Det er kun en drøy uke igjen til James Camerons mye omtalte film Avatar har verdenspremiere. I en normal verden ville filmgeeks vært i helspenn, men i løpet av høsten har forventningene til denne gigantiske event-filmen gått fra å være skyhøye, til å bli rekordlave. Og nå? Usikkerhet. Kan det fremdeles bli «noe vi aldri har sett før»? Blir vi sjøsyke av 3D-bildene? Blir Avatar en flopp? Eller kanskje aller viktigst: Hva slags film er det egentlig? Og hvorfor skal jeg ønske å se den?

Vi har skrevet vår andel Avatar-saker, men etter den første traileren kom og skuffelsene fra Avatar Day sank inn, har vi avventet det hele. Overeksponering av inntrykk fra den aggressive promoteringen til en film som dette, kan ødelegge opplevelsen. Så jeg har valgt å ikke se flere trailere og tv-spotter, og ikke en gang lese intervjuer. Jeg skal se filmen uansett, så en dose tålmodighet er løsningen. Men i går ble jeg fristet til å se et par videoer, og for første gang på flere måneder fikk det meg engasjert i Avatar igjen. Via Hollywood-Elsewhere så jeg et 10 minutter langt videointervju med Cameron, utført av en fransk journalist med gode spørsmål på blokken. Cameron forteller blant annet om filmens rytme og politiske budskap:

There are scenes in Avatar that accelerate and intensify things in this fashion, but there are other moments that slow down and see the wonder of this world. There’s this motif in the film of seeing…perceiving through the eyes of another person. Coming in one door and coming out another door — the door of perception. [..] [The film] is a political comment on all human history, and the basic pattern of people laying waste to a primitive territory to get what they need. I didn’t want to explain what unobtainium actually is or does. It’s whatever gets people out of their cities and go to other countries and take stuff that doesn’t belong to them.

The story of the 21st Century is going to be about the depletion of resources. And the wars of the 21st Century are going to be about ‘we need your stuff, and we’re going to justify going in and getting it.’ We’ve already seen that happen over the last decade.

Dette intervjuet fremstår for meg faktisk som den absolutt mest oppmuntrende Avatar-smakebit til nå. Se hele videoen her, den kommer varmt anbefalt:

Jeg hadde nesten glemt, innimellom alle de blåfargede CGI-skapningene, at dette er en film av James fuckings Cameron. Den første på 12 år! Sannsynligvis (forhåpentligvis) vet han hva han gjør med Avatar. Når han får fullføre sine resonnementer, og snakker om filmen med trygghet og innsikt som vi ser i videoen ovenfor, vekkes i alle fall min entusiasme – og jeg får igjen troen på at Cameron har noe på hjertet, noe viktig som kan bære action- og effektspektakkelet inn under overflaten av opplevelsen.

Den andre videoen jeg har hatt glede av å se er en dokumentar-aktig presentasjonsfilm om planeten Pandora, stemmelagt av Sigourney Weaver. Vi blir fortalt om økosystemet som former planetens identitet og skapningene som lever der. Klippet fungerer som en leksikalsk introduksjon til filmens univers, men er akkurat tilbakeholden nok til at jeg får lyst til å se mer:

Er det bare meg, eller kan vi begynne å glede oss igjen? Avatar får premiere (på veldig mange norske kinoer) fredag 18. desember.