Jesper Ganslandts Apan

ape_01

Jesper Ganslandts debutfilm Farvel Falkenberg er noe av det mest interessante og kompromissløse som er laget innen nyere skandinavisk film. Derfor har vi lenge sett frem til hans neste film Apan, som ble møtt med anerkjennelse under årets filmfestival i Venezia, og nå har hatt kinopremiere hjemme i Sverige. Så hva sier kritikerne i nabolandet?

Først skal man være klar over at svenske kritikere ikke er på langt nær like nasjonalistiske og ydmyke overfor sitt eget lands filmproduksjon som de norske. De fleste av samtidens eminente svenske filmer får derfor sjeldent unison hyllest – snarere blir de fora for kritisk refleksjon. Og akkurat som Farvel Falkenberg, har Apan fått blandede kritikker. De som misliker den, avfeier den som altfor utfordrende, bekmørk og usympatisk. Andre hyller den derimot av akkurat de samme årsakene, og beundrer Ganslandts unike visjon. Dagens Nyheter skriver etter min smak de beste filmkritikkene i Sverige – mye takket være eminente Maaret Koskinen, som er vidt kjent for sine studier av Ingmar Bergmans filmer. Hun skriver følgende om Apan:

Med tiden sätter vi också varierande etiketter på honom: yrke bilskolelärare – check. Make och far – check. Och, som sagt, i djup kris. Kanske är det till och med dessa identitetsmarkörer han främst revolterar mot och försöker fly. Kanske, men där finns mer, och pusslet går inte på ett ut.

Det är imponerande, i synnerhet som berättandet är sant minimalistiskt. Ta bara bilskolelärarens alldeles vanliga frågor till en elev om trafikregler – Varför gör vi så? Vem hade företräde här? – som laddas med undertext och strängt taget riktas till honom själv: ett krampaktigt försök att uppehålla någon sorts normalitet mitt i en tillvaro i fritt fall. Ja, nästan allt och alla som vår man möter under dagen – en kvinna som han besinningslöst ryter åt, en ung man i duschen efter en tennismatch – blir komponenter i berättelsen om honom själv. Ungefär som i Simon Stahos ”Dag och natt”, där ju Mikael Persbrandt mest satt i en bil men där de människor han talade med, på telefon, utanför bilen, gav honom kontur och gestalt.

Och så var det, som sagt, bilen. För även här blir den till en sensomotorisk förlängning av huvudpersonen, alldeles bokstavligen: ett livsrum och skydd, ett plåtskal som håller ett knippe nerver på plats. Ungefär som det lilla headsettet för mobilen, som klistrat på ena örat. Han är konstant uppkopplad, tycks ändå totalt bortkopplad. Favoritfrasen för den språklöse, här som annorstädes: ”Det är lugnt”.

Apan

Etter alt å dømme er Apan en kompromissløs tungvekter som vil dele både publikum og kritikere i to; en film av den typen den nye generasjonen med svenske filmskapere serverer på mistenkelig løpende bånd, og som gjør at savnet etter slike stemmer i norsk film blir stadig mer gjeldende. Traileren setter stemningen, uten å røpe alt for mye om filmens innhold.

Den bortimot sublime teasertraileren kan du se her: