Oscar 2010: De fire neglisjerte

Det holder å spole bare et halvt år tilbake, og bookmakernes lister inneholdt helt andre filmer enn de som endte opp blant de nominerte. Riktignok var allerede da Carey Mulligan og Meryl Streep favoritter til å vinne beste kvinnelige hovedrolle, men ingen snakket om at Avatar hadde noen sjanse i kappløpet. Joda, både The Hurt Locker og Up in the Air ble nevnt, men begge var utvilsomt outsidere. Isteden var mange helt sikre på at fire andre produksjoner ville markere seg, to av dem klassisk Oscar-materiale, de to siste av det mer utradisjonelle slaget.

Nine is a savvy piece of musical filmmaking. Sophisticated, sexy and stylishly decked out, Rob Marshall’s disciplined, tightly focused film impresses and amuses as it extravagantly renders the creative crisis of a middle-aged Italian director, circa 1965. (Variety)

De første anmeldelsene av Rob Marshalls Nine var hysterisk positive. Sjelden har vel en film blitt møtt med et så stort arsenal av adjektiver som da de tre-fire første journalistene skulle gi sin dom. I et par dager var derfor filmens fremtidige Oscar-dominans sementert, men det skulle ikke vare lenger. Straks filmen fikk ordinær visning for presse og bransje, ble det tydelig at det skulle gå totalt motsatt vei. I løpet av et par uker falt filmen fullstendig sammen, først på grunn av anmeldelser som brutalt rev den ned fra tronen, deretter The Weinstein Companys fatale valg om å forkaste en opprinnelig lanseringsplan med sakte utrulling på USAs kinoer, til å allikevel slippe den i cirka 1500 saler. Resultatet var at også jungeltelegrafen fikk større muskler, og filmen har den dag i dag ikke en gang passert 20 millioner dollar i inntjening i Statene. Det hjelper ikke i møtet med desperat publikumstørste Akademiet, og når nominasjonene endelig ble sluppet for et par uker siden, var Nines dominans redusert til tilstedeværelse i kategorier som kostymer og produksjonsdesign Ingen skam det selvsagt, men langtfra det prisdrysset man forventet At Penelope Cruz også endte opp som eneste skuespiller med nominasjon, bare understreker fadesen i det som må unektelig er et drømme-ensemble av de sjeldne.

Morgan Freeman som Nelson Mandela i <em>Invictus</em>
Morgan Freeman som Nelson Mandela i Invictus

Så skulle det egentlig bare en trailer til for å ødelegge buzzen rundt Clint Eastwoods Invictus. På papiret en film av den typen Akademiet vanligvis nominerer i blinde, men de uinspirerte klippene og en Eastwood som selv ikke virket spesielt interessert i å jobbe for det i forkant av premieren i november, forsvant filmen fra både favorittlister og media forøvrig. Dermed ble også Eastwoods hegemoni de senere år brutalt avsluttet, etter at han på 2000-tallet har hatt nærmest carte blanche av Akademiet. At de allikevel spanderer en nominasjon på både Matt Damon og Morgan Freeman er lite annet enn latskap, og enda et uttrykk for hvor kjedelig formularisert dette sirkuset egentlig har blitt.

Ryggen til Saoirse Ronan i <em>The Lovely Bones</em>
Ryggen til Saoirse Ronan i The Lovely Bones

With his garish, pointless and downright inept rendering of Alice Sebold’s 2002 novel, The Lovely Bones, Peter Jackson has hit a new low in the annals of movie adaptations. (Salon.com)

Nei, da er det vanskeligere å svelge endeliket til Peter Jacksons The Lovely Bones (Alle mine kjære). For selv om opphavsmaterialet både er bekmørkt og ganske Oscar-fiendtlig i sin ikke-religiøse fabulering, var regissørens navn, den imponerende rollelisten og Steven Spielbergs tilstedeværelse i kulissene mer enn nok for å gjøre denne til en stor favoritt. At filmens mottakelse med rette kan kalles hatsk, må ha vært et sjokk for flere enn Jackson selv. For sjelden har ting ligget mer til rette for en real Oscar-sanking. Periodesettingen alene burde sanket nominasjoner i kategorier som kostymer og sminke, mens WETAs effektarbeid lenge var omtalt som like stor favoritt til å vinne som Avatar. Pluss på det dramatiske innholdet, og skuespiller-, regi- og manuskategoriene var avklart før filmrullene i det hele tatt var fremkalt. Isteden endte Stanley Tucci opp som eneste nominerte, noe de fleste oppfatter som en karriereoppsummerende nominasjon fremfor alt. Nei, at Susan Sarandons Grandma Lyn eller Saoirse Ronans Susie Salmon ikke ble blant årets store skuespilleropplevelser må allikevel legges helt og holdent på Jacksons skuldre – sjelden har vi vel blitt mer skuffet?

Den virkelig tragedien fra Oscar-utdelingen 2010, vil vel sannsynligvis allikevel huskes som utelatelsen av Tom Fords regidebut A Single Man i de større kategoriene. Helt siden premieren under fjorårets Venezia-biennale har superlativene regnet over filmen, og det med en utholdenhet en film sjelden opplever. Som oftest dør det hele ut; det alene mye av årsaken til at Oscar-håpefulle lanseres sent nok til at gullfiskhukommelsen til Akademiet fortsatt er var deres eksistens. Men i tilfellet A Single Man har hypen holdt seg både i møtet med den gemene kritikerhop og publikum. Ja, faktisk har filmens positive omtale bare vokst de siste ukene. Resultatet ble derfor bare en (uhyre velfortjent) nominasjon til Colin Firth, mens forhåndsfavoritter som Julianne Moore i birollekategorien, Abel Korzeniowskis musikk, de visuelle disiplinene og ikke minst det adapterte manuset er fullstendig neglisjert. Noen har kalt det en skandale, andre har trukket på skuldrene og atter en gang konstatert at Akademiet først og fremst består av en gjeng gamlinger uten virkelige perspektiver på filmens vegne. Uansett – det er unektelig merkverdig at en så stillisert og til fingerspissene perfeksjonert kunstverk av film ikke en gang når opp i kategoriene produksjonsdesign, sminke og foto.

I et år der Akademiet for første gang har nominert hele ti kandidater til beste film, ble det altså ikke plass til de klassiske Oscar-sjangerne musikal og biografi. Isteden kan vi glede oss over at to mer sjeldne fugler i denne sammenheng; komedien og science fiction-filmen er blant de nominerte.