En samtale med regissør Ellen Ugelstad om eksperimentet Making Sense Together

Oslo Pix 2018: Ellen Ugelstads hybridfilm Making Sense Together, som hadde Norgespremiere under Oslo Pix, retter et kritisk søkelys mot problematiske metoder innenfor psykisk helsevern.

Med sin sømløse blanding av dokumentariske intervjuer og fiksjon, bidrar filmen til å skape større forståelse for hva psykisk sykdom innebærer, både for pasienter og pårørende. Making Sense Together diskuterer hvordan institusjoner innskrenker pasientenes bevegelsesrom – hvordan strukturer som omslutter mennesker med behov for mestringsfølelse og selvstendighet, resulterer i unødvendige frustrasjoner.

Fremmedgjørende regler og systematisk tvang fremkaller avmaktsfølelser, tegner onde sirkler – så hvorfor er hele apparatet for håndtering av mennesker som sliter psykisk bygget på slike metoder? Vi tok en prat med regissør og manusforfatter Ellen Ugelstad, som har mange personlige erfaringer med psykisk helsevern.

*

Lars Ole (LO): Making Sense Together blir presentert som et filmessay, hvilket må sies å være en «åpen klasse». Selv opplever jeg filmen som en hybrid mellom dokumentar og fiksjon, en slags fiksjonalisert dokumentar. Er noen av scenene rekonstruksjoner av autentiske situasjoner, eller er alt hovedsakelig representativt for virkeligheten uten å være dokumentarisk?

Ellen Ugelstad (E): Jeg er jo pårørende selv – broren min lever med en schizofrenidiagnose – og har sittet på veldig mange ansvarsgruppe-møter i mitt liv. Etter hvert opplevde jeg at møtene hadde sin egen dramaturgi. Dette med at folk kommer for sent, må gå tidlig, at det aldri er satt av nok tid. Det er ikke mange månedene siden sist jeg var på et slikt møte. Skulle jeg skildret erfaringene én-til-én, ville det fremstått som en farse, ingen ville trodd at det var sant. For virkeligheten er mye verre enn vårt manus tilsier.

På en måte kan man si at jeg har brukt fiksjon for å tone ned virkeligheten.

 Jeg tror ikke jeg ville fått ansatte til å snakke så ærlig om situasjonen de står i, eller om systemet – én fortale meg at uenighet med systemet eller ledelsen ofte blir oppfattet som illojalitet. Virkeligheten overgår gjerne fiksjonen, men av og til må man bruke fiksjonen til å si noe sant om virkeligheten.

Mesteparten av det som skjer rundt bordet og på bakrommet skrev jeg i samarbeid med Einar Sverdrup (De umoralske), og scenene er fotografert av Audun Magnæs. Ellers er moren Anne Lise (Hilde Olaussen) og sønnen Kjetil (Edvin Anstensrud) basert på egne og andres erfaringer, og noen av replikkene er hentet fra et skrinlagt bokprosjekt jeg arbeidet med etter Indian Summer (2011). Jeg intervjuet flere andre pårørende for å bake inn disse erfaringene i Olaussens rollefigur.

Foto: Audun Magnæs.

LO: Er det et poeng at grensene mellom hva som er dokumentarisk og hva som er fiksjon ikke er avklart? Du har ikke vært bekymret for at publikum skal bruke energi på å vurdere «sannhetsgestalten» i intervjuene? Mange vil nok dra kjensel på Trine Wiggen som skuespiller, men de andre er mindre kjente fjes – og noen, som Stig Mass Andersen aka Bipolar Superstar, er en autentisk person som har vært åpen om sine utfordringer tilknyttet psykisk sykdom i media.

E: Nei, jeg har ikke hatt noen intensjon om å forvirre publikum, men kanskje ufordre. Vi har mange roller i livet, og eksisterer og blir til i relasjoner til hverandre. Jeg ble opptatt av mennesker i samspill med systemene. Hvilke roller får man og hvilke trer man inn i? Alle som ser rett inn i kameraet når de blir intervjuet, er mennesker med ulike erfaringer fra pyskiatrien, enten brukere, ansatte eller pårørende. Disse dokumentariske intervjuene valgte jeg å gi et konsekvent visuelt uttrykk, med samme bakgrunn og utsnitt.

Jeg droppet informasjon som f.eks. «Christina, miljøarbeider» i disse passasjene, siden jeg er enig med psykolog Arnhhild Lauveng om at vi ikke trenger å kategorisere så mye mellom pårørende, brukere og ansatte. En ansatt kan også slite psykisk, eller være pårørende med et sykt barn eller foreldre, en bruker kan være pårørende og en pårørende kan være ansatt. Og vi har uliker roller i ulike livsfaser.

