hp2

Harry Potter – en pålitelig og vedvarende franchise

hp2

Opprinnelig publisert 17. juli 2009.

Sommeren for to år siden skjedde det noe spesielt. I siste akt av Harry Potter og Føniksordenen kjemper Harry en duell mot Lord Voldemort, og må samle gode tanker i seg selv for å kunne hamle opp mot kreftene fra ondskapen. Regissør David Yates visualiserer dette gjennom en ganske simpel montasje av tilbakeblikk fra de tidligere filmene, der Harry er sammen med sine beste venner Ron og Hermione. Effekten er slående idet tårene renner nedover kinnet mitt og jeg innser at jeg har blitt oppriktig glad i disse karakterene; jeg har faktisk deltatt i deres oppvekst – sett at de har utviklet seg fra søte barneansikt til voksne mennesker. Jeg bryr meg om dem, og erkjenner at denne serien vil holde hele veien ut – fundamentet er for godt til at en kommende film kan slå feil.

På mange måter oppsummerer denne opplevelsen et helt sentralt aspekt ved Harry Potter-franchisen. Filmatiseringen ble påbegynt lenge før bokserien var ferdig og ingen bortsett fra forfatter J.K. Rowling selv visste hvordan dette ville ende. Altså snakker vi ikke om en helhetlig visjon fra første stund; snarere er dette en serie som har fått forme seg underveis, med stadig innsprøytning av nye regissører, komponister og fotografer. Dét har gjort serien mer godt enn man skulle tro, da den har hatt en nærmest pubertal virilitet i utviklingen – i likhet med sine hovedkarakterer. I stedet for å definere og dermed også begrense et univers har Warner latt mange stemmer få boltre seg i denne luksuriøse lekegrinden. Det begynte i de barnevennlige hendene til Alene hjemme-regissør Chris Columbus, og den første filmen er i all sin enkelhet lite visjonær, men definitivt stemningsfull og, tør jeg påstå, magisk, hvilket har sikret den en trygg plass i barnefilmenes kanon. Oppfølgeren, Harry Potter og Mysteriekammeret, var derimot en skuffende slapp og slavisk adapsjon med lite av forgjengerens florlette fantasibyks. Det virket som om Warner skjønte hva som var i ferd med å skje da de erstattet Columbus med meksikanske Alfonso Cuarón (Children of Men). Kostymene og scenografien ble radikalt endret på, og hele universet fikk en kledelig regnsky over seg i et fortsatt uovertruffent kapittel; Harry Potter og fangen fra Azkaban er for meg en av fantasybølgens beste filmer – et mesterverk i sin kombinasjon av hormonell sårbarhet, gryende mørke og skrudd komikk. Visuelt representerte Cuaróns film et kvantesprang for serien, som den heldigvis har fulgt opp; siden den gang har Harry Potter-filmene ikke primært engasjert meg som fan av Rowlings bøker, men som filminteressert.

hp3

Hvis jeg begynner å snakke om legendariske Slawomir Idziaks fantastiske fotoarbeid i Harry Potter og Føniksordenen vil jeg strengt tatt tro at store deler av filmenes kjernepublikum faller av i svingen. At serien har utviklet seg til å oppfylle mine estetiske fetisjer er langt mindre viktig enn at de ser ut til å holde på både boklesernes og kinogjengernes engasjement. Dette handler om lojalitet i kombinasjon med de stadige nyvinningene; samtlige skuespillere (med et naturlig unntak av Richard Harris) har fortsatt i sine respektive roller og ingen av adapsjonene har vært særlig radikale i forhold til opphavsmaterialet, hvilket har gitt serien en sjelden kontinuitet. Og ingen av dem har sviktet rent kvalitetsmessig; samtlige har fått god eller strålende mottagelse hos kritikerne, og med tanke på at denne serien har pågått i åtte år er det noe av en bragd. Harry Potter har blitt en merkevare og faktisk et kvalitetsstempel. Der mange franchiser tar livet av seg selv ved å alltid sikte mot noe kvantitetsmessig større – med Transformers som et rykende ferskt skrekkeksempel – har Potter-filmene hele tiden forsøkt å balansere det spektakulære med det intime, slik at relasjonen til karakterene har stått i sentrum for spesialeffektene. Som jeg nevnte innledningsvis er det snakk om at vi har deltatt i en filmatisk oppdragelse av både karakterene og skuespillerne som gestalter dem. Dette gjør det langt vanskeligere å avslå filmene, ettersom det oppstår et slags samvittighetsforhold mellom dem og publikum – vi følger Harry og vennene hans i tykt og tynt. Dette har vist seg å gå på tvers av alder og kjennskap til Rowlings litteratur; på egenhånd har filmene blitt en institusjon vi med glede besøker sånn omtrent annethvert år.

hp7

Så kan man spørre seg om denne interessen har spilt på to strenger hele veien; var det mer spenningsfylt å se utviklingen på den hvite duken da vi ennå ikke kjente til historiens utfall? Hypen har da vært litt fraværende denne gangen, når det ikke venter en ny bok like om hjørnet? Selv har jeg registrert mindre hysteri enn ved tidligere premierer, og jeg har tenkt på årets Harry Potter og Halvblodsprinsen som seriens store svenneprøve – å lokke publikum i hopetall er utvilsomt en større utfordring denne gangen. Dessuten har serien nå blitt trygt plassert i hendene på David Yates, hvilket fjerner spenningen den kontinuerlige utbyttingen av regissører skapte. Mine bekymringer ser dog allerede ut til å være unødvendige, da filmen har hatt seriens så langt sterkeste åpningsdag og mottatt ovasjoner fra de amerikanske kritikerne.

hp6

Harry Potter var startskuddet for en fantasybølge som fortsatt ikke er over, og innimellom mange skuffende produksjoner som i altfor stor grad pøser på med effekter og eskalerende budsjetter for å fange vår oppmerksomhet, har den bebrillede trollmannen blitt en pålitelig leverandør av vår sårt tiltrengte eskapisme. For selv om alle bølger til slutt skylles ut i havet igjen, er ikke lenger Harry Potter-serien avhengig av det øvrige filmklimaet; den puster helt for seg selv og kommer sannsynligvis til å gjøre det på utmerket vis også i de to siste kapitlene fra Rowlings uendelig fascinerende, skumle, morsomme og engasjerende univers. Harry Potter rører noe i oss; han er en karakter vi enkelt kan sette oss inn i – han er vår maske i dette fiksjonsuniverset, der temaene som oftest er speilinger av vårt eget samfunn. Harry Potter skaper en verden vi både kan identifisere oss med og drømme oss bort i. Er det rart han er vår tids suksesshistorie nummer én?

Harry Potter og Halvblodsprinsen hadde norgespremiere fredag 17. juli, og Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 hadde norgespremiere 19. november 2010.

hp1

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Kjetil sier:

    Glimrende skrevet! Og takk for at dere ikke er så selvhøytidelige her at dere rakker ned på HP-franchisen av ren og skjær forakt som så mange andre gjør, samtidig som de påberoper seg å være filmvitere og filmelskere. Og i nesten samme åndedrag kan jeg si meg enig med dem som hevder at det magiske universet som utspiller seg og utbroderes mellom permene er langt mer fascinerende enn det som blir vist på lerretet.

  2. Jeg har lest bøkene på originalspråket og sett samtlige filmer og er enig i svært mye av det rosende som er skrevet og sagt om franchisen. Samtidig er jeg kritisk til selve storyen. Jeg skjønner at dette er fantasi og fantasi følger sin egen logikk – ikke nødvendigvis en logikk knyttet til våre egne opplevelser osv. For meg er det noe halvferdig over historien om Harry Potter. Personene lever i en usammenhengende tåkehistorie uten begynnelse og slutt, men med fikse og festlige detaljer ment for å begeistre. Og Rowling er dyktig: hun lykkes i å lage en meta-mytologi og liksom-sammenhenger, for i det øyeblikket vi ser dette/leser det så virker det som historien har en dypere sammenheng, som vi ikke nødvendigvis fatter der og da, men som nok blir klarere i neste bok/film. Dessverre følger hun ikke opp, det er så store brister på fantasy-logikk og sammenheng i historien at det blir ganske forstyrrende etter hvert. For meg er Harry Potter mytologien mindre troverdig på grensen til mislykket. Den blir en ‘liksom-mytologi’ . Men det er meget gode produksjoner ytre sett: skuespillere, musikk, filming er meget vellykket.

  3. Simen Løvgren sier:

    Jeg syns det er synn at filmskaperne i siste filmen har tatt seg så store friheter i forhold til boka. De har tatt bort mye som er vesentlig for historien og lagt til noe som over hodet ikke har noen betydning. Ellers likte jeg filmen! Spesielt scenen med Humlesnurrs flamme-heksing.
    P.s. Er det bare meg som irriterer meg over at nesten ingen i filmen sier farbannelsen/våden de bruker? I bøkene er det bare voksne trollmenn (og Hermine) som får til å bruke heksinger uten å si dem høyt.
    Og: Kjempekult om dere hadde tatt dere tid til å snakke om Harry Potter i Filmfrelst :)

  4. Øyvind Hellenes sier:

    Ja, Potter franchisen fortjener definitivt en egen podcast episode, men etter siste film vel å merke. Min interesse for dette universet var ikke noe å skryte av for 2-3 år siden, men for ca 1 år siden begynte jeg plutselig å forstå all hypen og oppdaget at disse filmene jo er uber-koslige! Er lett å få fordommer mot slike komersielle suksesser, så jeg er glad jeg så lyset før det var for sent, hehe.

    Min Potter favoritt er forøvrig Føniksordenen. Den litt dystre tonen treffer perfekt og danner en ny og dypere dimensjon til universet. Blir spennende å se om syveren kan overgå denne.

  5. Vidar Vaggen Olsen sier:

    Jeg syns det er helt glimrende at filmene ikke følger bøkene så slavisk, for bok 4 til Rowling var uten tvil den beste, og den lengste til da. Etter det ble bøkene så utrolig lange og utvannede, og de hadde sårt trengt å redigeres ned. Siste bok bare skummet jeg gjennom for jeg syns de litterære kvalitetene begynte å gå fullstendig ad dundas, så jeg gleder meg masse til å se de to siste filmene og hva de har fått destillert ut av den siste lecablokken av en bok.

    Filmene på sin side har bare blitt bedre og bedre!

    Ang det visuelle, så er det spesielt én ting jeg har likt veldig godt, og det er at karakterene bruker vanlige klær, slik som ungdom ville brukt. Det er en perfekt miks mellom magisk og hverdags-estetikk. Jeg husker ikke hvordan dette er beskrevet i bøkene, men produsentene kunne lett valgt å la dem gå konstant i trollmann-gjøgle klær, og da hadde det fort blitt veldig fjollete det hele.

  6. Vegard sier:

    Wow, åpningsavsnittet i denne artikkelen beskriver min egen opplevelse på en meget treffende måte! :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>