horner1

Konsertrapport og samtale med James Horner i Wien

James Horner, en av Hollywood største filmkomponister, holdt konsert under den årlige filmmusikk-eventet Hollywood in Vienna i tradisjonsrike Wien Konzerthaus 4. oktober i år med mange av sine aller største hits. Montages var tilstede for å dekke begivenhetene og for å snakke med Horner selv.

James Horner har alltid vært en av mine fremste favorittkomponister, og muligheten til å se og møte ham i levende live – i en av Europas mest kulturtunge konsertarenaer – var overveldende for en stakkars liten fan fra Norge. Horner er en veldig sjenert og privat person som bor i sitt eget lille krypinn langt utenfor Hollywoods røde tepper og falske pupper. Allikevel er han en av de aller, aller største i sitt felt med to Oscarstatuer (for Titanics musikk og sang), åtte øvrige nominasjoner og en hærskare nominasjoner/priser fra BAFTA, Golden Globe og Emmy. At han i det hele tatt takket ja til denne konserten er et under i seg selv, og ikke minst at han lot seg intervjue av presseinstanser, inklusive Montages. Men så fort konserten var i gang, ble det tydelig at opplevelsen rørte ham inderlig – akkurat slik hans egen filmmusikk har rørt millioner av mennesker bevisst eller ubevisst i 35 år.

Konsertprodusent og festivalens alma mater, Sandra Tomek, hadde dette å si om Hollywood in Vienna og Horners involvering:

I thought it would be a nice idea to not only implement a film music concert in Vienna, but also show the ties between Vienna and Los Angeles in a musical way. Vienna is such a  conservative place. Whereas classical music is celebrated, I was told that film music wouldn’t work here. I took the risk, however, and produced the first concert [in 2007]. As it turns out, all concerts have sold out and this one sold out within three hours /…/ As for Horner, we had wanted to invite him for a long time, but he’s a very private person who likes to stay away from the Hollywood business. But I guess he accepted the invitation because he has ties to Vienna through his father Harry Horner who was a set designer here.

Den følgende konsertrapporten inkluderer sitater fra et intervju som Horner gjorde eksklusivt med Montages.

James Horner i samtale med Montages
James Horner i samtale med Montages. Foto: Marian Schedenig.

Laserstråler veksler med fargede flomlys og bugnende lysekroner i et arkitektonisk krysningspunkt mellom historisisme og Art Noveau. Dekadensen i Wiens konserthus skaper høystemt atmosfære lenge før første note er spilt – et virkelig møte mellom Hollywood moderne spektakkel og midt-europeisk tungkultur. Så entrer dirigent og komponist David Newman scenen. Første halvdel er et potpurri av filmhistoriske storproduksjoner som speiler årets tema “On to New Worlds”: Gottfried Huppertz’ Metropolis (1927), Steve Bramsons musikk til Disney-attraksjonen Space Mountain, en suite fra flere Star Trek-filmer, Michael Nymans Gattaca (1997), John Williams’ A.I. – Artificial Intelligence (2001) og David Arnolds Independence Day (1996). Kjempeflott fremført alt sammen, og det føles litt urettferdig å bare nevne dem i forbifarten, men de fleste har kommet for konsertens andre del, viet utelukkende til James Horners musikk.

Vi spurte Horner om hans tanker rundt det å få egen musikk fremført i en live-setting, et prosjekt han aldri har takket ja til (med unntak av en Titanic-konsert for flere år siden):

I’ve always thought of myself as moving forward and not looking back on what I’ve done, so I’ve never really given concerts before. This is a first for me. /…/ It’s strange, but when I make things, I have to be all day out in front of the orchestra and the players, and it’s not really any different from that. What’s different, however, is hearing pieces that I wrote 20-15 years ago, music that I don’t listen to. In fact, I don’t listen to my own music. I remember very little of what I’ve done. So when I hear things, it’s just interesting to hear the film again. I know a lot of composers like to put their music in concert all the time, but I’m not like that.

Vi fulgte opp med å spørre om Horners forhold til sin egen back catalogue. De senere årene har flere nisjeselskaper kommet med nyutgivelser og førstegangsutgivelser av hans musikk. Er dette noe han var stolt av eller skulle han ønske at dette forble begravd i fortiden?:

That’s a good question. It depends on how far back. Some films I wouldn’t do now, and some films I prefer if the soundtrack wasn’t released. There are other films that weren’t successful, but where I wish the compositions would be on a soundtrack. The films that had very successful soundtracks are being reissued, which I find interesting. I never thought there’d be that kind of interest and that that world really existed.

James Horner receives applause from the audience
James Horner mottar applaus fra publikum. Foto: Thor Joachim Haga

Andre del åpner med Horners egen Universal-fanfare som mange kanskje husker fra 90-tallet. Deretter glir det over i rulletekstsporet fra Star Trek 2: The Wrath of Khan (1982), filmen som for alvor ble komponistens gjennombrudd i Hollywood. I filmens soundtrack forøvrig fremvises Horners store akkordsprang (gjerne omtalt som sci fi-akkordene), raske messingintervaller, kræsjende piano, det berømte 4-toners motivet for farlige situasjoner (“the danger motif“) og andre Horner-grep vi kjenner så godt fra hans resymé. Tonen er satt.

Før Horner ble tilbudt Star Trek 2, jobbet han imidlertid som komponist for Roger Cormans B-filmproduksjoner på begynnelsen av 80-tallet. Vi spurte ham om dette samarbeidet:

I wouldn’t say that my best days was working with Roger Corman. He didn’t know much about music. He knew a lot about film, but he knew that he needed music, and it was perfect place for me to jump from classical music to film music and learn how to be a producer and all of that. And the films weren’t great, but that didn’t mean anything, because learning a new artform was the most important thing.

