Bronson – et uspiselig makkverk

bronson

Etter festivalpremieren i Sundance i januar, har Bronson allerede blitt satt opp på kino i en flere land. Her i Karlovy Vary deltar filmen i sideprogrammet Another View.

KVIFF’09: Dansken Nicolas Winding Refns nye, engelskspråklige film kunne vært en fin oppvarming til hans kommende Valhalla Rising, men regissøren som tidligere har maktet å kombinere varme og humor med hard vold, går denne gangen fullstendig på snørra; sjelden har jeg sett en film som i så stor grad er smurt inn i sin egen dritt.

Bronson forteller om Storbritannias mest beryktede fengselsfugl (som fortsatt sitter inne bak lås og slå), og formidler lite annet enn hvordan denne idioten har omsatt vold i ulike sammenhenger, og samtidig maktet å bli en slags kultfigur, grunnet et par overraskende interesser ved siden av å lage kvalm. Refn forsøker opplagt å lage en hyllest til Kubricks udødelige mesterverk A Clockwork Orange, med klassisk musikk, slåsskamper i sakte film, utstrakt bruk av vidvinkellinser og subjektiv fortellerstemme – ja selv moren og barndomshjemmet til Bronson gir assosiasjoner til Alex parykkbekledde mor og deres blokkleilighet i Linear North. For meg blir slike overtydelige hyllester bare irriterende og ufyselige om de ikke er gjort på en verdig måte, og her virker det mest som om Kubrick-inspirasjonen er en bevisst manøver for å gi filmen en uhyggelig påklistret kultstatus.

For Bronson består av fint lite annet enn ekstrem vold og stygge ord, viftende kjønnsorganer og idiotiske one-liners. Inni skallet av utekkeligheter finnes ingenting av interesse – her eksisterer det ikke en problematisk kjerne som kan gi filmen en mer givende tematisk horisont. Dette er rett og slett en tvers igjennom usmakelig film, stappfull av formgrep som forsøksvis skal villede oss fra dens grenseløse mangel på alt som gjør at kinomørket er verdt både tid og penger. Bronson kommer til å ende opp som en pizzakveldfilm for idioter – en av typen de som har behov for å definere seg selv vil bruke som musklerflekser overfor likesinnede venner. Dette er et makkverk jeg håper jeg slipper å se igjen, som allerede har tappet Refn for ganske mye kredibilitet i mine øyne.

Er det ingenting positivt å si? Jo, den tidvise bruken av synthpop er inspirert, og gir noen av scenene et par spurvevinger som raskt klippes av når musikken tones ned igjen til fordel for lyden av bankende kjøtt. Å vise denne filmen i Karlovy Varys aller flotteste omgivelser – i barokksalen på det verdensberømte Grand Hotell Pupp – er like malplassert som å vise porno i kirken.