Den finske ungdomsfilmen Forbidden Fruit (Kielletty hedelmä) ble min siste filmopplevelse i Karlovy Vary, og står igjen som en av festivalens absolutt store (positive) overraskelser.
KVIFF’09: Raakel (Marjut Maristo) og Maria (Amanda Pilke) er to finske ungjenter som vokser opp med streng bibeltroisk familietilhørighet som læstadianere; i et lokalsamfunn der man ved å vise den minste tvil ved troen, påkaller patriarkiske krefter for umiddelbar omvendelse til troens smale vei. Etter at Maria plutselig reiser til storbyen Helsinki for å smake på fristelsene i verden utenfor menigheten, sender samfunnets religiøse voktere den dypt troende venninnen, Raakel, etter til hovedstaden for å berge Maria og få henne hjem.
Den første smaken av kjærlighet, det første kysset, møtet med dunkende musikk i sommerkvelden, puls som stiger, hjertet som slår raskere, et møte med det motsatte kjønn – og alkohol. Den søte uskylden trues av en tiltrekkende spenning – noe alle som har vært gjennom puberteten kan føle på. Hva skjer med oss i møtet med disse nye opplevelsene? I Forbidden Fruit tas vi med inn i disse universelle, nostalgiske problemstillingene opplevd gjennom de følelsene som fyller to læstadianske ungjenter i et motstridende møte med den moderne, sekulariserte verden. De oppdager en helt ny verden utenfor sin egen i et samfunn av total frihet. Tenk at du som tenåring for aller første gang ser levende bilder på kino. Det skjer med Raakel – og noe skjer med henne.
Regissør Dome Karukoski setter i sin tredje langfilm opp kulturløftene med all mulig tydelighet, og skaper et eksistensialistisk spørsmål om jentenes valg – hvilken vei de skal følge videre i livet. Trygghet eller frihet. Uskyldighet eller skam. Problemstillingene har vi sett før, men perspektivet med to jenter fra det dypt troende samfunnet gir historien en ny dimensjon, og filmen løsriver seg dermed fra de mange beslektede sjangerfilmene vi har sett i Norden de siste årene. Historien er presist og sobert fortalt, og de to fabelaktig unge skuespillerne forstår åpenbart hva de er med på. Skuespillet er befriende dempet og naturlig. Men filmens mest iøynefallende styrke ligger i de overraskende delikate bildene. Forbidden Fruit svever i skjønn, billedlig melankoli og observerer jentenes nye hverdag med anslag av et stemningsfullt, poetisk filmspråk. Iakttakelsene er gjennomgående presise, og filmen unngår de fleste av ungdomsfilmens fallgruver og oppbrukte klisjeer. Et friskt pust fra Finland. Kanskje kan vi til og med håpe på norsk kinodistribusjon?