Noen vil kanskje oppleve skillene mer utvisket enn jeg hadde tenkt, fordi skuespillerne er veldig autentiske og nedpå i spillestilen. Vi unngikk konstruerte og “fremførte” følelser – skuespillerne fikk mye handlingsrom. Jeg har mye hands on erfaring med denne tematikken, den sitter i både kropp, hode og hjerte, og disse opplevelsene forsøkte jeg å videreformidle til skuespillerne – som internaliserte rollefigurenes erfaringer på en rørende måte.

Foto: Ellen Ugelstad.

LO: Den svenske regissøren Stefan Jarl snakker ofte om at målet helliger midlene når man jobber med dokumentarfilm – at han synes den “indeksikale” sannhetsgestalten er uvesentlig om man setter den opp mot den dokumentariske sannheten. Med dette mener han potensialet som ligger i at filmkameraet kan kaste lys over skyggelagte fenomener i samfunnet vårt på en særlig kraftfull måte.

E: Ja, filmlerretet er kraftfullt. Jeg lager først og fremst film, og så ser jeg etter virkemidler som kan fortelle det jeg vil formidle. Jeg er verken komfortabel med å bli kalt dokumentarist, hybrid- eller spillefilmregissør, jeg er filmskaper. Og med Making Sense Together ønsket jeg å lage vitnesbyrd, å validere erfaringene som kommer innenfra.

Å kjempe mot sykdom er ofte en usynlig kamp, og man får sjelden applaus. Etter å ha sett hva usunne strukturer og hierarkier gjør med broren min, med moren min, meg selv og mange andre jeg kjenner og har lyttet til, ville jeg beskrive denne avmaktsfølelsen på en gjenkjennelig måte.

Under research-prosessen observerte jeg at mange institusjoner opp igjennom historien kalte sine psykiatriske avdelinger for «Sjette avdeling». Da jeg undersøkte nærmere, viste det seg at begrepet stammer fra Tsjekhovs kortroman ved samme navn, der han skildrer en lege som begynner å snakke med «de gale» og synes det er interessant. Metoden bryter mildt sagt med datidens regelverk og konvensjoner, og snart mister han både status, jobb og lønn; han blir fattig og ensom, og til slutt innlagt selv. Underlig nok kjente jeg meg igjen i denne historien, denne avmaktsfølelsen.

Foto: Ellen Ugelstad.

LO: Siden mange dokumentarister aktivt anvender rekonstruksjon (både med såkalte social actors og faktiske skuespillere), har du kanskje forholdt deg til noen inspirasjonskilder og referanser under arbeidet med å utvikle konseptet?

E: Formen ble til underveis, men en referanse lang tid tilbake er Per Flys TV-serie Forestillinger (2007), der han skildrer den samme historien fra seks forskjellige synsvinkler. Serien handler om et teaterstykke som skal settes opp og de ulike rollefigurenes versjoner av denne arbeidsprosessen. Innimellom blir rollefigurene intervjuet av regissøren.

En annen referanse er Amar Kanwars flerkanals videoinstallasjon Lightning Testemonies, som jeg så på Documenta i 2007. Her blander Kanwar blander poetiske bilder, tekster, fakta og intervjuer på en sømløs måte. Jeg ble også fascinert og inspirert av Wim Wenders‘ film om Pina Bausch, Pina (2011), der han monterer intervjuer sammen med dans, både fra scenen og i det offentlige rom. Særlig intervjuene med danserne, der ansiktene deres rammes inn av en sort bakgrunn, som fotografiske portretter i myk belysning, har gjort inntrykk på meg.

LO: Konseptet krever mye av skuespillerne. De skal spille, men det skal ikke synes – graden av autentisitet må være spesielt høy. Hvordan arbeidet du med å “slipe ned” rolleprestasjonene deres?

E: Det kom nokså naturlig for meg, kanskje fordi jeg har mer erfaring med dokumentar enn fiksjon. Jeg ble nødt til å bruke min egen bakgrunn som et verktøy for å bygge relasjoner og tillit, å finne ut hva hver enkelt skuespiller hadde i seg i stedet for å presse dem inn i en bestemt karakter eller form.

Til å begynne med viste jeg dem en åpningsscene fra Forestillinger, der alle rollefigurene skal møtes rundt et bord for å sette i gang arbeidet med teaterforestilingen. Spillet i den serien er bemerkelsesverdig autentisk – danskene kan det der. Noen ganger kan skuespillere lære seg replikker for godt, og for å unngå dette sørget jeg for å hele tiden stille nye spørsmål som ikke stod i manus, og på den måten fremkalle improviserte svar. Tove Undheim bidro med uvurderlig hjelp under dette arbeidet, og ikke minst i castingprosessen.

Foto: Audun Magnæs.

LO: Du demoniserer ikke dem som arbeider innenfor psykiatrien, men du går langt i å hevde at de er slaver av systemet, en aktiv del av den onde sirkelens bevegelse – at de blir aktive medskapere av problematiske, inhumane metoder ved å være passive, føye seg etter byråkratiet og økonomiens krav til effektivitet og “new public management”.

