Vi har slått av en prat med Nosferatu-regissør Robert Eggers og hans makker Willem Dafoe.
Robert Eggers har for lengst markert seg som en av de mest spennende regissørene i Hollywood, og har spesialisert seg på ukonvensjonelle skrekkfilmer etter gjennombruddet med The Witch (2015). Cannes-suksessen The Lighthouse ble starten på Eggers samarbeid med skuespiller Willem Dafoe, som i kinoaktuelle Nosferatu gestalter professoren Albin Eberhart von Franz – selv om han jo i manges øyne ville vært den perfekte grev Orlok!
I intervjuet nedenfor deler Eggers noen tanker om filmens visuelle uttrykk, viktigheten av gode arbeidsrelasjoner og Lily-Rose Depps (Elen Hutter) krevende rolleprestasjon. Dafoe mimrer tilbake til store skrekkfilmopplevelser i barndommen og utdyper hvorfor tillit, nærhet og en klar visjon er avgjørende for at skuespillere skal oppdage nye sider ved og bli i ett med rollefigurene sine.
*
Lars Ole (LO): I hvilken grad har du vært inspirert av F.W. Murnaus og Werner Herzogs filmatiseringer av Nosferatu?
Robert Eggers (RE): Vel, denne filmen springer nok i stor grad ut av Murnaus stumfilmklassiker, men jeg så Herzogs Nosferatu mange ganger som ung, og har gjort kunstneriske valg i filmen min som neppe hadde vært der hvis jeg ikke hadde 1979-versjonen in mente. Samtidig var jeg opptatt av å unngå Herzog-filmen gjennom snart ti årene det har tatt å utvikle dette prosjektet, for å distansere meg og unngå enda sterkere påvirkning.
For jeg elsker Herzog, nemlig, og har faktisk hatt gjensyn med både Gåten Kaspar Hauser (1974) og Hjerte av glass (1976) under produksjonen. Så, ja, Herzog er en referanse for meg – i tillegg til Murnau, som jo er mer opplagt.
LO: Fotoarbeidet er slående, med dype svarttoner, men også skarpe lysglimt. Noen ganger føles det nesten som en svart-hvitt-film. Kan du si noe om hvordan du tilnærmet deg det fotografiske uttrykket og filmens helhetlige visuelle design?
RE: Sammen med min faste fotograf Jarin Blaschke og lysfolkene forsøkte jeg å skape rike, kontrastfylte bilder. Utgangspunktet er alltid lyskilden. Er det månelys fra vinduet, skarpt sollys, eller bare noen små stråler som skjærer gjennom skyene? Eller flammer? Månelys, som det jo er mye av i Nosferatu, er desaturert og nesten svart-hvitt. I denne filmen desaturerte vi også dagslyssenene om lag tjue prosent for å skape en gotisk stemning.
LO: Willem Dafoe, du har jo egentlig gestaltet Nosferatu tidligere, eller i det minste Murnau-skuespilleren Max Schreck, i Shadow of the Vampire (2000). Men ikke denne gangen.
Willem Dafoe (WD): Jeg har lenge visst at Robert ville lage denne filmen, så vi har snakket om forskjellige muligheter. Og jeg tenkte at, vel, hvis han vil ha meg til å gjøre noe, så blir det sikkert ikke Orlok. Og det ble det ikke, men heldigvis var jeg ønsket i en annen rolle.
LO: Du har vært involvert i en rekke kunstnerisk ambisiøse skrekkfilmer, Antichrist (2009) for eksempel. Hva er ditt personlige forhold til sjangeren?
WD: Jeg elsker Antichrist! Du skjønner, jeg vokste opp med klassiske skrekkfilmer, av typen produksjonsselskapene Hammer og Universal profilerte seg med. Et bilde som tidlig brant seg inn i hukommelsen min, var Frankenstein som strekker seg etter spaken for å ødelegge tårnet i: «We belong death!» Jeg er fortsatt preget av de scenene!
