Dags topp 20, 2016

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Endres topp 10, 2016»

Todd Haynes Carol er ømhet satt i system. Det er sjelden å se en film som er så til de grader kontrollert i alle sine aspekter, men samtidig så følsom og naturlig pustende. Tonen er en slags stilisert realisme, og som helhet er filmen en usedvanlig raffinert og ubesværet fusjon av form og innhold. Rooney Maras rollefigur hypnotiserer oss med sin stille intensitet: Therese er intelligent, følsom, søkende, direkte, sympatisk, med en emosjonell klokskap som overskrider hennes unge alder og manglende livserfaring.

Et lite snapshot av filmens tettpakkede systematikk i to fortløpende bilder finner du nedenfor. Mønstre griper inn i hverandre; det allestedsnærværende rød-grønne fargemotivet er sterkt framtredende, og speilingene i positur og posisjonering i forhold til kamera antyder elskernes felles emosjonelle bølgelengde. Den erfarne Carol «trekker» Therese inn i det andre rommet, der hun skal gå fra uskyld inn i en mer moden fase. Tonen av overgang er understreket av barndomsbildet på veggen, omsorgsfullt likestilt med hodet hennes. I det andre rommet vil Therese snart røre ved Carols skulder – og dermed besegle forholdet mellom dem – i et ekko av hvordan Carol berørte henne da hun satt ved pianoet i Carols hus. I bildene under ser vi hvordan Thereses berøring blir varslet gjennom to indirekte befølinger like før: Carol som rører ved Thereses barndomsbilde, og så Therese som berører veggen der bildet henger.

02Sunset Song

sunset-song
Storbritannia, 2015

Bortimot halvparten av arbeidene på denne topplisten har ikke hatt norsk kinodistribusjon, så som aldri før må man selv aktivt patruljere det internasjonale filmfarvann. Den beste av disse ikke-kinodistribuerte er Sunset Song, en adaptasjon av en berømt skotsk roman, og Terence Davies‘ kanskje aller beste film – noe som ikke sier rent lite.

Omgivelsene i filmen virker som paradis. Likevel går menneskene til grunne; de er ofre for egen utilstrekkelighet og prisgitt omstendigheter utenfor deres kontroll. I årene før og under Første verdenskrig følger vi en ung kvinne på en bondegård i det skotske høylandet, inntagende spilt med funklende øyne av Agyness Deyn, som tross dyp kjærlighet til landskapet og stedets tradisjoner har intellektuelle ambisjoner og en trang til opprør. Oppveksten er preget av en tyrannisk far (en sviende briljant Peter Mullan), men et betagende kjærlighetsforhold til en ung mann fra bygda gir håp om bedre tider.

Under Sunset Song gikk tankene mine litt til John Ford – Davies’ film er ikke like visuelt ikonisk som den irskættede mesterregissørens verker, men har noe av den samme inderligheten og facinasjonen for et lokalsamfunns ritualer. Powell & Pressburgers praktverk I Know Where I’m Going! fra 1945, også den et kjærlighetsbrev til Skottland fullt av lokal folklore, er et annet referansepunkt. Sunset Song er orkestrert i en dvelende, asketisk og modent avklart stil, med få nærbilder, men desto mer talende oversiktsbilder. Davies har en slående evne til å formidle essensen av følelsene, situasjonene og rollefigurene. Filmen hviler i øyeblikkene i sjelden grad, full av talende taushet og pauser. Tonen er lyrisk og høystemt, øm og bister, en malerisk sørgesang – men samtidig sterkt preget av realisme, nøkternhet og menneskelig varme. Et spesielt uttrykksfullt grep er langsomme overtoninger der rollefigurene smelter visuelt sammen med landskapet som kommer til syne i neste bilde – en poetisk metafor for deres knytning til stedet som har formet dem. Filmen gjenlyder også av sang (derav dens navn), både fra rollefigurer og direkte på lydsporet. En annen slags sang utgjøres av en fortellerstemme, der hovedpersonen med melodisk og varm røst framfører passasjer fra boka. I samspill med de poetiske bildene blir Sunset Song en sjeldent vellykket kombinasjon av litteratur og film, og bidrar sterkt til å gjøre filmen til en uutholdelig bevegende opplevelse, der man etterpå føler seg lutret og gjennomlyst, nesten gjenfødt.

