"Heksene fra den forstenede skog"

Heksesabbat på Kunsthall Oslo: Bredo Greves Heksene fra den forstenede skog (1976)

Fredag 1. november arrangerte Kunsthall Oslo en visning av den eminente, men lite sette Heksene fra den forstenede skog (Greve, 1976). En norsk undergrunnsklassiker om opplæringen av en moderne heks. Filmens anti-kristne budskap, og at den «drev gjøn» med eiendomsretten, var nok til at flere kinosjefer hyttet med neven og nektet å vise den.

Heksene fra den forstenede skog er spillefilmdebuten til Bredo Greve. En opprørsk filmskaper, som farget film-Norge rød-svart på 1970-tallet, med sine anarkistiske og samfunnskritiske filmer. Filmene er ofte preget av svært lave budsjetter — flere av dem laget i Greves egen leilighet/studio på Grønland 26 i Oslo. Før han debuterte som spillefilmregissør hadde han gjort seg kjent med flere kortfilmer, der menneskets forhold til naturen og teknologien er et gjennomgående tema. Tre av dem ble også vist som en del av Kunsthall Oslos filmprogram, nærmere bestemt Operasjon Blodsprøyt (1966), Vi er alle broilere (1972) og Den fine pelskåpa di (1977). Sistnevnte kan sees her.

Filmene hans har aldri vært ute på DVD, ikke en gang på VHS. Så all heder og ære til Kunsthall Oslo som tok initiativet til å arrangere disse visningene. Dette var i forbindelse med deres prosjekt Sound Versus System, som pågår fram til 19.desember, med både filmvisninger, konserter, forestillinger og foredrag. I tillegg har de en utstilling med papirbaserte verk, samt et mørkt rom fylt med ni tv-skjermer, som spiller av til sammen 30 timer med film. Her er det mange kuriositeter fra undergrunnen; alt fra Kenneth Angers okkulte Invocation of My Demon Brother (1969) til norske Ingrid Torvunds hjemmesnekrede og stilfulle Magic Blood Machine (2012). Absolutt verdt å få med seg!

"Bredo Greve"
Bredo Greve under arrangementet på Kunsthall Oslo.

I forbindelse med visningen av Heksene fra den forstenede skog var Bredo Greve selv til stede og introduserte filmen, og tok imot spørsmål og svar fra et engasjert og interessert publikum. Et annet unikum ved arrangementet var at hovedrolleinnehaverne Edith Roger og Ulrikke Greve var til stede for anledningen. Ulrikke hadde ikke sett filmen siden 1976, og var ikke spesielt begeistret for den da. For Edith Roger ble filmrollen hennes eneste — hun er tidligere proff-ballerina og ellers en av Norges mest anvendte sceneinstruktører. Hun likte filmen, men var aldri fornøyd med sin egen rolleprestasjon. Hvordan ville et gjensyn med et nytt og yngre publikum arte seg?

Siden 2011 har undertegnede og mine kolleger i Filmjunkiene jobbet med en dokumentar om Bredo Greves filmhistorie. Dette var også tema for min masteroppgave i Film- og fjernsynsvitenskap på Høgskolen i Lillehammer. Etter å ha jobbet så tett med Bredo Greve selv, innehar jeg ikke den objektiviteten som kanskje trengs, men jeg skal forsøke å ikke la dette farge omtalen for mye.

Ser vi på framstillingen av hekser i filmhistorien, er de nærmest utelukkende framstilt som antagonister. Vorteinfiserte og stygge, med onde hensikter. Et kjent eksempel er heksa i Snehvit og de syv dvergene, som forgifter Snehvit med et eple. Eller Mater Suspiriorum i Suspiria, som fargelegger de allerede så fargerike settene med blodet fra sine ofre. Et filmminne jeg selv har fra barndommen som gjorde inntrykk er heksene i Roald Dahl-filmatiseringen The Witches, der Anjelica Huston i rollen som sjefsheksa samler alle Englands hekser for å gjøre barn om til rotter. Det går igjen klart og tydelig: heksa er slem!

"The Witches" (1990); "Surpiria" (1977); "Snehvit og de syv dvergene" (1936)
“The Witches” (1990); “Suspiria” (1977); “Snehvit og de syv dvergene” (1936).

