arven-fra-taxi-driver-og-urban-musikkpoesi

Arven fra Taxi Driver og urban musikkpoesi

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel relatert til ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Taxi Driver vises torsdag 19. januar kl. 18.00 (Bergen kl 19.00, Tromsø i februar).

*

Svært få, om noen, filmpartiturer har maktet å beskrive det sydende og vakre, men også moralsk korrupte bylandskapet så godt som Bernard Herrmanns musikk til Martin Scorseses filmklassiker Taxi Driver (1976). Men den er ikke alene. Andre komponister har også fanget byens poesi og dens organiske, mytologiske aspekter gjennom sin maleriske musikk.

Taxi Driver skulle bli Bernard Herrmanns svanesang. Etter å fullført siste dag med innspilling, dro han rett tilbake til hotellet hvor han døde samme kveld. Om det var arbeidet med filmen som tok det siste ut av ham, er vanskelig å si, men å gå ut med en slik soundtrack-klassiker er jo et lite lyspunkt under forutsetningene. Bedre enn kollega Jerry Goldsmith, som endte sitt liv og sin karriere med Looney Tunes: Back in Action (2003). Det er også vanskelig å si om det var kunsten som imiterte livet i dette tilfellet; om all den smerten og lengselen uttrykt i musikken var et bilde på hva som foregikk inne i komponisten selv. Sikkert er det imidlertid at musikken er det aurale speilbildet på hva som foregår inne i Travis Bickle (Robert de Niro) sitt hode gjennom filmen.

Neonlys flakker forbi, røyksøyler stiger opp fra ventilasjonsgitre, suspekte invidider henger på mørke gatehjørner og trafikken bølger frem og tilbake i en endeløs strøm. I dette landskapet kjører Travis rundt i taxien sin mens han prøver å ignorende de korrumperende impulsene rundt seg. Men det virker nytteløst. Impulsene er insisterende og uunngåelige. De smyger seg inn i underbevisstheten, der de langsomt stiger mot kokepunktet. Hele denne psykologiske tilstanden signaliseres nesten utelukkende gjennom Herrmanns musikk. Akkurat som det frenetiske strykerostinatet i Psycho (1966) skaper følelsen av paranoia mens Marion Crane tynges ned av både regn og skyldfølelse i bilen sin, er det de langsomt oppbyggende jazz-akkordene i Taxi Driver som forteller oss hva Travis føler og, i en narrativ sammenheng, hvor han kommer til å ende opp.

Hovedtemaet er ofte omtalt som sleskete og sensuelt i tone, og til en viss grad er det riktig. Men det er en farlig tiltrekningskraft; en mørk romanse der byen selv blir en slags femme fatale. Det dreier seg om en dissonant messingakkord som vokser gradvis i volum, når sitt klimaks og deretter starter på nytt i en annen toneart. Nesten som noen dype, rustne inn- og uthaleringer. Dette avløses periodisk av det velkjente, melankolske saksofon-temaet som vi kjenner så godt igjen fra film noir-uttrykket forøvrig, en slags musikalsk kommentar til Travis’ famlende forsøk på intimitet. Ja, kanskje som et signal på den emosjonelle distansen alle karakterene prøver å overvinne, også Jodie Fosters Iris og Harvey Keitels Sport. Det todelte temaet blir derfor et bilde på Travis’ egen dualitet – kampen mellom det forkvaklede, syndige og uunngåelige på den ene siden, og det noe mer håpefulle, inderlige og lengtende på den andre siden:

Når Travis kjører rundt med kjærlighetsinteressen Betsy (Cybill Shepherd) i tankene, farges hans inntrykk av byen gjennom saksofon-temaet. Når han ikke gjør det, eller når han påtvinges impulser han ikke har bedt om (som i den klassiske scenen med en vrien Martin Scorsese i baksetet), hører vi de nedadgående, dystre messingakkordene. Fotografi, spillestil og klipp er forholdsvis like i begge type scener, men det er Herrmanns musikk som forteller oss hvor vi befinner oss, rent narrativt, og hvor karakteren befinner seg, rent emosjonelt. Travis’ emosjonelle reise sammenfaller også med vår reise.

For meg har dette fortellegrepet derimot sekundær betydning. Jeg er mer opptatt av hvordan musikk og bilde forenes for å skape urban poesi; hvordan neonlys, arkitektur og menneskelig ensomhet mer generelt får sin ressonansbunn i Herrmanns harmonibruk, rytme og orkestering. Et bybilde er ofte kaotisk og kontrastfylt i sin visuelle utforming, men i bunn og grunn består den av individer med hver sin historie og hver sin lille sfære. Musikken har evnen til å understreke dette; til å binde det sammen til en mytisk helhet. Her blir lengsler, frustrasjoner, ensomhet og sosial dynamikk kontekstualisert for oss; det blir løftet opp langt forbi sement og betong. Dette har alltid fascinert meg, og det finnes flere gode partiturer som bygger videre på Herrmann og Taxi Drivers tradisjon.