En dypfryst drøm, en autostrada av uforglemmelige bilder, utformet med robotaktig magi i en slags psykedelisk minimalisme. Jeg var fortapt allerede under fortekstene, der neonfarger avløser hverandre i dovne blaff med tryllekunstneraktig eleganse, til rislende, glassaktig synthmusikk av Cliff Martinez – et forvarsel om et filmverk der komponisten spiller en sjeldent avgjørende rolle for opplevelsen. Det hele munner ut i et epiloglignende segment med genial bruk av de hypersminkede, androideaktige modellene som befolker filmen, i en serie mer og mer overskridende opptrinn skildret med spartansk presisjon.

I filmens første halvpart er den menneskelige dimensjon ivaretatt av en henrivende Elle Fanning, en usikker og naiv tenåring, inntil hun transformeres til knallhard supermodell via en abstrakt sekvens som tjener som oppfinnsom tidskompresjon. Hun danker ut de andre damene, som er halvgale av misunnelse (og sult): «I don’t want to be them – they want to be me». Deres begjær skal anta groteske former. The Neon Demon er et studium i grenseløs selvforelskelse, der sminke og speil inngår i et evig kretsløp av fetisjering. Nicolas Winding Refn har teft for superlangsomme kamerabevegelser, som antar et eget liv, til tider uavhengig av det som skildres. Like «creepy» er de utstudert mekaniske pausene mellom nesten hver dialoglinje, som porsjoneres ut i en ellers knugende stillhet av de syntetiske modellfigurene. (Mindre innlysende er hva motellsekvensene innebærer, og spesielt gåtefull er Keanu Reeves‘ rolle i filmen.)

Dette er den siste av de fire filmene som har vært aller mest overveldende i 2016, mer følelsesmessig utvendig enn de to øverste på listen, men denne lidelseshistorien er formidlet med et slikt fysisk nærvær at overbevisningskraften er hypnotisk. Gørret på filmens grunnplan kontrasteres mot et majestetisk overblikk på landskap, med jevnlige klipp til vistaer så lyriske at en svimler. Skoghvelvingene buer seg, montasjer av lavmælte, hallusinatoriske drømmer pirrer tolkningsiveren, kompliserte lange tagninger utføres med ubesværet virtuositet. Iñárritu anvender Malicks faste fotograf Emmanuel Lubezki og det florerer med malickske solstjerner forbi trestammer og rett inn i linsen. Selv om realisme har ekstrem prioritet, benyttes vidvinkel gjennom hele filmen; filmskaperne gir blaffen i den forvrengende effekten på bildene – det er viktigere å kunne holde forgrunn og bakgrunn i fokus samtidig. Man nøler heller ikke med å la den «fjerde veggen» brytes når DiCaprio rett som det er puster rett på linsen med dampende effekt.

Den gryntende, prustende, grimaserende DiCaprio – har det noen gang vært jobbet hardere for og vært mer fortjent med en Oscar-statuett? – eier The Revenant gjennom ekstrem innlevelse i skader og strabaser. Når han i filmens mest marerittaktige del bokstavelig talt krabber ut av sin egen grav er det så vondt at vi ser for oss legemsdeler fra den maltrakterte kroppen bli liggende strødd etter ham. Kampen mot den morderiske bjørnen like før er blitt en «instant classic», skutt i en fem og et halvt minutt lang tagning med sømløs innveving av CGI. Også Tom Hardy briljerer, med sin taletrengte, lakoniske, halvt skalperte fangstmann som blir hovedpersonens nemesis og hatobjekt, helt inntil det rovdyraktige klimakset. Iñárritu må ha vært under et umenneskelig press, med et for ham uvant gigantbudsjett, vanvittig høye ambisjoner – både kunstnerisk, filmteknisk og i krav om realistiske innspillingsforhold – og derav store problemer som ga mengder av negativ publisitet. Desto mer imponerende er det at han klarte å berge i land et potensielt karrieredrepende prosjekt med et slikt resultat.