Andre filmer har stått for den mer historiske vinklingen. Witchfinder General (Reeves, 1967) skildrer hekseforfølgelsen på 1600-tallet, der uskyldige kvinner ble beskyldt for hekseri og brent på bålet. Den svenske stumfilmklassikeren Häxan (Christensen, 1922) er også naturlig å nevne, der vi får en makaber leksjon i heksas historie gjennom århundrene. Senest i år har heksene fått sin plass på lerretet med filmer som Rob Zombies Lords of Salem og norske Tommy Wirkolas Hollywood-debut Hansel & Gretel: Witch Hunters. Som vi ser av de nevnte filmene beveger man seg gjerne innom sjangere som fantasy-, skrekk- eller barnefilmer når hekser skal portretteres på film. Her skiller Bredo Greves Heksene fra den forstenede skog seg ut. Først og fremst ved at heksene er filmens protagonister, og for det andre at filmen ikke kan plasseres inn under noen av de øvrige sjangrene. Filmen er dermed ikke bare interessant i norsk sammenheng, men også internasjonalt.

”Jeg betrakter meg selv som neorealist” sa Bredo Greve i et avisintervju i 1978. Breialt vil noen kanskje si, men etter å ha blitt inspirert av verdensfilmhistorien under Oslo Filmklubbs framvekst på 1960-tallet, var det filmene fra den italienske neorealismen som hadde gjort sterkest inntrykk på ham. Typisk for neorealismen var å blande profesjonelle skuespillere med amatører, og ta opptak på location framfor i filmstudio. Mye av grunnen til dette var at filmstudioene var ruinert etter andre verdenskrig, og at man dermed måtte ty til andre, kreative løsninger. I Heksene fra den forstenede skog benytter Greve liknende midler. I tillegg til de profesjonelle skuespillerne, som Ulrikke Greve, hadde han også castet amatører som liknet rollene de portretterer i filmen. Filmen ble spilt inn på location, blant annet på Club7 og Ekebergåsen, med et budsjett på skarve 470 000 kr, som var en tredjedel av standardbudsjettet for norsk film på den tiden. Filmen er også en av de mer realistiske skildringene av hekser, sett i lys av verdenshistorien.

Regi-ass. Sissel Kleven, fra innspillingen av Heksene fra den forstenede skog.
Regi-ass. Sissel Kleven, fra innspillingen av Heksene fra den forstenede skog.

Dersom heksebrenningen aldri hadde skjedd, hvordan ville heksene ha opptrådt i et moderne samfunn? Dette var Greves utgangspunkt. Han valgte å sentrere historien rundt opplæringen av en heks i moderne tid, nærmere bestemt Oslo anno 1976. Etter å ha vært innlagt på psykiatrisk avdeling velger Gro (Ulrikke Greve) en ny retning i livet: et liv som heks. Med hjelp fra den eldre heksen Linn (Edith Roger) skal hun læres opp i heksenes gamle ideologi og levemåte.

Sammen med de praktiserende heksene Unni (Berit Schelderup) og Sonja (Kjersti Roald) bosetter de seg i en hytte ute i skogen, der «ingenting er kjøpt eller betalt for», som trollmannen Hans (Bredo Greve) så stolt poengterer. Linn lærer Gro opp til å gå i opposisjon til det etablerte bysamfunnet; eller «Den forstenede skog», som de kaller det. Gro må leve som en jeger, hvilket innebærer å følge sine indre lyster — måtte det være å stjele for å overleve eller å ha sex med dem hun måtte ønske. Hun lærer om plantelivets hemmelige kilder til fremmaning av indre krefter, som å kunne oppfatte tid og sted i halvert hastighet, eller å bevege seg i andre dimensjoner ved hjelp av daturaplanten. Underveis mens hun blir opplært av Linn forbereder de seg til en heksesabbat. Til det må Gro finne en mann som kan være «Fanden» i ritualet, der Fanden for dem representerer deres gud; dyret i mennesket.

