Once Upon a Time in… Hollywood er åpenbart hentet fra minnebanken til en seks år gammel, filmoppslukt Quentin Tarantino anno 1969, da Hollywood fortsatt befant seg i en spennende tid. Den er et nostalgisk kakestykke, gjennomsyret av fortellerglede, om kjærlighet til noe som har vært og som man ikke vil oppleve igjen, men også om frykten for å bli utdatert, bli gammel og overflødig. Å være noe ingen trenger lenger – i takt med den raske utviklinga i verden for øvrig og dens stadige manko på jobbtilbud. Dette formidles gjennom en stum, aldrende stuntmann – av alle tenkelige personligheter å vrake mellom – snublende inn i Charles Mansons rike.
Fantastisk idé, tenkte Tarantino, selvfølgelig. Hvem ellers skulle gjort det, og på denne måten, fylt til randen av meta-fortellinger, referanser og detaljer å henge seg opp i? Samtidig er Once Upon a Time in… Hollywood en melankolsk beretning, med denne ulmende undertonen av hva vi har i vente, med historien godt i mente. Men så er slutten god, likesom den naive drømmen om Hollywood en gang var. For den vil vi gjerne beholde. Et magisk kjærlighetsbrev, til drømmefabrikken og Sharon Tate. Takk for fiksjonen.
I stil med de kunstnerisk ambisiøse New Hollywood-klassikerne Todd Phillips er inspirert av (i særlig grad Martin Scorseses Taxi Driver og The King of Comedy) utfordrer Joker den etablerte måten å avlese superheltfilmer på ved å tvinge sitt publikum til å forlate en komfortabel, tilbakelent posisjon i kinosetet. I stedet blir vi konfrontert med vår indre sadisme og vårt sultne blikk på drøyt innhold i en mediemetta samtid. Ved å problematisere og politisere vold gjennom selve estetikken, overlater Phillips ansvaret til publikum – vi må selv ta stilling til hva vi projiserer og hvorfor. Det mest ubehagelige med Joker er ikke volden i seg selv, men hovedpersonen Arthur Flecks menneskelighet, mesterlig skildret av Joaquin Phoenix. At vi må kjenne på å tross alt ha noe til felles med en voldsmann og terrorist. Å erkjenne at også han er en av oss.
Det er få som tåler sannheten om at det kan bo et mørke i de fleste. Aller minst tåler vi fortellingen om at noen vi beundrer, identifiserer oss med, eller er i familie med, også kan begå vold mot andre. Joker blir viktig og nødvendig fordi den røsker tak i dette ubehaget som samtidig peker på svikt i systemet, og pisker opp spørsmål om årsak og skyld – som leder tankene til en viss Breivik. Det er mye ved denne konservative, trangsynte og endimensjonale heltedyrkelsen og nasjonalismen som bor og gror i popkulturens estetikk som må opphøre dersom vi skal erkjenne at det er iboende menneskelig å være destruktiv. Mange ble også krenka av denne filmen, og det sier jo sitt.
En mer dypt menneskelig film om skilsmisse, og det å gå ifra hverandre, er vanskelig å forestille seg. I en tid der mange er opptatt av å dele sin sannhet på sosiale medieplattformer, i bøker, eller go’stolen hos Lindmo, sår Marriage Story tvil rundt hva som egentlig er sant. Hvem sitt narrativ skal vi tro på? Versjonene er i hvert fall godt hjulpet av advokater på hver side av det som i utgangspunktet aldri var noen feide. Hva gikk galt i dette forholdet, egentlig? På en briljant måte forteller Noah Baumbach om hvor raskt spak kommunikasjon kan slå feil: Alt kan potensielt blåse seg opp til noe større. Man forstår hvordan ting kan bli fullstendig misforstått.
