David Lynch (1946-2025)

Horisonten er visket ut av mørket i «Lost Highway» (David Lynch, 1997).

Det var med tunge hjerter vi her i Montages-redaksjonen mottok nyheten om David Lynchs død i går kveld.

Flere av oss er til stede på filmfestivalen i Tromsø denne uken, og hadde samlet oss for å dra til den årlige pressefesten torsdag kveld da mobilene begynte å gløde med beskjeder om at David Lynch hadde gått bort. Det ble da en dempet aften uten andre samtaleemner, der filmfans fra hele Norge samlet seg om sin store helt.

Hvis man spør filminteresserte om regissører de liker, er det to navn som så å si alltid blir nevnt: Stanley Kubrick og David Lynch. Andre regissører av tilsvarende kaliber vil også ha mange tilhengere, men sjeldnere treffe «alle». Da den siste Sight and Sound-kåringen av tidenes beste filmer ble publisert i 2022, var det mye som virket underlig, men at nettopp disse to hadde flest filmer på listen, var rimelig.

Så stor er altså Lynch – han er trolig den mest innflytelsesrike filmkunstneren i sin generasjon, som også har hatt stor innvirkning på foto- og billedkunst, musikk og mote. Lynch er en monolitt i populærkulturen, som absolutt alle som enten jobber med eller elsker kunst har et forhold til.

Årsaken til dødsfallet i går er hans dramatisk forverrede helsetilstand, ifølge Deadline, etter han fikk diagnosen lungeemfysem, og brannene som har preget Los Angeles den siste tiden forårsaket at Lynch måtte evakueres fra sitt ikoniske hjem i Senalda Road (kjent fra Lost Highway), lokalisert like nedenfor Mulholland Drive. Luftkvaliteten skal ha vært så dårlig at de allerede svake lungene hans ikke tålte påkjenningen.

En sterk sorgreaksjon var påfallende etter at dødsbudskapet sank inn hos alle filmelskerne her på filmfestivalen i Tromsø, og impulsive markeringer er ventet i løpet av festivalens siste tre dager. Her på Montages vil vi også i tiden som kommer løfte frem ulike tekster og hyllester til en av våre aller største favoritter.

David Lynch vil uten tvil bli stående som en av det siste halve århundrets største filmkunstnere, og minneordene har ikke latt vente på seg — både fra kollegaer i Hollywood og i befolkningen her hjemme.

Vi oppfordrer alle våre lesere til å dele noen tanker om Lynch her i kommentarfeltet og våre kanaler, og så føles det allerede som at 2025 vil bli et år der mange av oss henter opp igjen Lynch-filmografien og dykker ned i de mange mesterverkene han etterlot seg.

Skriv ut artikkelen 10 kommentarer

Frank Stenersen sier:

17. januar 2025, kl. 21:38

Har aldri opplevd slik sorg-av-takknemlighet før. David Lynch har gitt så mykje rikdom på alle mulige måter, ei lysande kilde inspirasjon. Er midt i Twin Peaks: The Return, totalt oppslukt. Alt annet er satt på vent, så her skal eg sjå alt av han, film for film og heile Twin Peaks. Vinylene skal høres, bøkene skal leses. Kvil i fred David Lynch.

Svar
Ivar Magne Jensen sier:

17. januar 2025, kl. 22:03

Min favoritt film av David Lynch er Mullholland drive . En feber fantasi og en gåte av en film , klarer aldri å løse den , men samtidig like spennende hver gang jeg ser den . Pussig att mannen som har laget diverse fancy art filmer , også har laget noe av de vakreste « streite « filmer som Elefantmannen og Straight Story . Slutt scenen i Straight Story der Harry Dean Stanton dukker opp , fantastisk . Og ikke å forglemme da Twin peaks dukket opp på Nrk for mange år siden , det var magisk , vi her oppi nisselandet hadde aldri sett noe så suggererende på Tv . Hvem drepte Laura Palmer , hakke peiling , men reisen var verdt det . Hvil i fred David

Svar
Øyvind Svaleng sier:

17. januar 2025, kl. 23:18

David Lynch sin død er like poetisk og skremmende som filmene hans. Det jeg vil huske best er følelsen av, som meget ung mann, å sitte vettskremt og tankefull igjen i en nesten tom kinosal etter å ha se «Lost Highway». Jeg utsetter meg sjeldent for slike filmer nå lenger, men den gangen føltes det helt naturlig. Så noe har endret seg i løpet av disse årene. Jeg tenker uansett at verden trenger mye mer filmanalyse. Og mange færre spoiler warnings.

