I dag ble årets nominasjoner til Amandaprisen 2023 offentliggjort, og tradisjonen tro går ikke denne hyllesten av norsk kinofilm stille i dørene. Dette sterke filmåret vil bli heftig debattert (i alle fall innad i «bransjen»), med utgangspunkt i Amanda-juryens ulike valg nedenfor. Er krigsfilmenes tid forbi? Skulle egentlig Ellos eatnu – La elva leve ^[1] hatt enda flere nominasjoner? Og er ikke lenger Syk pike ^[2] en chic outsider?

Årets Amanda-priser deles ut 19. august og showet blir sendt på NRK2. Som vanlig regnes filmene fra «Amanda-året» etter sin egen kalender – titlene som kan bli vurdert skal ha hatt premiere på norske kinoer i perioden 1. juli 2022 til 30. juni 2023, og «må ha hatt normal, nasjonal kinolansering (satt opp på de 10 største kinoene, og i minst 2 av de største byene),» ifølge reglementet ^[3]. Amandaprisen er altså fortsatt en kinofilm-pris, noe som er verdt å merke seg i en tid der det produseres en hel del ny norsk spillefilm for TV/nettbrett/smarttelefon – rett-på-strømming – som foreløpig hverken fanges opp av Gullruten eller Amandaprisen, når heder og ære skal deles ut.

Dermed må publikum som vil heie frem TV-filmene Troll (Netflix), Gulltransporten (Viaplay), Blasted (Netflix), Royalteen 1 og 2 (Netflix), osv., lete etter andre steder for anerkjennelse av sine sofafavoritter. Amandaprisen forblir altså (inntil videre) en hyllest av filmer som er vist på kino, men det hindrer ikke strømmetjenestefinansierte produksjoner i seg selv å bli vurdert. Eks. har både Munch ^[4] (sluppet på Viaplay etter ca. åtte uker på kino) og Krigsseileren ^[5] (sluppet som miniserie på Netflix et halvår etter kinopremieren) mottatt nominasjoner. Men siden Roar Uthaugs blockbuster Troll ikke engang fikk én liten uke på norske kinoer av Netflix, er og blir den produksjonen en TV/nettbrett/smarttelefon-affære.

Så, til årets nominasjoner: Ole Giævers bejublede periodedrama Ellos eatnu – La elva leve ^[1] leder an med hele åtte nominasjoner, men her ligger også det mest påfallende sjokket i dagens offentliggjøring: filmens senter og hjerte, skuespiller Ella Marie Hætta Isaksen ^[6], er utelatt av juryen på nominasjonslisten for beste kvinnelige hovedrolle. Vel og merke var det et knallsterkt år for kategorien, med flere gnistrende rolleprestasjoner til vurdering, men Hætta Isaksens nærvær er så overveldende for alle som har sett filmen, at det fremstår forbløffende at juryen – som ellers har latt seg imponere over Ellos eatnu – La elva leve – løfter frem filmen i de fleste mulige kategorier, men ikke den mest åpenbare.

«La elva leve» (foto/Copyright: Mer Film).

«Kampen om Narvik». (Foto: Eirik Linder Aspelund og Nordisk Film.)

Dette Amanda-året inneholdt også to gigantiske norske krigsfilmer, Krigsseileren ^[5] og Kampen om Narvik ^[7], som begge fikk en rekke nominasjoner. Men ingen av disse storproduksjonene endte opp i den gjeveste kategorien for årets beste kinofilm, der juryen i stedet gikk for tre markant uthogde, kunstnerisk ambisiøse filmer: Syk pike, Ellos eatnu – La elva leve og Den siste våren ^[8].

Sistnevnte er dagens store gladsak, for man kan ikke ta for gitt at en bitteliten produksjon – nærmest håndlaget i skauen utenfor kunstfilmskolen i Kabelvåg – skal kunne trenge gjennom støyen, men det gjorde den altså. Filmens skaper, Franciska Seifert Eliassen ^[9], er også nominert for beste regi, sammen med Ole Giæver og Leiv Igor Devold ^[10]. Inklusjonen av Devold her markerer dagens nest mest overraskende Amanda-avgjørelse. Filmen hans, Norwegian Dream ^[11], ble aldri et kinofenomen da den hadde premiere i mars, men ble omtalt som «en knyttneve av en spillefilmdebut» i analysen ^[12] her på Montages. Både Eliassen og Devold er debutanter, så Amanda-juryen proklamerer på mange måter et standpunkt i de sentrale kategoriene for regi og beste kinofilm: svære krigsfilmer er ut.

Ellers er det verdt å merke seg at Kristoffer Borgli ^[13]s skarpe satire Syk pike ikke blir stående på utsiden av det gode selskap – tvert i mot er filmen (i tillegg til for beste kinofilm) nominert for beste manus, kvinnelige hovedrolle, klipp og sminke. Det skulle naturligvis bare mangle (Montages kåret den til fjorårets beste norske film ^[14]), men vi er brennmerket av at Amanda gjerne ser forbi det åpenbare og finner sine egne, merkelige favoritter. I så måte er det forstemmende at Borgli ikke er nominert for regi – det ser bare merkelig ut, og virker provinsielt. Det gjør også utelatelsen av Eivind Landsvik ^[15]s Cannes-nominerte Tits ^[16] i kategorien for kortfilm. Hva har de tenkt her?

Videre blir det for dumt at Benjamin Loeb ^[17] – som er blitt en internasjonal stjernefotograf med arbeider som Mandy ^[18] og Pieces of a Woman ^[19] – ikke er nominert for sitt bidrag til Syk pike. I mitt essay ^[20] om filmen, påpeker jeg viktigheten av nettopp dette:

Syk pike er skutt på analog film (35mm) med masse tekstur, og fotograf Benjamin Loeb ^[17]s høstlige lyssettinger skaper «peiskos» i rom befolket av kynikere; en visuell dialektikk man sjelden ser utenfor Woody Allens mesterverker: Verden er mye bedre enn de aktivt projiserende, nevrotiske hovedpersonene evner å se, blendet som de er av forestillinger om seg selv. Standarden innenfor filmsatire er blitt iskalde værelser med antiseptisk produksjonsdesign, der ingen synes å leve vanlige liv, fotografert på stygg digital video for å understreke avstanden mellom det «egentlig menneskelige» og menneskeskapte. At Borgli og Loeb motarbeider denne klisjéen med en grovkornet, varm estetikk, burde kunne inspirere flere smartinger med ambisjoner om å rette skråblikk på virkeligheten.

Som så (altfor) ofte tidligere, etterlater Amanda-juryen et inntrykk av famlende faglig kompetanse. Blant annet noe så enkelt som at de ikke later til å forstå at produksjonsdesign også kan være animert (Titina ^[21] burde vært nominert) eller er i stand til å vurdere kontemporære kostymer på linje med «historiske»: Jostein Wålengen ^[22]s designer i Syk pike var en av årets selvskrevne nominasjoner – ikke minst fordi de utsøkt ironisk-stilige plaggene som fremstilles aktivt bidrar ^[23] til å fortelle historien, på en helt annen måte enn i filmene som er blitt tilgodesett av juryen. Som Ida Cathrine Holme Nielsen skriver i sin kronikk ^[23] på Montages:

I Syk pike er det motekulturen i seg selv som er syk og med synlige symptomer. Signe pynter seg med perfekt tilpassede bandasjer og en «sykehusfinlandshette», som var det en heklet Balaklava fra Miu Mius FW21-kolleksjon. Utenfor sykehuset sitter hun med solbriller og røyk (glamoursymboler), som står i stil til den heldekkende hodebandasjen. Når den hudfargede hetten (som på et tidspunkt har to ører à la Cat Woman) fjernes og de sirlig plasserte sårene synliggjøres, blir de et fysisk, estetisk statement; en ny og moteriktig ham avdekkes, et ekstra lag hud med offerrollens inskripsjoner tiltrekker seg etterlengtet oppmerksomhet – til og med modelloppdrag.

Den siste våren er en annen film der kostymene både er egenartede og definerer rollefigurene. Uten disse to åpenbare vinnerkandidatene, fremstår kategorien som en skikkelig «trøstepremie».

Til slutt må det nevnes at Henrik Martin Dahlsbakken ^[24]s Munch fremstår som dagens store taper, med kun to nominasjoner (sminke og kostyme). Filmen har skapt mange gode diskusjoner og dessuten lokket publikum på kino, til tross for sin ukonvensjonelle idé og struktur. Men Dahlsbakken kunne skilte med å ha signert hele tre kinofilmer dette Amanda-året, og blant disse har grøsseren Forbannelsen ^[25] mottatt fire solide nominasjoner (sminke, lyd, foto og produksjonsdesign). Dette er fortjent påskjønnelse til en film med imponerende håndverk ^[25] så godt som ingen så på kino, men vi kan umulig være de eneste som regnet med at det var Munch som skulle bli Dahlsbakkens første Amanda-hit?

Nedenfor kan dere se den fullstendige oversikten over årets Amanda-nominasjoner, og kom gjerne med kommentarer og innspill til juryens valg i kommentarfeltet under.