E: Hovedpersonens behov drukner i byråkrati og i konflikter mellom de ulike tjeneste-nivåene. Jeg tror mange i psykiatrien vil det beste for pasientene sine, men du kan starte som idealist og likevel ende opp med å måtte velge mellom to onder, belter eller tvangsmedisinering. Jeg setter spørsmålstegn ved strukturene man jobber under, om de egentlig tilrettelegger for at man kan hente ut det beste i seg som omsorgsperson.

Ikke minst retter jeg kritisk lys mot den markedsliberalistiske tankegangen og språket i kjølevannet av helsereformen til Bjarne Håkon Hanssen: Han besøkt Toyota-fabrikken i Japan for å hente inspirasjon, og implementerte «Toyota-modellen» i helsevesenet. (Håvard Bustnes undersøker fenomenet i Helsefabrikken). Måten å snakke om mennesker som står i livskriser på, eksempelvis begreper som «pasientomsetning», «pasienten skal på anbud», «bestillinger» osv. er fremmedgjørendene både fagfolk, brukere og pårørende – og ganske krenkende. Som hovedpersonen i Making Sense Together sier: Alt kan ikke telles, veies eller måles, man kan ikke måle selvfølelse, vekten av innlevelse eller fagfolks evne til å lytte. Man må ta språket tilbake og menneskliggjøre det igjen. Språk er makt.

LO: Har det vært en målsetting at Making Sense Together skal bli en kinofilm, eller er det aktuelt med alternative visningsplattformer?

E: Jeg har en ganske omfattende lanseringplan for filmen, siden jeg har som målsetting å aktivere og engasjere både publikum, politikere og beslutningstagere i feltet. Planen er å reise rundt med filmen for å møte publikum og diskutere, både tematikken og de kunstneriske grepene. Etter utsolgte visninger på Oslo Pix hadde det imidlertid vært fint med en slags kinolansering også – jeg har begynt å tenke på forskjellige muligheter.

Til høsten lanserer jeg også et kunstprosjekt i krysningspunktet mellom kunst og formidling som heter #makingsensetogether (www.makingsensetogether.no). Nettsiden skal inneholder oppgaver knyttet til kreativitet, sjel og psyke – publikums bidrag vil publiseres online og til slutt samles mellom to permer i en bokutgivelse.

Foto: Audun Magnæs.

LO: Deler av filmen består av materiale fra kortfilmen Møterommet. Var det alltid planen å lansere dette som en separat kortfilm i tillegg til Making Sense Together, eller var dette en idé som oppstod under klippingen?

E: Ideen oppstod underveis, etter en lanserings- og distribusjons-workshop på NFI LAB, i samarbeid med European Documentary Network. Filmfeltet endrer seg jo hele tiden. Med Indian Summer ofret jeg ikke lanseringen så mye som en tanke før filmen var ferdigstilt, men med Making Sense Together har lanseringen vært en kreativ prosess som har løpt parallelt med filmskapingen – og prosessene har påvirket hverandre.

Av finansielle årsaker, valgte vi å starte med fiksjonsbiten, og etter hvert innså jeg at denne kunne lanseres som en separat kortfilm, «en film fra filmen», for å skape oppmerksomhet rundt prosjektet. Det fungerte i tråd med intensjonen, siden Møterommet vant manuspris i Grimstad og deltok på Høstutstillingen i Oslo. Denne profileringen gjorde blant annet at programsjefen til Oslo Pix, Cato Fossum, ble oppmerksom på prosjektet og inviterte oss til å ha premiere under festivalen.

Klipper Kirsti Marie Hougen og jeg hadde egentlig ingen klar idé om hvordan resultatet skulle bli, men dette ble noe av drivkraften – å gjøre noe nytt. Vi klippet i flere faser, og var nødt til å være tålmodige og utforskende. På et tidspunkt la vi bort materialet i to måneder, tok oss litt luft. For å ivareta motet trenger man denne ene personen som kan se hele prosjektet og følge det i alle faser, i alle oppturer og nedturer, avslag og tilslag. Kirsti Marie har vært der fra den første spiren og har gjort en større jobb enn å klippe filmen – hun har vært coach og psykolog, jobbet med telefon-support inkludert akuttlinje, kort sagt vært et uvurderlig medmenneske og diskusjonspartner. Kirsti Marie er en klipper som jobber i både lyset og i mørket, jeg mener det helt konkret, ikke i overført betydning – hun er nemlig både gartner og klipper. Så da vinteren gav slipp, måtte hun tilbake til gartnerjobben.

Heldigvis fikk vi tak i Gry Marhaug, som forstod prosjektets intensjoner helt intuitivt, og som hjalp meg å ferdigstille under hetebølgen i mai. Etter alle de fine tilbakemeldingene under Oslo Pix, ser jeg frem til å fortsette lanseringen og pårvirkningsarbeidet. Lansering anser jeg som en form for kunstnerisk aktivisme.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>