En av Horners største suksesser følger i rulletekstsporet fra Mel Gibson-eposet Braveheart (1995). Geza Frank er solist på irsk sekkepipe. Folketoner glir inn og ut av uforskammet orkester-romanse mens den unge kvinnen ved min side tørker tårer med jevne mellomrom. I hendene holder hun en plastlomme med Braveheart og andre soundtrack-covere hun helt sikkert ønsker å få signert, men som sannsynligvis ikke lot seg gjøre. Jeg blir nesten mer rørt av henne enn av musikken.

Suite from "Aliens" (1986)
Suite fra “Aliens” (1986). Foto: Thor Joachim Haga

En Horner-medley presenterer mange kjære fanfavoritter: Willow (1988), A Beautiful Mind (2001), Apollo 13 (1995) og det fantastisk oppløftende temaet for romskipets take-off, Aliens (1986), The Mask of Zorro (1998) og The Rocketeer (1991). Dessverre er det kun få aurale glimt av hver enkelt, men det minner meg på hvorfor Horner var en av mine viktigste inngangsporter til filmmusikkens undre på 90-tallet. Spesielt Aliens – både musikk og film – har en sentral betydning i min musikalske oppvekst. Jeg spurte Horner om akkurat dette prosjektet og samarbeidet med regissør James Cameron:

Jim and I had worked a couple of times together when he was at Roger Corman as a cameraman and editor. I met him when he was a cameraman on a movie called Battle Beyond the Stars (1980), which was centuries ago. It happened to be a film that was Corman’s first film that was co-produced with a larger film company, Orion and released by Paramount. And that’s how Paramount discovered me, and my first stepping stone. But Aliens was interesting because I think he was under a lot of pressure to get it done within a certain time frame and he was used to doing everything himself. I went over to England to start writing the music while they were still shooting the film. But it got done, I just had very little time to write the score.

Hovedsangen Somewhere Out There fra Don Bluths Amblin-produserte tegnefilm An American Tail (1986) følger, fremført av solistene Deborah Cox og Jeremy Schonfeld. Det er en velskrevet ballade som følger datidens kotymer (og som skulle bli videreutviklet i Alan Menkens Disney-soundtracks) med oppadstrebende melodilinjer. Horner selv, som sitter to rader foran meg, feller noen tårer.

Konsertens høydepunkt, i hvert fall for undertegnede, er den lange suiten fra Avatar (2012). Ikke bare får vi presentert de etniske fargene i usigelig vakre spor som Pure Spirits of the Forest og The Bioluminescence of the Night, men også aggressive War som veksler mellom pauker, staccato messing og strykere og ikke minst Horners tematiske actionmusikk, en innfallsvinkel vi ikke hører så mye av lenger.

Mer pastoralt blir det i The Ludlows fra Edward Zwicks Legends of the Fall (1995), en annen personlig favoritt som ikke en gang står oppført i konsertprogrammet. Brede, lange melodilinjer som følger det åpne fjell-landskapet i Montana. Særlig engasjerende er de romantiske partiene for fagott. Få skriver så nydelig for treblåsere som Horner.

Endelig er det klart for Horners mest kjente verk, en lang suite fra Titanic (1997). Det kjente og tildels overspilte kjærlighetstemaet er både fremtredende og diskret orkestrert i mer dramatiske partier. Her er både de gaeliske tonene (med et massivt, akustisk kor i stedet for det syntetiske koret i originalen), sitrende actionmusikk og den drømmende kvinnevokalen. Sopran Ildíko Raimondi stepper inn for vår egen Sissel Kyrkjebø fra originalen i dette tilfellet, og Horner feller igjen noen tårer.

Suite from "Titanic" (1997)
Suite fra “Titanic” (1997). Foto: Thor Joachim Haga

Konserten avsluttes med tittellåta fra en annen animert Don Bluth-film, The Land Before Time (1988). Deborah Cox trer ned mellom radene og griper fatt i Horners hånd. Kanskje litt mye cheese her (både sangen og Cox’ opptreden), men det slukes opp av opplevelsen forøvrig. Wien konserthus, James Horner sittende to rader foran meg, musikken fra mine formative år. Det er slike øyeblikk som ikke bare dementerer filmmusikkens posisjon som en av verdens mest oversette kunstformer, men som får en til å innse hvor lite tilfeldig det er at akkurat James Horner er en av komponistene med størst emosjonell appell hos kinopublikummere.

Avslutningsvis spurte jeg Horner om fremtidige planer og den annonserte dobbel-konserten for fiolin og cello som han angivelig skulle skrive for de norske solistene Håkon og Mari Samuelsen:

There are a couple of projects that I haven’t yet decided on. I’ve been asked to do a couple of big things that I’m not too keen on. I’m looking for something smaller and more beautiful to do /…/ I’m doing the [double] concerto as we speak. That will be very interesting, because I’ve not really written a classical piece for the concert world in a long time. So when I was asked, I thought it would be good for me artistically. But it puts me in a different league. Now I’m not dealing with Hollywood contemporaries, I’m in the same league as Brahms and Mozart and Prokofiev, and it’s really scary – the “real” world.

Det skal bli interessant å se om dette prosjektet (med norske forbindelser!) vekker entusiasmen for samtidsmusikk som han mistet etter det uutgitte konsertstykket Spectral Shimmers i 1977.

I mellomtiden håper jeg i det minste at Hollywood in Vienna-prosjektet har inspirert ham til å gjøre flere konserter med egen filmmusikk.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>