k2

Filmmusikkdager i Trondheim, del 2: Konsert og prisutdeling

21. april inviterte Trondheim Symfoniorkester til konsert med norsk filmmusikk fra de siste 30 årene. Mange av komponistene var selv tilstede i salen. Deretter ble årets nordiske filmmusikkpris, HARPA, delt ut. Vinneren avsløres senere i artikkelen.

Det har ikke vært mange konserter med norsk filmmusikk gjennom årene. Kringkastingsorkesteret har hatt et par, men som regel har det vært fokus på utenlandske filmer og komponister. Trondheim Symfoniorkester hadde for eksempel en John Williams-konsert for 10 år siden. Nå var muligheten tilstede for å gjøre filmmusikk-happeningen komplett, ettersom seminaret i regi av NOPA sammenfalt med utdelingen av HARPA-prisen i Norge (HARPA-utdelingen arrangeres på rundgang i de nordiske landene).

Det ble spilt i alt 16 kortere utdrag fra norske partiturer, i tillegg til de fem nominerte fra Norden – alle sammen dirigert av Torodd Wigum. Først ut var en suite fra Kvitebjørn Kong Valomon (1991) av Geir Bøhren og Bent Åserud, et klassisk symfonisk verk i John Williams’ ånd med tilsatte norske klanger, spesielt i form av hardangerfele fremført av solist Sigmund Tvete Vik. Williams’ innflytelse fortsetter inn i Sopelimjakt av Gaute Storaas for  nyversjonen av Reisen til Julestjernen (2012), særlig i de Harry Potter-aktige actionsekvensene. Barndom fra Victoria (2013) av Jan Bang og Storaas vokser fra det intime til det ekspansive i løpet av sin spilletid, og understreker allerede her det tragiske kjærlighetsforholdet i fortellingen.

Kamilla og Tyven (1988) er for lengst blitt en barnefilmklassiker for min generasjon. Komponist Ragnar Bjerkreim fortalte meg at den kjente tittelsangen hans hadde blitt streamet mer enn 80.000 ganger på Spotify i fjor. Morten Harket fremførte originalen; her er det Zuma-vokalist Alexander Stenerud som forsøker seg på de lyse tenortonene, og han lykkes forsåvidt rimelig godt med det (men noen Harket er han ikke). Et av de personlige høydepunktene i konserten kommer med Knut Avenstroup Haugens musikk til dataspillet Age of Conan: Hyberian Adventures (2008) – orientale instrumenteringer og harmoniseringer vokser til russisk-inspirert epikk i Basil Poledouris’ ånd tegnsatt av messing og amboltslag. Herlig.

Knut Avenstroup Haugen og Henrik Skram
Knut Avenstroup Haugen og Henrik Skram

Tempoet tas ned med Stein Berge Svendsens sparsomme musikk til August Fools (2013), før vi returnerer til Harry Potter– og forsåvidt også Home Alone-land med Ginges musikk til TV-serien Julekongen (2012). Noe Danny Elfman er det vel også i lydbildet, med både bjelleklang og rørklokker. Henrik Skrams vakre cello-tema for Johan i 90 minutter (2012) har vi allerede skrevet om her. Det er et tema som kryper under huden på deg også i en live-fremførelse.

Jørn Hoel-klassikeren Har en drøm ble brukt i Drømmeslottet (1986) og fremføres her av Tore Johansen (mest kjent fra The Julekalender) i et nytt orkesterarrangement. Sangen er skrevet av Wam og Wennerød-komponist Svein Gundersen, og har fremdeles potens som melankolsk kraftballade selv om den har blitt overspilt gjennom årene. Noe helt annet er Trond Bjerknes’ musikk til Max Manus (2008), som for det meste opererer i et thrillerlandskap med mye strykere i det lave registeret; ganske utypisk for krigsfilmer satt til andre verdenskrig.

