«The Lords of Salem»

Omtale

Heksebrenning og narkomani i The Lords of Salem

Rob Zombies The Lords of Salem, som nylig ble utgitt på video, er en ambisiøs og effektiv grøsser. Filmen slekter på både Roman Polanski og ekspresjonistiske stumfilmer, med sin idérike beretning om heksebrenning og en ung kvinnes kamp mot narkotikamisbruk.

En gruppe hekser står samlet rundt et bål i Salem, Massachusetts. De skriker ut profaniteter om Jesus, Bibelen og om de hyklerske kristne, før de kler seg nakne og smører seg inn i aske. De gamle, nakne kvinnekroppene signaliserer det ufruktbare – kropper som tidligere kunne bære frem liv har visnet og fremstår som en grell visuell påminnelse om døden. Asken speiler dette ved å være restene av den potente og skapende ilden. Men etterhvert som Zombie introduserer en parallellhistorie i dagens Salem, blir det tydelig at det ikke er dét regissøren vil signalisere. Heksenes kropper henspeiler i stedet den forfalne kroppen til filmens narkomane protagonist.

Rob Zombies femte spillefilm er polariserende og voldsom, der den fråtser i det makabre, samtidig som den har blikket for den personlige, menneskelige beretningen. The Lords of Salem klarer å koble horror-symboler opp mot karakterskildringen, og får på denne måten frem symbolenes dramatiske og ekspressive potensial.

«The Lords of Salem»

Når man leser handlingsreferatet til The Lords of Salem fremstår den som pussig – ja rett og slett litt tullete – i hvert fall om en leser det bokstavelig. En kvinnelig radiovert får tilsendt noen mystiske vinyler med satanistisk musikk som setter henne i en slags transe. Musikken stammer fra Salems hekser, og er et ledd i deres forbannelse mot menneskeheten etter at de ble brent på bålet for flere hundre år siden. Kvinnen begynner å misbruke narkotika og får voldsomme fantasier om hekser, Satans sønn, vemmelige skapninger med truende falloser og seksuelle overgrep.

Rent tematisk påminner The Lords of Salem om Roman Polanskis mesterverker Rosemary’s Baby og Repulsion. Hovedkarakterens leilighet blir et åsted for marerittaktige visjoner om døde, råtne kropper; et rom som burde bære hjemmets trygge konnotasjoner har i stedet blitt invadert av noe destruktivt og fremmed. Men der Rosemary’s Baby blir fortalt på lineært og klassisk vis, med møysommelig oppbygning og sparsomme virkemidler, er The Lords of Salem fragmentarisk og metaforisk, og med jevne mellomrom formelig eksploderer filmen i visuelle uhyggeligheter. Zombie klarer å skape intenst ubehag med utsøkt lyddesign og effektiv bruk av ikonografi. Dessuten vever han et menneskelig drama som faktisk blir gripende, til tross for filmens merkelige premiss og Zombies lite subtile stil.

«The Lords of Salem»

«The Lords of Salem»

Stumfilmreferanser og innflytelse fra tysk ekspresjonisme

Det tar ikke lang tid før det dukker opp referanser til stumfilm i The Lords of Salem. Når vi blir introdusert for Heidi Hawthorne (etternavnet avslører at hun er etterkommeren til en av prestene som dømte Salem-heksene), har rommet hun befinner seg i en svær plakat fra Georges MélièsReisen til Månen hengende på veggen. I likhet med George Méliès, men også andre tidlige stumfilmregissører, bruker Rob Zombie todimensjonale og nesten teaterscene-aktige bildekomposisjoner i flere av nøkkelscenene sine. Heksebrenningen blir vist forfra, med kulisseaktige trær i en bakgrunn tilslørt av tung røyk.

Horrorelementene er såpass outrerte at de åpenbart ikke ment å tas altfor bokstavelig – de må leses som symboler, som metaforer. Den mest poetiske og uforglemmelige skrekken er ikke den som utgir seg for å ligne et scenario som kan forekomme i det virkelige liv – et symptom i vår tidsalder hvor alt dreier som om “virkeligheten” og “realisme”, jamfør Paranormal Activity-serien og dens like – men den som står som et bilde på menneskets mørke fantasi og indre skrekk. De er drømmebilder, men slettes ikke ubetydelige av den grunn – de oppstår ikke ut av intet. De er manifesteringer av konfliktfylte følelser, traumer og eksistensialistiske kriser.

