Det ser ut til at regissør Ang Lee er på vei til å klare det hverken M. Night Shyamalan, Alfonso Cuaron eller Jean-Pierre Jeunet maktet: Å virkeliggjøre en filmatisering av Yann Martels prisvinnende roman Historien om Pi («Life of Pi»). I oktober 2009 skrev vi første gang om at manusprosessen var fullført for Lee og kompani, og slik beskrev jeg den gang min oppfatning av romanens kvaliteter:

I boken berettes en fortryllende historie, om 16-årige Pi som vokser opp omgitt av et sanserikt miljø i familiens dyrehage i Pondicherry – for så senere å befinne seg skibbrudden på en livbåt i selskap av blant annet en bengalsk tiger. Fra perspektivet til Pi opplever vi de utrolige omstendighetene med fascinasjon og frykt, og innen Martel bringer oss i havn på bokens siste side har vi reist langt om lenge og lengre enn langt – med summen av en fryktelig og fantastisk fortelling sitrende igjen i lesersjelen.

For meg var denne boken en av de enestående, eventyrlige leseropplevelsene fra 00-tallet. Historien om Pi sitter ennå i, som et usedvanlig billedsterkt minne. Men som spørsmålet ofte er med enestående romaner som antar et eget liv i vår fantasi; kan en filmatisering utfylle noe ved historien, eller blir det en utvanning av ideene? Selv om jeg har stor tiltro til Ang Lees evner som filmskaper, er jeg oppriktig bekymret for hvordan de nå går frem: IndieWire-bloggeren Anne Thompson kunne i går rapportere om produsentenes planer, som lyder omtrent slik: «A big budget well north of $70 million for a 3-D magical fantasy adventure crammed with visual effects». Vanligvis er jeg en optimist, men visjonen for Historien om Pi høres mistenkelig ut som en beskrivelse av hva Peter Jackson endte opp med i Alle mine kjære, den sørgelig mislykkede adaptasjonen av Alice Sebolds medrivende roman.

I både Sebold og Yann Martels respektive litterære univers er det møtet mellom det magiske og det realistiske som skaper spenningen mellom de dramatiske hendelsene og de ofte lyriske assosiasjonene som oppstår hos den unge hovedpersonens møte med noe grusomt. Filmatiseringen av Alle mine kjære ble et eksempel på hvordan særlig manglende restriksjoner i bruken av visuelle effekter ledet til en banalisering av innholdet, og nøyaktig det samme problemet vil bli Ang Lees største utfordring å mestre med Historien om Pi. Men to ting taler til fordel for Lee: Han har bevist at han kan turnere usedvanlig mange typer film med samme trygghet, og han er på sitt beste når intime menneskelige dramaer kombineres med en større visuell arena (som i f.eks. Snikende tiger, skjult drage og Brokeback Mountain). I Thompsons artikkel utdyper produsent Elizabeth Gabler om visjonen:

There are many CG animals (whales, fish, meercats) plus ocean and atmosphere. “It has a gigantic visual effects component,” says Gabler. “You can’t put a live tiger in a boat with a child. It has elements of Castaway, when the kid is alone in the boat. You don’t need language to convey what’s on the screen. We need to make the movie for the whole world.”

Når jeg tenker på min opplevelse av boken rimer det dårlig med ‘gigantic visual effects’ og digital 3D. Riktignok er det et utrolig eventyr som utspiller seg til havs, og i beste fall vil Lee makte å anvende de stereoskopiske bildene til å skildre Pi og møtet med havet på en poetisk, involverende måte. I verste fall får vi en istykkervisualisert effekt-film uten historiens iboende lyrikk og engasjerende filosofiske tankeverden. (Om noen er i tvil: Jeg kan varmt anbefale dere å lese romanen!)

Hva tror dere? Er mulighetene visuelle effekter og digital 3D gir i ferd med å forstyrre for våre fremste filmskaperes kunstneriske visjoner?