*

«Forbannelsen»

Beste kostyme
Stefanie Bieker for Krigsseileren
Miriam Lien for Munch
Nell Knudsen for Ellos eatnu – La elva leve

Beste sminke
Izzi Galindo og Dimitra Drakopoulou for Syk pike
Maria Bjørnnes Hermansen for Munch
Maria Bjørnnes Hermansen for Forbannelsen

Beste scenografi/produksjonsdesign
Lise Hillkirk Olimb for Forbannelsen
Merete Bostrøm for Kampen om Narvik
Ragnhild Juliane Sletta og Cecilie de Lange for Ellos eatnu – La elva leve

Beste kortfilm
Superdupermegagigasingel (Regi: Håkon Anton Olavsen, Produsent: Louise Beyer)
Havnesjefen (Regi: Mia Ludvigsen Henriksen og Konrad Hjemli)
Komplikasjoner (Regi og prod.: Ivar Aase)

Beste foto
John-Erling Holmenes Fredriksen for Kampen om Narvik
Sturla Brandth Grøvlen for Krigsseileren
Oskar Dahlsbakken for Forbannelsen

Beste visuelle effekter
Arne Kaupang, Varg Studios, Stardust Effects, Storyline Studios, Gimpville og Storm Studios for Kampen om Narvik
Jean-Michel Boublil for Krigsseileren
Lars Erik Hansen for Vikingulven

Beste klipp
Kristoffer Borgli for Syk pike
Wibecke Rønseth, medklippere Frida Michaelsen, Odin Norum Kvistad og Sophie Hesselberg for Ellos eatnu – La elva leve
Thomas Grotmol for Thomas mot Thomas

«Thomas mot Thomas»

Beste lyddesign
Matias Frøystad for Storm
Espen Rønning og Bent Holm for Kampen om Narvik
Tormod Ringnes og Svein-Ketil Bjøntegård for Forbannelsen

Beste originalmusikk
Kåre Christoffer Vestrheim for Titina
Elina Waage Mikalsen, Evelina Petrova, Viktor Bomstad, Franciska Seifert Eliassen og Matias Frøystad for Den siste våren
Ola Fløttum og Pessi Levanto for Ellos eatnu – La elva leve

Beste mannlige birolle
Leon Tobias Slettbakk for Krigsseileren
Gard Emil for Ellos eatnu – La elva leve
Henrik Rafaelsen for Natt

Beste kvinnelige birolle
Ane Skumsvoll for Storm
Anna Filippa Hjarne for Forbannelsen
Ine Marie Wilmann for Krigsseileren

Beste dokumentarfilm
Brødrene Johansen (Regi og produsent: Trude Berge Ottersen)
Kodenavn: Nagasaki (Regi: Fredrik S. Hana, Produsent: Gunhild Oddsen, Co-prod: Elin Sander)
Den siste filmen (Regi og produsenter: Olaug Spissøy Kyvik og Karianne Førland Vennerød)

Beste manus
Kristoffer Borgli for Syk pike
Ole Giæver for Ellos eatnu – La elva leve
Justyna Bilik, Gjermund Gisvold og Radosław Paczocha for Norwegian Dream

Beste utenlandske kinofilm
The Banshees of Inisherin (Regi: Martin McDonagh, Distr.: The Walt Disney Company Nordic)
Close (Regi: Lukas Dhont, Distr.: Arthaus)
Triangle of Sadness (Regi: Ruben Östlund, Distr.: SF Norge)

«Syk pike» (foto: Oslo Pictures).

Beste regi
Ole Giæver for Ellos eatnu – La elva leve
Franciska Seifert Eliassen for Den siste våren
Leiv Igor Devold for Norwegian Dream

Beste mannlige skuespiller
Kristoffer Joner for Krigsseileren
Pål Sverre Hagen for Krigsseileren
Hubert Miłkowski for Norwegian Dream

Beste kvinnelige skuespiller
Kristine Kujath Thorp for Syk pike
Ruby Dagnall for Den siste våren
Kristine Hartgen for Kampen om Narvik

Beste barnefilm
Dancing Queen (Regi: Aurora Gossé, Produsent: Thomas Robsahm)
Titina (Regi: Kajsa Næss, Produsent: Tonje Skar Reiersen og Lise Fearnley)
Folk og røvere i Kardemomme by (Regi: Rasmus A. Sivertsen, Produsent: Heidi Palm Sandberg og Åshild Ramborg)

Beste norske kinofilm
Ellos eatnu – La elva leve (Regi: Ole Giæver, Produsent: Maria Ekerhovd)
Syk pike (Regi: Kristoffer Borgli, Produsent: Andrea Berentsen Ottmar og Dyveke Bjørkly Graver)
Den siste våren (Regi og produsent: Franciska Seifert Eliassen)

I tillegg deles Æres-Amanda, Gullklapper og Folkets Amanda ut under showet. Æres-Amanda og Gullklapperen utnevnes av Amandakomiteen og Folkets Amanda bestemmes gjennom en avstemming på NRK.no.

Her er medlemmene i årets Amanda-jury:

Sonja Evang, manusforfatter
Toni Usman, skuespiller
Lise Risom Olsen, skuespiller
Unni Straume, regissør
Bhare Amin Kesmaei, produksjonsdesigner
Ludvig Friberg, visuelle effekter
Benjamin Mosli, fotograf
Mina Nybakke, klipper
Richard Sveen, lyddesigner
Peter Baden, komponist
Charlotte Førli Neumann, kinosjef
Stig Andersen, produsent
Håkon Øveraas, produsent
Ana Oria, kostyme/sminke

I tillegg var regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen i juryen, men han trakk seg ^[26] i slutten av mai.

*