Disse to filmene, som begge hovedsakelig utspiller seg inne i ett og samme hus, var i særklasse de mest nerveslitende opplevelsene i 2016. Spenningen blir imidlertid bygget på totalt forskjellig vis. The Invitation maner fram en helt uutholdelig ulmende, egenartet «skrudd» stemning med en ubønnhørlig akkumulasjon av mikroskopiske hendelser, gester og oppførsler. En større vennegjeng møtes til et middagsselskap flere år etter at en katastrofe, som det lenge kun blir hintet om, har splittet og traumatisert dem. Hovedpersonen – som vi opplever alt gjennom med ekstrem identifikasjon – fornemmer at noe er «off», men er ute av stand til sette fingeren på noe konkret. Ingen andre later til å merke noe – er det bare paranoia, for det er tydelig at han ennå er psykisk såret? (Noe av den samme fortettede stemningen og spillet på uvisshet og virkelighetsforståelse, i en tilsvarende «innesperret» situasjon, kan vi også se i 10 Cloverfield Lane, lenger ned på listen.) The Invitation er et mesterverk spilt inn på et latterlig lavt budsjett, uhyre filmatisk tross sin begrensede lokasjon, overveldende godt og troverdig spilt av alle involverte, psykologisk dybdeloddende, aktuelt i forhold til tidsånden. Opplevelsen var så intens at jeg satt og skalv etter at filmen var ferdig.

I Don’t Breathe møter vi tre unge tyver som tar seg inn i et hus der en ensom krigsveteran visstnok sitter på store verdier. Det som fortonte seg som å skyte fisk i en tønne – fyren viser seg snart til og med å være blind! – utvikler seg til et mareritt-laboratorium, der tyvene er forsøksdyr som piler vettskremt omkring, innesperret i mannens festning. De andre sansene hans viser seg å være overmenneskelig skjerpet og hans brutalitet uten grenser. Mye av det særegne med filmens skrekkopplevelse ligger i kombinasjonen av hans demoniske overlegenhet og en følelse av det komplett tilfeldige i situasjonen: Du står kun centimetere unna det blinde mordermonsteret, men likevel er det ikke sikkert han oppdager deg. Et spill på vår mortalitet; om man lever eller dør er prisgitt skjebnen.

Don’t Breathe er dessuten filmatisk virtuos, blant annet setter lange, herlige steadicam-kjøringer oss effektivt i tyvenes sko. Den sympatiske Jane Levy, som også spilte hovedrollen i regissør Fede Alvarez‘ flotte Evil Dead-remake fra 2013, sørger for identifikasjon og innlevelse. Alvarez er blant de etter hvert mange skrekkregissørene som forstår at karaktertegning gir økt troverdighet og betydelig sterkere fryktopplevelse. Filmen knytter for øvrig an til det eksklusive settet med arbeider som Only Lovers Left Alive (2013) og It Follows (2014), ettersom den spiller på ødsligheten i det fraflyttede Detroit. Den blindes hus er som tatt rett ut av villastrøkene i sistnevnte (og morsomt at Daniel Zovatto, som spilte kjekkasen i nabohuset i den filmen, gestalter en av tyvene her).

06SVK

svk
USA, 2016

Over til «barnefilmene»! Tim Burton har vært som gjenfødt i sine tre siste arbeider, og det trenger slett ikke være tilfeldig at så har skjedd etter å ha kastet Johnny Depp og Helena Bonham Carter på båten etter hele fire «live action»-filmer på rad med de to i sentrale roller. Animasjonsfilmen Frankenweenie (2012) var tindrende frisk, og den like velopplagte Big Eyes (2014) var velsignet frigjort fra de sedvanlige Burtonske stilfigurer – og for et sjakktrekk å bytte ut den mer og mer rigor mortis-aktige Depp med den sprell levende Amy Adams! Burton synes også mindre manisk opptatt av popkulturelle referanser (som dessverre tynget også Frankenweenies tredje akt, dog uten å senke filmen).

