnabel med Miral for fred?
Julian Schnabels Miral gir et godt bilde av hvor langt unna fred vi er i Israel-Palestina. Men kanskje ikke på den måten du tror! NB: Denne artikkelen avslører avgjørende hendelser i filmen, til fordel for handlingsanalyse.
Midtøsten har en underlig tiltrekningskraft på vestlige filmskapere. Under Istanbul internasjonale filmfestival, som går av stabelen i disse dager med undertegnede som deltager, finner vi ikke mindre enn tre nye filmer i programmet hvor europeiske og amerikanske filmskapere prøver seg på å lage ”midtøstenfilm”. Denis Villeneuve fokuserer på kvinners stilling og krigs grusomhet i Incendies, Gabriel Range har laget en rystende historie om moderne slaveri i Sudan med I Am Slave og ikke minst, Julian Schnabel er her med sin Israel-Palestina-historie Miral. Filmen kom og gikk raskt fra norske kinoer, med lite annet enn hoderystende sukk og forundring over at en så god regissør kunne lage en så dårlig film. Men selv om den ikke er den filmatisk beste Schnabel har gjort, er Miral den desidert mest ambisiøse filmen om denne konflikten på mange år, og således fortjener den vår oppmerksomhet.
For mens vi har vært vitne til uventede demokratiske omveltninger i den arabiske verden denne vinteren har situasjonen i Israel-Palestina bare blitt verre. USA har lagt ned veto mot en resolusjon som brukte president Obamas egne ord om hvorfor bosettingene på Vestbredden er skadelige for fredsprossesen, en familie av israelske settlere har blitt brutalt drept i søvne og Israel har som vanlig slått tilbake med hard hånd, bare for å nevne noe. Veien ut av en evig okkupasjon og voldsspiral har virket umulig. Men så kom Miral! En film om en palestinsk jente som blir vurdert som pro-palestinsk av distributøren Harry Weinstein og de fleste anmeldere. «It is an activist story,» som Weinstein sier. Og snarere enn å bli avvist av verdenssamfunnet som for partisk eller kontroversiell hadde den gallapremiere i FNs generalforsamling, et klart tegn på at filmens budskap ble akseptert. «Miral er en historie om empati, og det er akkurat det som trengs for å løse konflikten,» uttalte Irwin Kula, en prominent rabbi og leder for National Jewish Center for Learning and Leadership i New York. Er Miral virkelig et lys i mørket? Kan kunsten redde oss der politikken feiler? Kan Miral være et skritt, om enn lite, på veien mot fred i Israel-Palestina?
Prosjektet
Miral er en adaptasjon av boken med samme navn, skrevet av Schnabels kjæreste, Rula Jebreal. De fleste handlingssammendrag sier at filmen omhandler en palestinsk jente (Miral, spilt av Freida Pinto) som blir fristet av den kjekke Hani (Omar Metwally) til å involvere seg i terrorisme, men som til slutt lar seg overbevise av Hind Husseini, sjefen på barnehjemmet hun bor på, om at fred er veien å gå. Det er egentlig ikke riktig. Det vil si, den siste timen av filmen handler om dette. Den første timen fungerer som en lang introduksjon. Først får vi historien til Hind Husseini (Hiam Abbas), om hvordan hun startet barnehjemmet Dar El-Tifl i 1948. Deretter berettes det om Nadia, som flykter fra voldekt, blir magedanserinne, men ender opp i fengsel for å slå en israelsk dame som kaller henne hore. Og så presenteres vi for hennes venninne som er i fengsel fordi hun prøvde å sprenge en kino. Synes dere jeg er oppramsende? I så fall treffer jeg filmens struktur godt.
Disse innledende historiene kan virke underlige. De blir ikke plukket opp igjen. Miral forholder seg ikke til dem i noen særlig grad heller. Og vi rekker ikke å utvikle noen særlig sympati for karakterene. At vi midt oppi det hele får servert en del tekstplakater om hva som skjedde i 1948 og 1967 hjelper ikke på flyten. Hvis filmen er ment å handle om Miral, kan den første timen virke rett ut ubrukelig. Men det er da vi må huske på hva Schnabels prosjekt egentlig er: Filmen er et forsøk på å presentere historien fra palestinernes ståsted. «Uten å forstå den andre sidens synspunkter kommer vi ingen vei,» uttaler han. Tekstplakatene med informasjon og de ulike historiene er alle ment å fylle ut bildet av det palestinske narrativet fra 1948-1994. Miral er ikke ment som en nøytral fremstilling av virkeligheten, men Schnabel ønsker å gjøre veien mot fred lettere ved å presentere ”de andres” versjon på en måte som gjør at vi kan skjønne dem. (Palestinerne har åpenbart ikke klart dette selv.) Spørsmålet blir om Schnabel lykkes. Hvor pro-palestinsk er egentlig denne filmen? Og viktigere, hjelper den på noen måte på veien mot fred?
