Strømmetjenesten HBO Nordic har i disse dager premiere på sesong 6 av serien Game of Thrones, og i den anledning lanseres samtidig antologiboken «Women of Ice and Fire» – som nylig ble presentert på et seminar i Trondheim. I denne artikkelen presenterer vi rapporten fra vår utsendte.
*
Det er bare å tilstå: undertegnede har ligget under en stein og fortsatt ikke sett Game of Thrones, men det har ikke gjort meg noe mindre nysgjerrig på samtalene om serien. For det skal godt gjøres å ikke ha fått med seg hypen – og ikke minst diskusjonene rundt representasjonen av kjønn. Det er noe med kvinnekarakterene i Game of Thrones, sies det. De er mange, forskjellige, og med mer handlekraft og mangfoldighet enn man ofte ser i andre TV-serier. Samtidig stilles det stadig spørsmål ved om HBOs adaptasjon av George R.R. Martins bøker er litt for glad i å avkle, ydmyke og skade dem.
Dette er et av temaene som den nyutgitte antologiboken Women of Ice and Fire: Gender, Game of Thrones and Multiple Media Engagements tar utgangspunkt i. Redaktørene Anne Gjelsvik (NTNU) og Rikke Schubart (Syddansk universitet, Odense) inviterte 25. april til lanseringsseminar i Trondheim, der boken og noen av dens artikler ble presentert. Som filmviter blir man naturlig nok nysgjerrig, og jeg tok turen for å høre panelsamtalene. Seminaret viste at det ikke bare er noe med kvinnene i Game of Thrones, det er mye – et vell av interessante debatter og perspektiver som ikke lar seg forenkle.
Anne Gjelsvik åpnet seminaret med å påpeke at ingenting i opplevelsen av Game of Thrones er entydig. Det er ikke snakk om enten/eller, men alltid både/og. Ikke enten feministisk eller anti-feministisk, men både feministisk og anti-feministisk. Det er en serie som spiller på motstridende følelser, der fascinasjon og avsky går hånd i hånd. Som forelskelse og amputasjon i samme innstilling. Eller verre, voldtekt filmet med en estetikk som tilsier sexy lyst. På et tidspunkt brøt en av seminardeltagerne ut: «Hvorfor liker jeg egentlig denne serien?»
Dette spørsmålet er antageligvis ikke vanskelig å besvare. Den finske kulturkritikeren Johanna Koljonen introduserte seminaret ved å blant annet trekke frem Game of Thrones som en svært vellykket verdensbyggende (world building) fiksjon som inviterer oss inn i Westeros og byr på både utopi og eskapisme. (Gjennomgangen hennes av fantasy-sjangerens utvikling som legitim populærkultur og forbindelser til romantikken hadde for øvrig fortjent en egen artikkel.)
Hvordan vi engasjerer oss i denne fiksjonsverdenen gikk igjen som et sentralt poeng i de tre artikkelpresentasjonene. Med utgangspunkt i Daenerys Targaryen (Emilia Clarke) og dragene hennes, diskuterte Rikke Schubart hvordan Game of Thrones opprettholder og utfordrer stereotyper knyttet til kjønn og makt. Selv om en stereotypisk ikonografi langt på vei opprettholdes, er det særlig i TV-seriens utvikling at stereotypene åpner opp for nye muligheter. For Schubart ligger mye av gleden ved serien i mulighetene den har til å vise kjønn og kjønnsstereotyper på nye måter, gjennom fantasien den presenterer. Game of Thrones skaper en verden som kan omforme og leke med tropene, der for eksempel drager, som vanligvis er den skjønne møs fremste fiende, kan forvandles til hennes undersåtter og bli en nøkkel til politisk makt.
Mariah Larsson fra Linnéuniversitetet i Växjö diskuterte representasjon av sex i Game of Thrones i lys av ideen om fiksjonsverdenen som en ”realistisk” representasjon av fordums tider. På den ene siden finnes det, ironisk nok, sterke forventninger om at både bok- og TV-serien skal være historisk korrekte (eller imøtekomme våre antagelser om hva som er historisk korrekt). Dette blir en forklaring på de sosiale strukturene og forholdene mellom rollefigurene, der for eksempel kvinnenes posisjon innad i fiksjonen samsvarer med forventingene til et nådeløst patriarkalsk føydalsamfunn.
På den andre siden har det blitt gjort påfallende forandringer i representasjonen av seksuelle forhold fra bok til serie. Valg av hvem som har sex med hvem, og særlig hvordan de har sex, blir gjort mer i tråd med våre moderne forventinger til ”korrekt” sex, eller til og med ”moralsk” eller ”amoralsk” sex. Larsson pekte for eksempel på hvordan Game of Thrones i forhold til bokserien nedspiller den seksuelle tiltrekningen i Tyrion Lannisters (Peter Dinklage) håndtering av ekteskapet med unge Sansa Stark (Sophie Turner), muligens for å holde på karaktersympatien.
Anne Gjelsviks innlegg dykket videre inn i spørsmål rundt adaptasjon fra bok til serie, og tok tak i scener fra TV-serien med voldtekt og trussel om seksualisert vold som ikke blir beskrevet i bøkene. Dette er noen av de mest kontroversielle scenene i Game of Thrones, og Gjelsvik holdt fast ved at dette er høyst problematisk. I utgangspunktet oppstår ikke kontroversen på grunn av hva som portretteres, men på grunn av mangelen på en grundig og alvorlig behandling av hendelsene.
I Martins bøker er voldtekt en del av universet, men det er aldri lettvint. I kontrast til dette får voldtektene som introduseres i TV-serien ingen virkelige konsekvenser for rollefigurene, og fremstår uten tyngde og dermed også uten mening. Torturen av Theon Greyjoy (Alfie Allen) var hovedeksemplet Gjelsvik trakk frem. I disse scenene portretteres blant annet misbruket som om det i bunn og grunn er frivillig, som om menn alltid egentlig vil ha sex.
Johanna Koljonen fortalte at da første sesong av Game of Thrones begynte å gå på SVT i 2012, var hun produsent og vert for et etter-show kalt TV-cirkeln som fulgte hver episode. Tre fantasy-eksperter diskuterte hver episode, og gikk inn på alt fra hva slags type sverd som ble brukt, til spørsmålet om serien viste for mye sex.
Showet ble en suksess, og viste hvor stort behov det var for en samtale om og rundt serien. Et viktig poeng for Koljonen var at denne samtalen ikke bare foregikk mellom deltagerne i TV-cirkeln, men ble en åpen samtale som også inkluderte de som så på gjennom nettdebatt – en sirkel av alle fans og TV-tittere.
Denne sirkelsamtalen fremstår for meg som en viktig idé, som også resonnerte med boklanseringsseminaret i sin helhet. Women of Ice and Fire diskuterer kjønnsperspektiv i Game of Thrones-universet, men denne fiksjonsverdenen består ikke kun bokserien A Song of Ice and Fire og filmatiseringen av denne. Universet er multimedialt og i stadig utvikling, gjennom fansens medskaperkraft og engasjement. Diskusjonene og innleggende på seminaret viste en seriøs holdning til publikummet, og Gjelsvik pekte på nettopp dette som et av de tidvis problematiske elementene ved serien og voldtekstproblematikken.
HBO har ikke tatt publikummet på alvor, og ikke håndtert kritikken på en god måte. I stedet legger produksjonen seg som et lag over fiksjonen, og seerne dras ut av den møysommelig oppbygde verdenen. Man blir klar over at det er en HBO-serie, og man blir klar over at dette skal være kontroversielt. Game of Thrones er altså ikke bare en serie man må prate om, men kanskje og en serie som vil at vi skal prate om den?