lærer elev

Ikke akkurat hverdagskost for norsk film dette. Spesielt ikke i 1976, samme år som Reisen til Julestjernen og Olsenbanden for full musikk. Når en hører tittelen «Heksene fra den forstenede skog» er det sikkert mange som venter seg en skrekk- eller fantasy-film. Etter visningen av filmen på Oslo Kunsthall tok Greve imot spørsmål fra publikum, der han blant annet ble spurt om hvorfor han hadde valgt hekser til å føre den gode kampen, da disse vanligvis forbindes med noe negativt. Ikke et rart spørsmål, når man tenker på hvordan hekser vanligvis blir oppfattet. Forventningene ville antakeligvis være liknende om filmen hadde hett «Demonene fra den forstenede skog» eller «Vampyrene fra den forstenede skog». Men i motsetning til demoner og vampyrer har hekser en mer virkelighetsnær tilknytning til menneskehetens historie, og det er dette Greve satte seg fore å skildre. Ved filmens premiere den 14. oktober 1976 skrev han en kronikk, som han fikk publisert i Dagbladet. Der reflekterte han over nettopp dette:

Vanskelighetene ved å fortelle om hekser er at det er så få som vet noe om dem, samtidig som så mange tror at de vet en hel masse. Walt Disney og så altfor mange andre har viderebefordret bildet av den onde heksa. Det er Kirkens nidtegning, selve begrunnelsen for Hekseforfølgelsene som fremdeles lanseres. Antropologen Margareth Murray er så vidt jeg vet den første som begynte å se våre historiske hekser her i Europa i sammenheng med de eksisterende såkalte primitive samfunn og kulturer rundt oss.

Det er altså snakk om hekser som en kult av naturtilbedere, og ingen konvensjonelt ond Disney-heks. Inspirasjonskildene til Greves film var hentet fra en rekke bøker skrevet av Margareth Murray og Carlos Castaneda. Murray var en kvinnelig antropolog som skrev om heksekultene som opererte i Europa under middelalderen. Hun mente heksekulten var en alternativ hedensk religion, som gikk i opposisjon til kristendommen. Den andre hovedinspirasjonen var Carlos Castanedas bøker om Yaqi-indianeren Don Juan, som lærte Castaneda opp i sjamanisme. Dette lærer/elev-forholdet var utgangspunktet for selve historien i Heksene fra den forstenede skog.

Filmens driv ligger i dialogscenene mellom Gro og Linn, der Gro blir opplært som heks. Det er også her mange av filmens kontroversielle temaer kommer fram. For hvordan skal en heks leve i det moderne samfunn? Linn lærer Gro opp til å gå i opposisjon mot det etablerte, spesielt teknokratiet og kristendommen. Først og fremst ved å slippe løs dyret i seg selv — som Linn sier: ”De kristne fordømmer det dyriske i oss, det som vi kaller hellig. Derfor er det prestene kaller oss for djeveldyrkere.” Om filmen hadde blitt gitt ut på VHS en gang på 1980-tallet, tror jeg den fint kunne falt i hendene på eliten av norske black metal-musikere. Filmen bærer på mye av det samme tankegodset som mange slike band har uttrykt gjennom musikken, i sitt angrep på kristendommen, og dyrkelsen av fanden og naturen.

I ånd med Greves prisbelønte kortfilm Vi er alle broilere blir teknologien framstilt som heksenes fremste fiende. Heksenes gud er altså fanden, dyret i mennesket, mens deres djevel – altså fiende – er teknologien. Dette kommer spesielt fram i en scene der Linn ødelegger motoren på en bil ved hjelp av magi, for så å knekke bilnøkkelen til sjåføren. En kødder ikke med teknologifiendtlige hekser! De anarkistiske tendensene til Greve kommer også fram i måten heksene forholder seg til eiendomsretten på. De mener den bør oppheves, og Linn oppfordrer Gro til å stjele for å overleve. Blant annet rapper de to sykler og stjeler en høne, som Gro må slakte for å vekke jegerinstinktet sitt. Filmen retter ingen moralsk pekefinger og viser konsekvensene av dette, men skildrer alt fra heksenes perspektiv. Det var kanskje dette kinosjefene reagerte kraftigst på, at den var nedbrytende rent moralsk. Det er noe av det som gjør filmen så fascinerende å se den dag i dag, hvor bastant den er i ideologien den uttrykker.

"Heksene fra den forstenede skog"
Fra arrangementet på Kunsthall Oslo.