Miss Peregrine må da være hans beste film? (Iallfall siden Ed Wood, og det er 22 år siden, folkens.) Den er fantastisk leken og lettbent, en kilde som bare fortsetter å gi og gi. Den er visuelt skarpskåren, idémessig original og tettpakket, full av overraskelser; tempoet er høyt, sjarmen er medrivende genuin, og filmen er skutt i en strålende fargeprakt. Alle barna på den meget spesielle skolen er perfekt fysiognomisk castet, evnene deres er like fiffige som de er tøysete, og over det hele presiderer overlærer Eva Green med stilisert sminke, ultrapresis mimikk, og tilsynelatende enda smalere ansikt enn vanlig. Etter hvert inntrer også Samuel L. Jackson i en sinnsvakt tullete «star turn».

Jeg falt også tungt for SVK – Store vennlige kjempe, enda jeg forstår at den har møtt en del motbør, kanskje mest fra folk som elsker Roald Dahls litterære forelegg? Undertegnede er velsignet fri fra en slik hemsko det må være å kjenne bøkene filmer er bygget på. I mine øyne er dette Spielberg på høyeste turtall – bare se på åpningssekvensen, som er simpelthen genialt visualisert. Spielberg «skriver» med kamera, ingenting føles på autopilot, men er et resultat av spesifikk problemløsning i hvert bilde. Her er også mange nydelige små «touches», for eksempel at katten slepes avgårde på sengeteppet jenta har tullet rundt seg når hun går. Mange ganger under filmens første, sterkeste halvpart tenkte jeg at dette er på Miyazaki-nivå; SVK er fargesterk, godlynt og intelligent.

Et spesielt minneverdig øyeblikk er scenen der kjempen «mikser» drømmer og den trolsk vakre situasjonen der kjempen og Sophie dykker i en dam og dermed reiser til Drømmeland, som enkelt og greit er en opp-ned-verden under vannflaten. Filmens siste halvdel er mindre visuelt interessant, men her briljerer Spielberg i noe han ellers ikke er kjent for å beherske, nemlig humor. Spesielt det initielle møtet mellom Dronning Elizabeth og kjempen på monarkens soverom er iscenesatt med sylskarp komisk timing. Kjempens første «English breakfast» er et annet høydepunkt. Man klarer til og med å gjøre promping til en aktivitet som dronningen utfører uten å la seg affisere, med «stiff upper lip», høvisk og delikat. Mark Rylance ivaretar kjempens vaklende språkbeherskelse med sikker hånd.

Dette er en mellomting mellom spøkelseshistorie, horror og kunstfilm som tar en rekke kjente elementer fra sjangere og tyller dem inn i et sofistikert slør av stemninger. Åstedet er et hus med en forferdelig hemmelighet som på mystisk vis tar viljen fra de som flytter inn og holder dem som emosjonelle fanger. Lily (Ruth Wilson) skal pleie en ensom, dødssyk kvinne som aldri beveger seg ut av sin avsidesliggende bolig. Filmen har en inderlig, eterisk skjønnhet og en dvelende, lyrisk grunntone som umiddelbart får den til å skille seg ut, for eksempel i anslaget der et gjenferd glir rundt i huset akkompagnert av en inntrengende, myk kvinnestemme som deklamerer noe som høres ut som poesi. Filmen formidler uhygge gjennom billedutsnitt, kameraplasseringer og sorte felter i bakgrunnen av bildene, men disse standard-virkemidlene innen horror blir her ekstra urovekkende fordi konteksten er så annerledes og høystemt. I Am the Pretty Thing That Lives in the House eksellerer spesielt i stillhet og uvanlig fokusbruk som underliggjørende virkemidler. En bortimot perfekt film på de plan den opererer på, aller sterkest som stemningsbilde.

Filmen er produsert av Netflix, og regissøren Oz Perkins (sønn av Psycho-stjernen Anthony Perkins!), som kun har en annen lavbudsjettsfilm bak seg, skal ha fått frie hender. (Dens latterlig lave score på IMDb formoder jeg skyldes at mange streaming-kunder av typen som ellers ikke naturlig orienterer seg mot kunstfilm bare har syntes dette var fryktelig rart.) I Am the Pretty Thing That Lives in the House er et eksempel på at skrekkfilmen er en uhyre livskraftig sjanger, hvis lave budsjetter og stadige etterspørsel om nytt materiale er en ideell inngangsport til filmindustrien for unge regitalenter. Vi har i flere år nå sett arbeider som både utvider sjangergrensene og som leverer mer sjangertro, men solide og oppfinnsomme arbeider. Den fremste eksponenten på en amerikansk skrekkfilmskaper som er kunstnerisk ambisiøs og interessert i menneskeskildring er Mike Flanagan, som i tillegg til Hush (hedrende omtale på min liste) har hele to ferdige filmer som ikke er sluppet ennå. Arbeidene på plassene 12., 13. og 19. er andre eksponenter for denne utviklingen.