«Heat» (1995)

Elliot Goldenthals musikk til Heat (1995) er et godt eksempel. Knapt noen lager flottere urbane vistaer enn Michael Mann, spesielt tydelig i natt- og solnedgangsscener. Goldenthal, på sin side, fargelegger scenene ytterligere ved hjelp av lidende stålcelloer og elgitar-uling à la David Gilmour som svever nesten vektløst over dype synth- og strykerakkorder. Det er som om det store musikalske spennet signaliserer dybden i bybildet mens de siste solstrålene skyter over New Yorks skyline. Ekstremt vakkert. I tillegg glir Goldenthals egne komposisjoner sømløst over i lignende spor med eksisterende musikk, det være seg Terje Rypdal, Moby eller Einstürzende Neubauten. Selv om intrige, tematikk og skuespillerprestasjoner alt sammen er solid i denne klassikeren, er det den audiovisuelle beskrivelsen av bylandskapet som sitter igjen i underbevisstheten. Også John Maddens Golden Gate (1993) ga Goldenthal muligheten til å sneie innom den samme tematikken, men den sensuelle, jazz-baserte musikken med forsiktige innslag av asiatisk instrumentering må etterhvert vike plass for en mer brutal kollisjon av stilarter ettersom idyllen i fortellingen bryter sammen. Her er sporet Condensers fra Heat:

James Newton Howard har alltid vært komfortabel i urbane settinger, hvor han ofte har tatt med seg den lengselsfulle jazz-saksofonen fra Herrmann og kombinert den med mer moderne synthteksturer. Det er kanskje ikke fullt så kunsterisk ambisiøst som Goldenthal, men allikevel nydelige portretter av amerikansk bykultur. De første to minuttene fra Grand Canyon (1991) er et godt eksempel, det samme er temaet fra The Fugitive (1993), deler av Falling Down  (1993) og kanskje spesielt Tim Hunters undervurderte The Saint of Fort Washington (1993) om den schizofrene Matthew (Matt Dillon) som finner sin livsveilder i Jerry (Danny Glover) mens de sammen kjemper mot isolasjon og hjemløshet i New York. Visuelt sett er den kanskje ikke så spennende, men Howards musikk kanaliserer hele tiden de psykologiske aspektene av tematikken menneske mot by og mennesket i byen. Her er åpningssporet:

«The Saint of Fort Washington» (1993)

Det er kanskje forutsigbart, men vi er også nødt til å nevne Blade Runner (1982), som er ganske unik denne sammenhengen. Ikke bare fanger Vangelis’ musikk det dystopiske aspektet ved Ridley Scotts fremtidsvisjon; den spiller også på lag med lydeffektene i så stor grad at du aldri helt vet om musikken er lyd, om lyd er musikk, om musikken kommer innenfra eller utenfra fiksjonsuniverset og så videre. Resultatet er en ekstrem organisk helhet hvis formål er å lulle deg inn en stemning og et univers først, og så la handlingen spille ut. Dette er etter min mening en av de mest viscerale filmene som noen gang er laget, og naturligvis også et av de mest involverende byportrettene. Spesielt Blade Runner Blues benyttes i sentrale transportscener, som når Deckard returnerer til leilighetskomplekset sitt. Musikk og lyd blir et perfekt konglomerat som bygger opp under den konfliktfylte stemningen mellom teknologisk beundring og fordervelsens melankoli, slik den også fremstår i Scotts produksjonsdesign (gjerne omtalt som retrofitting):

Dette er bare et lite utvalg av filmmusikk som i ulik grad har fulgt i Bernard Herrmann og Taxi Drivers fotspor. Mange av dem befinner seg i landskapet krim/film noir som sjangeruttrykk, men appellen for min del er mye bredere – det er vel så mye et forsøk på å fange essenssen av hva det vil si å eksistere som bymenneske; hva som gjør byen så poetisk og vakker, så stygg og korrumperende, så oppslukende og isolerende; så nær og fjern på samme tid. Det er nettopp musikken som får i oppdrag å tegne det psykologiske eller mytologiske bildet av byen som fenomen. Som løfter det til audiovisuell urban poesi, for å si det litt pompøst.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Ennio Morricone er for meg en av filmhistoriens fremste komponister.

    Det er ikke mange som kan skape stemninger med instrumenter slik som han.

    Etter noen trailerlass med westernfilmer ønsket Morricone å teste ut nye sjangere. Krimfilmer ble populært i Italia på slutten av 60tallet. Morricone laget flere av sine mest eksperimentelle komposisjoner i denne sjangeren.

    Her er et et par spor fra et av de beste.

    http://www.youtube.com/watch?v=dE43ifCbtVI
    http://www.youtube.com/watch?v=DnWC8FTW4Hs

  2. Herrmans musikk til Taxi Driver fører opp den klassiske amerikanske filmnoirs musikk fra etterkrigstidens big band jazz til en ny sfære. Outstanding! Meget god artikkel her. Takk.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>