Svar
Edvard Gaukstad sier:

18. januar 2025, kl. 00:33

David Lynch er nesten uerstattelig for meg. Å miste han er som å miste et familiemedlem. Eller et lem. Klarer ikke helt å forstå det, eller ta det inn over meg. En stor inspirasjon for meg og vil alltid være med meg, så lenge jeg lever. Må prøve å hedre hans ånd så langt det lar seg gjøre.

Svar
Olav Gisle Øvrebø sier:

18. januar 2025, kl. 11:54

David Lynch: ein av desse bautaene i kulturen viss bortgang er ein utenkbar tanke. Første minnet som renn meg i hug er Harry Dean Stanton i Fire Walk With Me, zen-uttrykket i ansiktet hans i trailerparken i scena med gjenferdet og politimennene, og monologen hans i Inland Empire. Samspelet Lynch og Stanton imellom var så lyttande og godt. Fint dokumentert i Partly Fiction. Neste minne er Eye of the duck-scena i Blue Velvet, In Dreams, samt introen med tittelsporet. Og David Bowie i Fire Walk. .,og Bowie på motorveien i Lost Highway. Minneverdige scener og augneblinkar er mange. Kvil i fred kjære pervert in the pulpit.

Svar
Christoffer Bundesen sier:

18. januar 2025, kl. 15:44

Etter et nylig første møte med Inland Empire på Cinemateket var jeg allerede i Lynch-bobla da den vonde beskjeden kom torsdag kveld. Det var rørende å oppleve strømmen av det jeg opplever som ektefølt hyllest og sorg, blant annet innslaget fra TIFF på Kveldsnytt. Det finnes knapt noe mer fengslende (eller frigjørende?) enn et møte med et hvilket som helst verk av David Lynch, det fører som regel til gjensyn av filmene, Serien (med stor S), intervjuene, analysene. Selv om mesteren selv har forsvunnet ut av tiden, vil verken leve evig. Jeg gleder meg til neste gjensyn med Twin Peaks og en sur kopp kaffe. “Even bad coffee is better than no coffee at all.” Hvil i fred, David Lynch.

Svar
Lars Klevberg sier:

18. januar 2025, kl. 16:57

Rip the master. La oss ikke glemme at Kubricks favoritt film var Eraserhead, ihvertfall en av favorittene. En som overlevde Dune marerittet og fortsatt sin kompromissløse kunstneristiske fremferd. Fra mareritt som liten ved å tjuvtitte på Twin Peaks til å forelske meg i Mullholland drive og Blue Velvet til å rive meg i håret av frustrasjon og delvis kjedsomhet under Oslo sin Inland Empire premiere (norsk fotograf om jeg ikke tar feil) til å fordype meg i bøker og pensler fra Lynch sine verk. Han trengte ikke filmen, men filmen trengte han.

Svar
Magnus Meling sier:

18. januar 2025, kl. 17:51

Brukte litt tid på å bli kjent med filmene til Lynch annet enn Twin Peaks, så må si jeg er glad jeg ble kjent med filmene hans i tiden han levde. Twin Peaks: Fire Walk with Me og Wild at Heart vil nok bli stående som de to soleklare favorittene, men vil se opp igjen alle filmene hans og dyrke de fremover.

Svar
Hilde Susan Jægtnes sier:

19. januar 2025, kl. 01:30

David Lynch betyr alt for meg. Han er vår tids Leonardo da Vinci og den store familiemareritt-eventyrfortelleren. For meg personlig og kreativt er han som min deformerte bror som jeg ser opp til, selv om jeg også frykter ham. Jeg tok et universitetsfag om David Lynch’ filmer mens jeg tok mastergraden i film- og tv-manus ved USC i Los Angeles, og skrev flere oppgaver om ham:

«The Family Hierarchy in David Lynch’s Archetypes»
«How To Make Angels Even Brighter»
«Blue Velvet: Having the Cake and Eating It Too»