08The Wailing

the-wailing
Sør-Korea, USA, 2016

Filmen legger ut som en slags horrorkomedie – en godmodig nesten-farse med mye kjefting og smelling, befolket av håpløse klodrianer som stadig ydmykes. Både i type humor og en politietterforskning som filmens motor minner den litt om Memories of Murder (2003) fra samme land, en mesterlig fabel om ugjennomtrengeligheten i det moderne liv. Også i The Wailing dreier det seg om en seriemorder, som sprer frykt i et landlig område med grufullt blodige og meningsløse anslag.

Humoren trekker seg tilbake etter hvert, men tross for en lengde på to og en halv time har ikke filmen et kjedelig sekund. Den bobler av oppfinnsom fortellerglede, og når man tror den ikke har mer krutt igjen, dynger den bare ufortrødent på. Den labyrintiske intrigen, med veldig flytende overganger mellom drøm og virkelighet, preget av krappe stemningskast fra scene til scene, bare skyller over oss, som en malstrøm. Videre har filmen en systematisk og distinkt bruk av totalbilder, og Cinemascope-komposisjonene er svært vakre, ofte med en svimlende dybdevirkning. Regissørens to tidligere arbeider har også vakt oppsikt, men deres ultravold har i mine øyne øyne framstått som forstyrrende nihilistisk. Denne tredje filmen innebærer et kvantesprang – Na Hong-jin har fått en retning, og tar steget opp til de tre andre store i koreansk film, Park Chan-wook, Bong Joon-ho og Lee Chang-dong.

Enda et mesterverk, en bortimot perfekt film som spenner opp et bredt lerret av temaer, stemninger og virkemidler. Fortalt med rolig autoritet uten hissende grep, ofte i lange tagninger – eksempelvis den lange scenen der hovedpersonene jekker ned noen voldelige ungdommer formulert i en eneste «setning». Filmen føles ekstremt autentisk – spesielt imponerende siden den skotske regissøren kommer utenfra – både i miljø og via distinkt tegnede, livspregede figurer ned i den aller minste birolle. Som i Don’t Breathe opplever personene at de lever i et havarert samfunn, der eneste utvei til akseptable liv er å ta seg til rette.

Har du et budskap å formidle så send et telegram, skal Truffaut ha sagt, og mange kan lære av hvordan regissør Mackenzie vever sitt anliggende naturlig, «i forbifarten», inn i bildene som i utgangspunktet befatter seg med en ytre handling: Alle våpnene som er i omløp. Vrimmelen av skiltene med «debt relief» eller «money lending». De menneskeforlatte omgivelsene. Indianernes nederlag som forløperne til fallet til de som overtok landet, nå i et fattig-USA. Dette siste poenget, som skurrende artikuleres i dialogen, er eneste gang filmen skjener ut i det overtydelige. Det eneste som ellers kan anføres mot filmen er at Jeff Bridges‘ værbitte etterforsker er en type vi har sett litt for mange ganger fra ham – selv om det gjøres med aplomb taper filmen litt autentisitet. Hans stadige rasistiske bemerkninger overfor sin indianske medhjelper later for øvrig til å maskere en slags forvridd, ensom kjærlighet.

10The Childhood of a Leader

the-childhood-of-a-leader
Frankrike, Storbritannia, Ungarn, 2015

Her ble jeg umiddelbart fengslet av den uhyre dramatiske orkestrale musikken (av Scott Walker) i kombinasjon med en montasje av slitne arkivopptak fra redslene under Første verdenskrig – en type musikk som vender tilbake i triumf under filmens geniale epilog, blant annet ledsaget av en av de mest forbløffende kamerareisene undertegnede har opplevd. Dette er en overskridende film, på mange plan, desto mer imponerende siden nesten alle virkemidler er uforstyrrelig sobre. I starten kan den virke kryptisk, da det ikke alltid er klart hvorfor alle scenene (og deres lengde) og bildene er narrativt berettiget. Et annet mysterium er at dette skal være en amerikansk film, men den ånder av en atmosfære og visuell tilnærming som minner om østeuropeisk kunstfilm, inkludert et ekstremt malerisk foto i duse farger og belysninger. The Childhood of a Leader blir imidlertid bare mer og mer intens og fokusert etter hvert.

