KVIFF’09: Claire Denis er en av disse regissørene som prestisjefestivalene tar godt vare på, men hvis filmer enda ikke kan vekke publikums interesse på regissørens navn alene. Kanskje er det fordi filmene hennes; trass en ofte tydelig samfunnskritisk holdning i temaene de omhandler, aldri skriker ut sitt budskap. Kanskje har det noe med at Denis; tydelig influert av sin bakgrunn som regiassistent for blant annet Jacques Rivette, Costa-Gavras og Jim Jarmusch, ei heller har et spesielt utagerende formspråk. Til forskjell fra hennes mannlige kollegaer i Frankrike, er hun da også atskillig mindre brautende i personlig fremtoning. Her i Norge har vi sett lite av filmproduksjonen hennes på kino, og jeg har ikke funnet denne filmen på lister over filmer som skal lanseres i Norge fremover.
35 Rhums er tittelen på hennes nyeste film. Karlovy Vary viser den i sitt engasjerende og alltid innholdsmettede sideprogram Horizons, etter visning på blant annet filmfestivalene i Toronto, Rotterdam med flere. Det er et relasjonsdrama av den sorten som hverken gir deg eksposisjonen eller avslutningen, men isteden handler om alt skjer i midten. Det minner sånn sett litt om danskenes filmproduksjon de senere år, selv om den best oppsummeres som en slags fransk variant av tematikkene Ken Loach lenge har utforsket.
Plottet sentrerer rundt et far/datter-forhold i brytningsfasen, med innspill fra sidelinjens naboer, venner, uvenner, kjærester, ekskjærester i et forstadsmiljø til Paris-bydelen La Villette. Nesten hele casten er av afrikansk opprinnelse, og filmens ambisjoner utover å fortelle noe om nevnte relasjonsproblematikk, er tydelig å ta oss på innsiden av et innvandrermiljø flere enn pariserne har et nesten ikke-eksisterende forhold til. Allikevel et argument for å kalle filmen ekskluderende; filmens forsøksvis samfunnskritiske brodd vil nok passere uten videre innvirkning på store deler av publikum.
Da er det bra at filmen fungerer bedre på det andre planet. For far/datter-historien er både engasjerende og troverdig, om enn noe sukkersøt i all sin intimitet. Mye av det skyldes selvsagt Denis sitt solide håndlag med skuespillerne, men også at hennes faste samarbeidspartner Agnes Godard bidrar med tett og presist foto. Musikken derimot kan best oppsummeres som kvalmende, og underbygger nettopp regissørens mindre heldige regivalg i nevnte intime scener.
Til syvende og sist blir 35 Rhums en forholdsvis lett forglemmelig affære, kanskje mye fordi man på festival konsumerer, fremfor reflekterer over filmene som vises, og en stillferdig produksjon som denne derfor dessverre lett faller igjennom. Men dette er ikke alene årsaken, for manuset byr dessverre heller ikke på den spesielt store utviklingen hos sine karakterer, ei heller spesielt gripende konflikter. Det hele er egentlig veldig trivielt, og kanskje kunne man ønsket seg en utbrodering av forstadsproblematikken filmen innledningsvis berører. Regissør Denis vokste selv opp i et Afrika preget av Frankrikes herjinger som kolonimakt, og en far som jobbet for myndighetene på nettopp dette området. Hun har dermed sannsynligvis inngående kjennskap til miljøet rundt, og historien bak karakterene hun nå har laget film om. Målsetningen må ha vært å vise noe av dette. Synd derfor at filmen best kan oppsummeres som ufarlig og trivialiserende.
Denis har laget mye bra film – her er samtlige hos Play.