Kaada assosieres vanligvis med skakke, idiosynkratiske instrumenteringer, men det symfoniske arrangementet for Hardangervidda fra O’Horten (2007) gir temaet en mer strømlinjeformet, lyrisk kvalitet. Frigg Våkner fra skrekkfilmen Flukt (2012) er et av Magnus Beites mer nedtonede spor i partituret som forøvrig belager seg på mye dissonans. Geir Bøhren og Bent Åseruds Svalbardtema fra Orions Belte (1985) trenger neppe noen introduksjon. Ved siden av Reodors Ballade fra Flåklypa Grand Prix (1975), er det et av Norges mest kjente filmmusikk-temaer. Her var det imidlertid et helt nytt arrangement med vokal og tekst skrevet av Cecilie Larsen. En høygravid Helene Bøksle lånte sin sylskarpe røst til urfremføringen. Arrangementet er episk i oppbygning, men blir kanskje litt lite dynamisk i klimakset der Bøksle må kjempe om kapp med både orkesteret og et altfor markant slagverk.

Helene Bøksle og Trondheim Symfoniorkester fremfører en ny versjon av "Svalbardtemaet" fra Orions Belte (1985)
Helene Bøksle og Trondheim Symfoniorkester fremfører en ny versjon av “Svalbardtemaet” fra Orions Belte (1985)

Raymond Enoksens Olympic Hymn fra TV-serien Snøballkrigen (2012) fører oss tilbake til landskap inspirert av John Williams, særlig den amerikanske komponistens egne olympiske fanfarer, før første del avsluttes med Gaute Storaas’ musikk til Elias og jakten på havets gull (2010) som vant HARPA-prisen i 2011. Storaas’ musikk tar fortellingen på ramme alvor, og pøser på med pauker og messing i actionsekvensen – i en tongue-in-cheek-aktig modus, selvsagt.

Det er klart for utdeling av HARPA-prisen for 2012. Først presenteres de fem nominerte i små utdrag:

  • Finland: Pudhistus (The Purge) av Tuomas Kantelinen
  • Danmark: Over Kanten av Peter Peter
  • Norge: Varg Veum – Kalde hjerter av Peder Kjellsby
  • Island: The Deep av Daniel Bjarnarson og Ben Frost
  • Sverige: Palme av Benny Andersson

Jeg la spesielt merke til strykerharmoniseringene i Pudhistus og noen eteriske perkusjonseffekter i The Deep som minnet litt om Jerry Goldsmiths rustfrie stålboller i Planet of the Apes (1968). Til syvende og sist er det Tuomas Kantelinen som stikker av med prisen, utdelt av juryen bestående av Richard Bellis (USA), Loek Dikker (Nederland) og Bernard Grimaldi (Frankrike). Kantelinen er en av mest lovende komponistene i Norden, og skal etter sigende være i gang med et samarbeidsprosjekt med selveste A.R. Rahman, “the Mozart of Madras”.

Tuomas Kantelinen mottar årets HARPA-pris
Tuomas Kantelinen mottar årets HARPA-pris

Konserten avsluttes med tittellåta fra The Living Daylights (1987), komponert av Pål Waaktaar i (et ikke fullt så lykkelig) samarbeid med John Barry. Igjen er det Alexander Stenerud som får det utakknemlige oppdraget å fylle Morten Harkets sko.

Noen ting slo meg når jeg fikk alt servert løpende i et helaftens program. Veldig mye av musikken – både blant de norske og de nominerte – opererer enten i et veldig ostinat-basert territorium eller med små, forsiktige harmoniseringer. Jeg skulle ønske det var større vilje til å gjøre ting med enda større melodiske sprang eller enda flere uortodokse orkestreringer. Rett og slett litt mer dynamikk i lydbildet. Naturligvis er det filmene som dikterer stilvalg, men da er det også opp til regissørene å være mer vågale i sine retningslinjer til komponistene.

Samtidig vitner konserten også om en bredde i stilvalg – fra det klassisk symfoniske til det kammermusikk-inspirerte. Vi har all grunn til å være stolt av norsk filmmusikk, og tendensene til interesse fra utlandet er der. Krakow Film Music Festival hadde opprinnelig tenkt å ha fokus på nordisk filmmusikk i årets utgave, men konseptet måtte trekkes i siste liten på grunn av manglende støtteordninger. I mellomtiden må vi for all del fortsette å arrangere konserter som dette i eget land.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>