Litt etter litt blir Heidi sugd inn i en tilværelse som preges av tungt narkotikamisbruk. Hun blir blekere, tynnere, og til slutt dekket av grotesk hvit sminke; et grep som later til å være inspirert av den tysk ekspresjonismens bruk av ansiktsmaling for å uttrykke karakterenes indre følelsesliv. Hun fremstår nærmest som en moderne versjon av søvngjengeren fra Dr. Caligaris Cabinett — en utpint karakter som uten motvilje stavrer mot sin egen undergang.

«The Lords of Salem»

Dr. Caligaris Kabinett

En fragmentert beretning om overgrep?

Men hvorfor glir Heidi inn i et liv av tungt stoffmisbruk? Zombie gir ingen direkte og klare svar, men oppfordrer seerne til å komme frem til egne løsninger. Vi får se en rekke ”fantasibilder”, og enkelte av dem får en nesten til å tro at David Lynch har tatt over regien: Et demonbarn som låses fast til Heidi via en navlestreng, prestelignende monstre som sitter på rekke og onanerer, et hårete udyr og en prest som tvinger Heidi til fellatio.

Zombie ser ut til å fortelle en historie om overgrep. Slik prestene utøvde sin makt og posisjon til å drepe kvinner på 1600-tallet, har de brukt den til å seksuelt misbruke Heidi. Denne lesningen kan virke enkel, men filmens styrke er at uhyggen fra horror-elementene gir seeren muligheten til å føle rollefigurens sammenbrudd, og ikke bare observere den.

Man returnerer ikke til oppvaskkummen eller støvtørkingen idet The Lords of Salem er på vei ut av spilleren – filmen gjør mer inntrykk enn man kanskje skulle tro. Den kompromissløse, gruoppvekkende atmosfæren ligner ikke noe man finner i “enkel eskapisme” som eksempelvis John Carpenters Halloween eller Dario Argentos tegneserieaktige skrekkfilmer. Zombie forsøker aldri å gi seeren en følelse av fryd i det skrekkelige, men dyrker i stedet et ukommersielt feel bad-preg, i en historie uten noen egentlig forløsning.

«The Lords of Salem»

«The Lords of Salem»

Zombie reverserer også klassiske skrekkfilmers bruk av kristen symbolikk som en motgift til det demoniske. Det kristne blir i stedet fremstilt som et uhyggelig symbol på maktmisbruk og skinnhellighet, der Heidi stirrer som hypnotisert på et rødglødende kors, mens et hårete uhyre vandrer mot henne med klo-befengte never, lik Friedrich W. Murnaus ikoniske Nosferatu-skikkelse. Det demoniske og det kristne forenes i en uhyggelig masse – maktene er ikke motpoler. The Lords of Salem kan både tolkes bokstavelig (en ung kvinne som kjemper med narkotikamisbruk) og symbolsk (hvordan kristendommen som maktinstutisjon har traumatisert og ”voldtatt” mange generasjoner kvinner og menn).

Selv om The Lords of Salem har mye for seg, er det ikke en perfekt film. Zombies største svakhet ligger i dialogen; forsøket på å skildre vennskapet mellom Heidi og hennes to mannlige radioverter lykkes aldri, og innslagene av humore er direkte umorsomme og anstrengte, ettersom replikkene er hakkete og mangler timing.

Til å begynne med ligner filmen et kjærlighetsbrev til nevnte John Carpenter (en av Zombies helter), men den ender altså opp som en hjemsøkende psykologisk grøsser, der alle regler kastes over bord og det usagte får dominere. Det er tydelig at Rob Zombie har modnet som filmskaper.

De tidligere filmene hans leflet med bad taste, umoralske rollefigurer og bestialske drap – alt skildret med et frenetisk smil om munnen. Nå har han omsider benyttet sin tekniske begavelse til å lage noe mer substansielt og urovekkende. En original sjangerfilm der skrekkbildene vi har av kristendommens overgrep mot kvinner symboliserer de indre demonene til en plaget hovedkarakter i samfunnets laveste sjikt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Tom Andersen sier:

    Effektiv og ekkel liten sak, det her. Liker spesielt lydsporet – den dronende “satan”-musikken skårer høyt på creepy-faktorskalaen.

    Må nok se den igjen en gang. Var ganske mye å absorbere på en gang.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>