Som barn opplevde vi disse filmene i nedklippede versjoner, på 8mm, med foreldrene mine sin Bell and Howell-projektor. Jeg så dem om og om igjen, og vi pleide å spole frem og tilbake for å se på effektene, eksplosjonene. Så horror-sjangeren har alltid vært en viktig del av min kjærlighet til film.
LO: Dere to har fortsatt å jobbe sammen etter The Lighthouse. Jeg får inntrykk av at alle som jobber med Willem, ønsker å gjøre det igjen – som von Trier, Ferrara, Lanthimos, Wes Anderson, listen er lang.
RE: Jeg liker å jobbe i trygge situasjoner der man har tillit til hverandre, og tenker sånn: Hvis noen liker å jobbe sammen, hvorfor ikke gjøre det igjen? Men gjøre det på en annen måte enn forrige gang.
WD: Det gir mening for meg også. Min bakgrunn er fra en teatergruppe, Wooster Group i New York, så jeg er avhengig av å jobbe med mennesker som inspirerer og utfordrer meg. Som ikke bare har en personlig agenda, men ønsker å være en del av en familie der man inngår nære relasjoner. Jo bedre man kjenner hverandre, jo mer veier alt. Og rent praktisk er det jo et privilegium å ikke måtte bygge tillit for hvert nye prosjekt. Man kan prøve ut ting uten å måtte snakke for mye om det i forkant.
Jeg foretrekker å jobbe med noen som har en veldig tydelig visjon, og at mitt bidrag er å levendegjøre og kanskje utfordre denne. De tegner opp landskapet, og så er jeg et dyr som blir sluppet løs der inne. Når noen gir det et godt rammeverk, kan det stimulere deg til å gjøre ting som er hinsides din egen fantasi – situasjoner en ennå ikke har forestilt seg! Hver gang jeg spiller en ny rolle, er det som om jeg begynner et nytt liv.
Så, jeg er vel en slags blodsuger!
RE: Jeg også…
LO: Dere lanserer Nosferatu som julefilm i USA (og like over nyttår her i Norge). Mange ville jo tenkt at Halloween noen uker i forveien ville vært et perfekt vindu?
RE: Vel, det er jo et juletre i filmen, en julesang, snø – hva mer kan man ønske seg, sånn jule-messig sett? Haha, vi tenkte i hvert fall at denne versjonen av Nosferatu – sett fra et skråblikk – har et islett av julestemning.
LO: Lily-Rose Depp er en åpenbaring i filmen. Hun imponerte også stort i den grovt undervurderte serien The Idol (2023) og fortjener å bli mer anerkjent.
RE: Ja, jeg håper virkelig at Nosferatu kan bidra til dette. Hun er helt fenomenal og fortjener all heder. Dette er en utfordrende, fysisk anstrengende rolle som det ligger mye grundig arbeid bak. Lily har også lyktes med å slipe til aksenten helt riktig, noe hun begynte med flere måneder før opptakene.
Ikke minst har hun to svært krevende monologer i filmen, der hun snakker om minner og drømmer. På en teaterscene har man kontroll over rommet på en helt annen måte, samtidig som publikum er noen meter unna; foran et kamera er det på en måte helt motsatt. Det er krevende å holde på tilskuerens oppmerksomhet, og Lily får det til fordi hun er spiller så dynamisk og nyansert. Hun klarer å formidle alt i et nærbilde, og det er mye vanskeligere enn det ser ut som.
WD: Lily er virkelig et stort talent, og jeg er veldig glad for at du har gitt henne en så kompleks rollefigur å bryne seg på, Robert.
*
Nosferatu hadde norsk kinopremiere like over nyttår, 3. januar, og anbefales varmt til alle som vil unnslippe snø og slaps, men samtidig likevel oppholde seg i tungt vintermørke. (Sjekk ut vår tidligere kåring av de beste Dracula-filmene.)