Budskapet
Det store flertallet som ser Miral som pro-palestinsk vil peke på at filmen gir oss bilder av landsbyer som ble ødelagt i 1948, at vi hører om Deir Yassin-massakren, at den informerer oss om at Vestbredden og Gaza ble okkupert i 1967. At vi ser en gravemaskin som ødelegger et palestinsk hus og israelske soldater som oppfører seg dårlig mot palestinske sivile. Men viktigst vil de si at historien fortelles fra palestinske kvinners synspunkt. I denne filmen får vi sympati med palestinske kvinner som har det vanskelig under israelsk okkupasjon, og det er viktig nok i seg selv. Dette er vel og bra, men den virkelige prøven på fredspotensialet og Palestina-vennligheten til filmen er hvilken løsning vi får presentert. Hvilket veikart for fred presenterer Miral? En god måte å analysere det på er å se hva filmens helter og skurker står for.
Hind Husseini, sjefen for barnehjemmet Dar El-Tifl som alle bihistoriene mer eller mindre løselig er knyttet til, utgjør en åpenbar helteskikkelse. Hun redder barn som har det vanskelig og gir dem en utdannelse. Hun betaler også for dette fra egen lomme. En ridderlig skikkelse med andre ord. Husseini er imidlertid ikke politisk aktiv. Snarere tvert imot. Hun advarer faktisk sine studenter mot å blande seg inn i politikk. «Politisk aktivisme skader ikke bare dere selv, men også hele skolen,» advarer hun. Politisk aktivisme fremstilles som relativt synonymt med terrorisme i filmen, så vi får dermed sympati for Husseinis synspunkt. Hva vil du bli: Terrorist eller utdannet med fremtidsutsikter? Det er dette valget Miral, filmens andre helteskikkelse, møter. Hennes historie er som et eventyr i ekte russisk-formalistisk ånd. Hun setter ut på reise (flytter fra sin far, inn på barnehjemmet til Husseini), og blir satt på prøve av ondskapen gjennom Hani som frister henne med å bli politisk aktiv. Hun lar seg friste og tar en bit av den forbudne frukt ved å dra med seg venninnen i en demonstrasjon. Å la seg friste av det onde lønner seg sjelden, og venninnen hennes blir drept under demonstrasjonen. Dette får Miral til å ta til fornuft, overvinne ondskapen og innse hvor nyttesløse slike aktiviteter er. Hun ender opp med å forholde seg rolig og ta sin utdannelse.
Kjæresten Hani begynner som en skurk, en representant for den farlige aktivismen. Men også han lar seg omvende og overbevise om at vold er feil og forhandlinger er riktig. Han blir like godt en av hovedforhandlerne på palestinsk side mot slutten (et veldig usannsynlig handlingsforløp for øvrig). Filmen slutter med at både Miral, Hani og Hind Husseini jubler over Oslo-avtalen. «Vi får Vestbredden og Gaza, 22 prosent av landet,» sier Miral full av gledestårer. «Jeg trodde aldri jeg skulle bli vitne til dette i min tid,» er Hinds jublende svar. En siste tekstplakat kommer på lerretet og informerer at «Oslo-avtalen fremla en løsning for en palestinsk og en israelsk stat. Dette har ennå ikke blitt oppfylt.» Budskapet filmen gir er at politisk aktivisme (terrorisme) er nytteløst, men hvis vi alle bare gjør vårt beste for å forhandle kan vi få fred. Og hva innebærer fred? Jo, at palestinerne får en egen stat. Som Miral sier: «One state, two states. I don’t care. When we have a state, we will have freedom.»