Kun tittelen på filmen indikerer at den ti-årige gutten (spilt med høy intelligens og intensitet av Tom Sweet) i hovedrollen skal ende opp som en framtidig lederskikkelse, antagelig av et visst format. Han befinner seg i en gold bygning utenfor Paris, der den amerikanske faren er sentral i forhandlingene om etterspillet av krigen. Moren er fransk, smertefullt forknytt spilt av Bérénice Bejo. Stedet er en perfekt storm av psykologisk krigføring, følelseskulde, foreldrefravær, klasseforakt, nådeløst ambisjonsjag og forstillelser (begge foreldrene skjuler ekteskapelige sidesprang). Det uhyre begavede og lærenemme, men emosjonelt avstumpede barnet ser gjennom alt dette og gjør opprør mot autoriteter, og situasjonen utdanner ham til en mesterlig manipulator av mennesker. Filmen har i ettertid fått en enda mer uhyggelig aktualitet i og med innsettelsen om kun få dager av President Donald Trump, en annen person man fornemmer ikke har noen spesielt sunn personlighet.

De informasjonstunge fortekstene passerte så kjapt at jeg kun etterpå ble klar over at dette utrolig nok var en regidebut, av skuespilleren Brady Corbet. Ikke mindre himmelfallen ble jeg over at norske Mona Fastvold var medmanusforfatter. Ingen overraskelse derimot at filmen har fått meget gode anmeldelser i USA.

11. Knight of Cups (Malick)
12. 10 Cloverfield Lane (Trachtenberg)
13. Bone Tomahawk (Zahler)
14. Anomalisa (Kaufman & Johnson)
15. Hacksaw Ridge (Gibson)
16. The Ardennes (Pront)
17. Demolition (Vallée)
18. Indignation (Schamus)
19. The VVitch (Eggers)
20. 13 Hours (Bay)

Andre filmer som på svært forskjellig vis har gitt ekstatiske opplevelser: «Agnus Dei», «Café Society», «Deepwater Horizon», «Gods of Egypt» (årets eye candy-film), «Steve Jobs», «Under sanden».

Andre fremragende filmer: «11 Minutes», «The Accountant», «Allied», «Arrival», «Batman v Superman: Dawn of Justice (Director’s Cut)», «La belle saison», «Blue Jay», «Brooklyn», «Cemetery of Splendor», «Corn Island», «Creed», «Doctor Strange», «Etter stormen», «Eye in the Sky», «Florence Foster Jenkins», «Genius», «The Happiest Day of in the Life of Olli Mäki», «A Hologram for the King», «Hush», «Into the Forest», «John From», «Krampus», «Lights Out», «Love and Friendship», «Midnight Special», «Mine beste år», «Min pappa Toni Erdmann», «Mænd & Høns», «The Neighbor», «Nocturnal Animals», «Our Kind of Traitor», «Right Now, Wrong Then», «Room», «The Silences», «Sully», «The Survivalist», «Youth».

Andre generelt sterke filmer, men med visse svakheter: «Blood Father», «Captain Fantastic», «Darling», «Endorphine», «Flukten», «Hail, Caesar!», «The Lobster», «Remember», «The Shallows», «Snowden», «Spotlight», «Tale of Tales».

Norske filmer verdt å fremheve: «Kongens nei», «Birkebeinerne», «Huset», «Sensommer».

Høyt aktede filmer som dessverre ikke har gjort like sterkt inntrykk på undertegnede: «The Assassin», «Dagen i morgen», «Green Room», «Sauls sønn».

Ikke sett: «A Monster Calls»,  «Captain America: Civil War», «Deadpool», «Malgré la nuit», «Personal Shopper», «Suicide Squad».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Endres topp 10, 2016»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>