Djevelen er i nyansene, i den mangefasetterte skildringen av konfliktens kompleksitet. Alle som har hatt et ønske om å bli forstått og elsket, men ikke blitt det, kan trolig kjenne seg igjen, lærere som verdensledere. Det er også her nerven ligger. Traumet, sinnet, sorgen og det smålige samler seg i en vakker kranglescene, som bykser mellom å være latterlig og komisk, og gråtfremkallende, idet man innser, sammen med Adam Drivers rollefigur: Hvorfor kan ikke ting bare være enkelt? Hva gikk galt her? Filmen spør og graver, og sympatiserer, men det fineste er det at den ikke har noen svar.
Céline Sciammas siste verk er pulserende og gjennomsyra politisk, uten å kakke høl i huet på deg med fordummende og flate utsagn og påtatt spill. Portrett av en kvinne i flammer lever. Filmen er sensuell, intim og romantisk. Sentimental og emosjonell, med en subtil mystikk som blir selve motoren i fortellingen. Koblingen til Hitchcock er slående – det er som om filmen ble laga for mange år siden, men samtidig ikke: Eksempelvis er abortscenen utpreget moderne i måten den skaper en følelse av kvinnelig felleskap på. Portrett av en kvinne i flammer er feministisk til beinet der den hedrer glemte kvinnelige kunstnerne opp igjennom historien, og ikke minst kvinnene som var med på å skape verket av dem selv: Musene.
Igjen lager Hirokazu Kore-eda en varm og ømfintlig film om relasjoner og familie, og dessuten med et vink til gatelivet i Charles Dickens’ Oliver Twist ved å foreslå at den beste familien er den du velger selv. Noe å tenke over for «adoptivbarn-markedet». Shoplifters kretser rundt gode verdier som samhold og nestekjærlighet, samtidig som hovedpersonene nonsjalant stjeler et barn fra gata. Etter hvert som storfamiliens mange hemmeligheter avsløres, reiser Kore-eda en rekke kritiske spørsmål, uten å bli polemisk, med et beundringsverdig blikk for nyanser.
Sveriges stolteste postkortklisjé, med stor propaganda-appell til Vestens nynazist-lobby, er flippa på huet og gjort om til den skrekkeligste kulten du kan tenke deg. 2019s beste skrekkfilm-oppskrift, som metaforisk diskuterer et dypt menneskelig tema: Usikkerheten omkring lojalitet og trofasthet. Er kjæresten til å stole på? Og er vennene hans det? Og samfunnet?
Midsommar oppleves som uhyggelig aktuell med sin betimelige latterliggjøring av det å bruke tradisjon som argument for å legitimere undertrykking, forskjellsbehandling og vold. Ikke minst harselerer Ari Aster med det privilegerte vestlige hvite blikket i møte med andre kulturer – at det «eksotiske» er obligatorisk interessant og nødvendig å respektere, og noe man bør unngå å stille kritiske spørsmål ved, selv når det man observerer er brutalt og i konflikt med alt man har lært om hvordan verden bør være. Borderline daterape er plutselig ganske okei, bare konteksten er en annen. Skarp humor og skarpe steiner, på söta blonda brors bekostning.
Jonah Hills coming of age-debut minner ved første øyekast om Catherine Hardwickes Lords of Dogtown (2005), men får raskt nye lag ved å handle om flere enn dem som allerede har billett til den innerste sirkelen blant skaterboysa. Snarere er Hill spesielt god til å skildre følelsen av det å prøve hardt å passe inn, men ikke få det til, i en fase av livet der verden generelt er hard som asfalt, særlig når du tryner på den fra et tak i et forsøk på å tøffe deg. Og en fase der vennskap og grenser blir testet, med introduksjon av rusmidler og annen moro. Små nyanser avslører mye om en person eller relasjon – som scenen der Stevie (nydelig spilt av Sunny Suljic) og broren utveksler tre linjer om mora si i fortrolighet, mens de gamer, og presist fanger hjemmets aggressive stemning. Det overordnede temaet er svik og samhold i venneflokken, men også troskap til seg selv og sine egne drømmer i møte med den virkelige verden. Men ingenting er viktigere enn kred. I hvert fall ikke før om noen år.