Problemet
Hvorfor er så filmen så problematisk? En ting er det rent filmatiske. At historien er hakkete fortalt og at vi må blunke to ganger for å skjønne hva dette egentlig dreier seg om når Freida Pinto skriker på engelsk med indisk aksent til sin far: «This is our struggle!» Men Mirals virkelige problem er at den mislykkes i sitt prosjekt. Bildet filmen gir av Israel-Palestina-konflikten er hverken Palestina-vennlig eller en god veiviser for fred. Oslo-avtalen var en avtale der flyktningene ikke fikk rett til å vende tilbake, der det okkuperte Øst-Jerusalem fortsatt er israelsk, der situasjonen til de nå over 500.000 ulovlige bosatte settlerne fortsatt er uavklart. En avtale som de aller fleste seriøse aktører, i alle fall på palestinsk side, ser på som død og begravet, om ikke et direkte feilsteg fra første stund. Å tviholde på Oslo-avtalen som målet i 2011 er med andre ord kontraproduktivt. Den andre delen av budskapet om at politisk aktivisme er nytteløst og bare fører med seg død er ikke bare en direkte uriktig fremstilling. Det er også en stor fornærmelse til alle de som driver iherdig, oppofrende ikke-voldelig aktivisme mot okkupasjonen, på begge sider. Filmen er dedikert til «alle på begge sider som fortsatt tror at fred er mulig». Men det hjelper dessverre lite med folk som tror på fred i Israel-Palestina. Man er helt avhengige av at noen kjemper for det også.
Alt dette er kanskje litt pirkete? Er det ikke bra at vi får en histore hvor vi føler sympati og empati med palestinere? Er det ikke som Rabbi Kulen sier at empati er det som må til for å løse konflikten? Nei, dessverre. Et slikt budksap er skadelig for enhver reell fredsprosess. Det fremstiller konflikten mellom Israel og Palestina som om hovedproblemet er at de ikke liker hverandre! Som om alt blir bra hvis palestinerne og israelerne bare blir litt snillere. Det tar oppmerksomheten bort fra at dette dreier seg om flere millioner flyktninger og en ulovlig okkupasjon som selv ikke de mest vennligstilte smil og den mest dyptfølte empati vil ta bort. Det krever faktisk politisk handling.
Når Miral blir vist i FNs generalforsamling og tas inn som ”palestinernes versjon” av historien, kan det bli en selvoppfyllende profeti. Hvis budskapet i Miral blir sett på av FN og verdenssamfunnet som palestinernes versjon, som de følgelig burde forhandle utifra, er mulighetene for å få en reell fredsavtale ekstremt små. Ikke fordi det er umulig for partene å bli enige med dette utgangspunktet, men fordi det de eventuelt ville blitt enige om, aldri ville blitt godtatt av palestinere. Dette vet vi. Yasir Arafat fikk et tilbud om fred fra Ehod Barak på Camp David i 2000. Det var et tilbud som omfattet det meste av Vestbredden og Gaza, men lite annet. Det var et tilbud som Hind Husseini og Miral kanskje ville jublet over, men få andre palestinere. Dette visste Arafat og avslo. Ikke fordi han var sta og vanskelig, men fordi han visste at han aldri kunne få støtte for en så dårlig avtale i sin egen befolkning. Mange i Israel og Vesten lar seg fortsatt overraske over at Arafat sa nei den gangen. De fikk jo tilbud om en stat, er det ikke det de vil ha? Hvor har folk det fra at det kun er en stat dette dreier seg om? Jo, blant annet fra filmkarakterer som Miral: «When we have a state, we will have freedom.» Mirals mål er å vise realitetene på bakken slik palestinerne ser det. Filmens resultat er et illusorisk bilde av at fred blir oppnåd med empati som middel og en palestinsk stat i hvilken som helst form som mål.
Vil du forstå Israel-Palestina gjennom film burde du ikke begynne med Miral. Se heller Paradis nå for en balansert fremstilling av palestinsk terrorisme. Se Laila’s Birthday og Rana’s Wedding for å forstå hverdagsfrustrasjonene okkupasjonen på Vestbredden bringer. Se The Band’s Visit for en morsom fremstilling av sameksistens mellom arabere og israelere. Se Salt of this Sea for å forstå dobbeltmoralen blant de politiske kreftene som hevder de kjemper for fred. Og så til slutt kan du se Miral, og ta inn over deg hvor langt unna reell fred vi faktisk er.
Les også:
Coup de Coeur
München (2005)
Cannes'10: Hvem konkurrerer om Gullpalmen? [6]