Under et samarbeid vi i Filmjunkiene hadde med Bob Murawski i Grindhouse Releasing, kom jeg til å nevne Bredo Greve. Murawski ble svært nysgjerrig på Greves filmer, og jeg sendte ham et par kopier med blant annet Heksene fra den forstenede skog. Han fikk også en kopi av det internasjonale presseskrivet for filmen, som Greve hadde med seg til Cannes-festivalen i 1977. Klipperen Chris Innis, som også er kona til Murawski, leste gjennom skrivet og var overbevist: Bredo Greve måtte være en kvinne! Hun syntes temaene om kvinnene som blir frigjort via heksekulturen var alt for feministiske til å kunne være skrevet av en mann. Heksene er helt klart sterke kvinnekarakterer — selvsikre og forførende. Gro er den svakeste i starten, men i løpet av hekseopplæringen blir hun mer og mer trygg på seg selv. Liknende tema har også blitt tatt opp i George A. Romeros snodige Season of the Witch fra samme tiår. Der søker den kvinnelige protagonisten til heksekunst for å bryte ut av et ulykkelig forhold, på samme måte som Gro i Heksene fra den forstenede skog tyr til hekselivsstilen for å finne en mening med livet.

Rent dramaturgisk kunne nok Heksene fra den forstenede skog tjent på å ha hatt en større kontekstualisering. Gro sin psykiske tilstand er et moment som blir introdusert i starten, men ikke fulgt opp i særlig detalj. Vi får også vite at hun har flyktet fra et tidligere liv, men får aldri se eller høre stort mer om dette. I stedet tar filmen mer av en cinéma-vérité-form, der vi observerer Linn og Gro i miljøet de befinner seg i. Flere scener foregår blant annet på jazzklubben Club7. Her følger kameraet heksene som en flue på veggen i det de danser vilt rundt Georg Keller Band. Scener som dette fanger tidsånden bra og føles veldig autentiske. Dermed er det ikke rart at en gjeng brasilianske filmskapere som så den på Cannes-festivalen i 1977, trodde filmen var en dokumentar.

Tross realismen, har filmen også innslag av det surrealistiske. Greve har uttalt at han rent visuelt ville tilbake til stumfilmens estetikk. Planen var opprinnelig å bruke samme filmruller som stumfilmskaperne brukte, men nitratfilm var antakeligvis ikke så lett å oppdrive i 1976. Så Greve og fotograf Svein Krøvel gikk i stedet for 16mm sort/hvitt-film — uvanlig i Norge på den tiden, da de fleste norske filmene var i farger. Greve fikk attpåtil filmlaboratoriene til å gjøre kontrastene sterkere. I et intervju med Gateavisa uttalte han at ”filmen måtte være i kontrast-hard svart-hvitt. Kontrastene mellom lys og skygge kommer tydeligere fram, du tvinges til å bruke fantasien din i bildene. Grått («realistisk») ville ikke ha gjort seg.” Dette gir filmen et gammeldags og nærmest surrealistisk uttrykk. En kan få inntrykk av at det var et datidens opprør mot en moderne form, slik mange filmskapere nå til dags går tilbake til 1970-tallets rufsete 16mm-stil. Dette er spesielt synlig i filmer som hyller grindhouse-æraen, som Robert Rodriguez’ og Quentin Tarantinos Grindhouse (2007) eller den nyere Troma-filmen Father’s Day (2011).

"Heksene fra den forstenede skog"

I tråd med stumfilmestetikken har Greve også tatt i bruk spesialeffekter som var typiske for 1920-tallets surrealister. Som en del av hekseopplæringen må Gro gjøre seg kjent med plantenes kraft. Dette kommer til uttrykk i en scene der Gro blir servert et daturabrygg, eller såkalt «witches weed». Planten skal få Gro til å gå inn i andre dimensjoner. Vi får se henne gå gjennom en betongvegg, hvor hun så kommer ut av intet oppe på et tak. Dette er illustrert via såkalt split screen-imagery, som Bordwell og Thompson definerer slik:

In this process, two or more images, each with its own frame dimensions and shape, appear within the larger frame.