Pedro Almodóvar evner alltid å gripe meg med sin sterke, undrende og fargerike tonalitet. I selvbiografiske Smerte og ære er det som landskapet er pensla av sørgmodighet. Flere av scenene er direkte projiseringer av regissørens egne minner. Antonio Banderas’ triste oppsyn i sitt livs rolle sier på en måte alt. Nostalgi, smerte og alderdom er skrevet inn i ansiktet, i manken, i ryggen. Han er ferdig og vet det. Filmens inderlige og urovekkende musikk, komponert av Alberto Iglesias, forsterker den eksistensielle uroen og melankolien som preger hovedpersonens depressive tilværelse, samtidig som den løfter og åpner opp stemningene. Smerten og alt som har stått på spill blir forståelig og universelt – all den tid vi bare kunne gitt ham fingeren og sagt «jævla privilegerte faen.»
Barn rommer veldig mange små hendelser og veldig mange folk. Et lite stykke Oslo og Norge. Filmen sier noe om fellesskap, men også om hvor raskt noe kan slå sprekker av at en enkelt hendelse inntreffer, og hvordan systemet kollapser om noen ikke informerer om det de burde informert om. Barn handler om forståelse, tolkning og tilnærming, og troen på at det å ta ett steg tilbake og tenke, drøfte og stå i det, kan være fornuftig. Et slag for det å ta seg tid, også i krisesituasjoner – ja, kanskje aller mest da. Ikke minst er Barn et innspill i den kroniske debatten om hva norske verdier er, hva de kan være, og ikke bør være. Dag Johan Haugerud tematiserer medmenneskelighet, barn(s)lighet og ærlighet med varme og omtanke, uten å bli myk. Replikk: «Jeg vil bare sove og være tynn». Motiv: Et rullende kålhode.
Uncut Gems smyger seg inn på Martin Scorseses territorium hva gjelder organisert kriminalitet, men Safdie-brødrene er mange hakk mer gritty, unge og rastløse. Hard puls er bare forordet, for hovedpersonen er verdens mest irriterende fyr. Adam Sandler er mildt sagt overbevisende som narsissistisk rasshøl, og jeg føler stor empati med alle som vil knerte ham. Hans forferdelige oppsyn og tacky-trashye smak er en kvalmende krysning av Al Pacinos Tony Montana, Rune Rudberg og Otto Jespersen – bare blottet for karisma. Skamløsheten hans er forferdelig gjenkjennelig – han blir en ren personifisering av drittsekkene menneskeheten oppdras til å hige etter å være i ego-samfunnet anno 2010-og-videre-tallet. Plusspoeng for god rollebesetning, inkludert basketballspiller Kevin Garnett og The Weeknd (!) – nonsjalant breferert til som «the week guy?» – som gjør habile roller som seg selv, og bidrar til at fortellingen plasseres i en spesifikk tid. Uncut Gems er rashy, nådeløs og stilfull.
Uncut Gems hadde ikke avklart sin norske distribusjon da denne omtalen ble skrevet, og er derfor gyldig som 2019-film i denne sammenhengen. For de mange bidragsyterne som ikke hadde sett filmen før Netflix-premieren vil den bli aktuell for 2020-listen.
11. The Irishman (Scorsese)
12. Håp (Sødahl)
13. Dronningen (el-Toukhy)
14. Sorry We Missed You (Loach)
15. The House That Jack Built (von Trier)
16. Vox Lux (Corbet)
17. Holiday (Eklöf)
18. Disco (Syversen)
19. Climax og Lux Æterna (Noé)
20. Diego Maradona (Kapadia)
Bedre enn venta: «Avengers: Endgame»
Årets verste: «Cats», «Leaving Neverland»
Årets beste serier: «Mindhunter: sesong 2», «Watchmen», «Too Old To Die Young», «Euphoria»