Mine Lynch-favoritter:
1. Eraserhead
2. Twin Peaks (sesong 1, 2 og 3 samt filmen Fire Walk With Me)
3. Kortfilmene hans, særlig «The Grandmother», «Alphabet» og «Six Men Getting Sick (Six Times)»
4. Dune (tro det eller ei! jeg driter i hvor utskjelt den er, jeg synes den er sublim!)
5. Mulholland Drive
6. Blue Velvet
7. Wild At Heart
8. Musikkvideoen «Crazy Clown Time» (med hans egen musikk)
9. Lost Highway

Korte utdrag fra hver av de tre oppgavene jeg skrev:

HOW TO MAKE ANGELS EVEN BRIGHTER
Lynch’s films offer virtual spaces in which light and dark are contrasted to produce interdependent elements of good and evil. The brightness level of the angel will depend on how dark the devil is, and vice versa. Lynch uses polarization to recreate a child’s subjective, formative impression of good and evil, and often lingers at a juvenile, undifferentiated level, assimilating narratives (fairytales) told to children for educational purposes. Although both angelic and demonic characters are well developed and have surprising, original idiosyncrasies, their predominant traits are unambiguously good or evil – unlike most of the heroes and heroines (Jeffrey in Blue Velvet, Sailor in Wild at Heart, Laura Palmer in Twin Peaks/Fire Walk With Me), who oscillate between the two poles, leaving the audience less clear on how to feel about them or judge them.

BLUE VELVET: HAVING THE CAKE AND EATING IT TOO
Jeffrey’s exploration of the two worlds begins after his father is hospitalized with heart failure. It is as if Jeffrey’s super-ego is deactivated for some time, allowing him to pursue two different relationships in the absence of a tangible manifestation of a moral codex. Indeed, Michel Chion (2006) points out that this “interpretation of fantasy is based on the suspension of our normal points of orientation: in this case, Jeffrey’s real parents” (p86) (Chion refers to Jeffrey’s mother’s lack of activity or expression throughout the film). In this sense, Blue Velvet could be seen as the response to the question “What would happen if a normal young man had an excuse to try out both traditional versions of desire at once, naughty and nice, without fearing retribution from moral guardians?” Jeffrey is given such an excuse in the guise of the criminal investigation and the absence of his parents. We as the audience are given this excuse when we are able to watch Blue Velvet and then pass moral judgment on it after having (perhaps secretly) enjoyed the journey into dark fantasies.

THE FAMILY HIERARCHY IN DAVID LYNCH’S ARCHETYPES
The repetition of character types and narratives in Lynch’s films lends itself to the definition of archetypes particular to Lynch’s artistic world. Six archetypes seem to recur: The Imperfect Hero, the Strong and Beautiful Woman, the Damsel in Distress, the Sexual Villain, the Angel and the Demon. Furthermore, these archetypes can be placed into a family hierarchy in order to shed light on power structures and relationships (Father, Mother, Child, Uncle, Grandmother, Grandfather). It is possible that these structures reflect Lynch’s own world view, namely his perception of the nightmarish and idyllic possibilities presented by family members. The use of the family as an interpretative structure elicits highly charged emotional responses to Lynch’s narratives.

Svar
Simen Kolstad Lindblad sier:

20. januar 2025, kl. 13:02

David Lynch er en av filmskaperne og kunstnerne som har betydd aller mest for meg. Jeg opplevde han som en person med en oppriktig nysgjerrighet rundt – og kjærlighet for – menneskets fantasi og kreativitet. Han dyrket fantasien- og historiefortellingens kraft, fri fra ironi og eksterne motiver. Denne verdenen er litt mindre magisk uten han.

Noen utvalgte Lynch-øyeblikk blant mange:

Første gang jeg så den første scenen med «The Mystery Man» i Lost Highway. Den som foregår på en fest. Fortsatt en av de skumleste tingene jeg har sett på film. «As a matter of fact, I’m there right now.»

Mulholland Drive for første gang på DVD, etterfulgt av bonusmaterialet med «ledetråder» for å forstå historien. Skjønner fortsatt ikke hva den lampeskjermen skal fortelle meg.

Å få følge nye episoder av Twin Peaks: The Return, uke til uke. Ingen uke var lik den forrige, og ingen kunne spå hvor veien bar videre.

Svar