Effekten ble brukt mye innenfor surrealismens kortfilmer på 1920-tallet, i filmer som L’etoile de mer (Man Ray, 1928) og La coquille et le clergyman (Dulac, 1928). Ofte for å skildre drømmeaktige eller uvirkelige tilstander, på samme måte som Greve gjør her. Med dagens øyne ser effektene enkle og utdaterte ut, men de har absolutt sin sjarm. Og ikke minst utfyller de stumfilmestetikken Greve var på utkikk etter. Det er ironisk hvordan denne søken tilbake til en gammel estetikk går hånd i hånd med filmens tema. Heksene kjemper mot det moderne samfunnet og teknokratiet. På samme måte gjør filmen det rent teknisk, ved å gå tilbake til stumfilmens stil.

Split screen-effekter i "La coquille et le clergyman" (1928) og "Heksene fra den forstenede skog (1976).
Split screen-effekter i “La coquille et le clergyman” (1928) og “Heksene fra den forstenede skog (1976).

Blant publikummet på Kunsthall Oslo påpekte en av tilskuerne ”hvor befriende det var å se en norsk spillefilm fra den tiden, som ikke hadde flaue replikker”. Dette kommer nok i høy grad av at Greve, i neorealistenes ånd, blandet profesjonelle skuespillere med amatører. Med dette fjerner man mye av stilen fra teaterskuespillet, som i så stor grad har preget norsk film opp gjennom årene. Et interessant eksempel på dette er Berit Schelderups rolleprestasjon. Hun har etter hva jeg kjenner til kun gjort to filmroller. Den ene rollen er i Heksene fra den forstenede skog som heksen Unni, og den andre er som den hysteriske kvinnen på bussen i kultklassikeren Lasse & Geir (Wam, 1976). Dere vet, den prektige kvinnen som får se på «kuken» til Lasse. Det er slående hvor forskjellige rolleprestasjonene hennes er i hver av disse filmene. I Lasse & Geir er hun teatralsk og overspillende, mens hun i Heksene fra den forstenede skog er langt mer nedtonet og naturlig. Svend Wam blandet for så vidt også amatører og profesjonelle i Lasse & Geir, men Greve var nok mer opptatt av en naturlig realisme i skuespillet, mens Wam ville ha det mer over-the-top. Selvsagt er det også replikker i Heksene fra den forstenede skog som er preget av sin tid, som kan få en til å trekke på smilebåndet, men alt i alt er dialogen befriende naturlig.

Heksene fra den forstenede skog har et sterkt kultfilmpotensial. Formmessig er den særegen for sin tid, spesielt når den går over i de surrealistiske sekvensene. Den har et mystisk og rolig, nærmest mediterende slør over seg, der den drar deg inn og holder på deg. En må kanskje ha en viss interesse for filmens tematikk for å bli helt revet med, men temaene den tar opp er likeså aktuelle i dag. Verden har ikke blitt mindre opptatt av teknologi, folk møtes oftere på sosiale medier enn i den virkelige verden, og tilbringer mer tid i «den forstenede skog» enn i den virkelige skogen.

Undertegnede med Edith Roger, Ulrikke Greve og Bredo Greve. Foto: Adrian Ophus
Undertegnede med Edith Roger, Ulrikke Greve og Bredo Greve. Foto: Adrian Ophus

Etter visningen på Kunsthall Oslo holdt Greve en takketale til Edith Roger og Ulrikke Greve. Ulrikke likte filmen mye bedre nå enn forrige gang hun så den, og Greve mente hun og Edith reddet filmen for ham. De to bærer filmen med sine rolleprestasjoner, og Greve fikk også med publikum på en ekstra applaus for Edith, for å vise at det ikke bare var han som syntes at hun var så god. Edith Roger poengterte til slutt at ”jeg synes du har hatt veldig mye på hjertet; du skulle ha fortsatt med film, for du har jo virkelig noe å si”.

Greves tid som filmskaper er nok over, men i årene han var aktiv var han ikke akkurat en likegyldig regissør. Det å blande sitt samfunnssyn inn i en film om hekser i moderne tid, må sies å være unikt. Som nevnt er hekser mest dominerende i fantasy-, skrekk- og barnefilmsjangeren. Men hva slags sjanger tilhører egentlig Heksene fra den forstenede skog? Med kniven på strupen ville jeg kanskje definert den som noe liknende et filosofisk, neo-surrealistisk heksedrama.

En DVD-utgivelse av filmen er under planlegging, og dokumentaren Bredo Greve: Filmrebell har forventet lansering neste år.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>